Øst-Telemarksbunad med rødtrøye (Anne Bamle-bunaden)

Ettersom bunader av denne typen er blitt lagd gjennom hele 1900-tallet, har materialene og fargene og mønstrene variert mye. Fellestrekket er at livene er større enn de tradisjonelt var, og mens bunadlivene utelukkende har broderi som dekor, var de gamle like gjerne dekorert med mønstrete band, og de ble ofte lagd i importerte stoffer. De vanligste fargene har vært røde og svarte liv til bunaden, men det fins også blå og grønne.

Livet er i ullstoff med ullgarnsbroderi både foran og bak. Livet er gjerne kantet med stoff i kontrastfarge eller det er brodert med kontrastfarget tråd langs kanten. Det kan også være fastsydd sølvmaljer langs framkanten.

Det er trøya som har gitt bunaden navnet. De fleste trøyene en kjenner til fra før 1850, var røde, men det fins også grønne trøyer fra den tida. Til bunaden har trøya også blitt lagd i både rødt og grønt, og den har hatt ulik utforming gjennom tida. De første bunadtrøyene ble gjerne lagd i karmosinrødt fordi det var en motefarge tidlig på 1900-tallet. Disse var også mye forenklet i snittet i forhold til de gamle. Det som var bevart, var broderiet, den skeive lukkinga foran og som oftest kanten nederst i kontrastfarge. Snittet var forenklet, mens broderiet var utvidet.

Anne Bamle begynte å lage høyrøde trøyer i stedet for de karmosinrøde, og hun endret også snittet etter hvert slik at det ble mer som på de gamle trøyene. Samtidig utvidet hun broderiet slik at det nå også kom broderier på ryggen.

Trøyene som lages i dag, er nokså like den som ble lagd som Husflidens standard på 1960-tallet. De er høyrøde med skeiv lukking foran, broderi på framstykker og bakstykker og ermer, gul kontrastkant nederst, og har klokkeform i ryggen.

Sammenlignet med gamle, bevarte stakker er bunadstakken forenklet. Den er ikke like vid, den er sidere, den har broderi, og den er ikke sydd på samme måte som de gamle stakkene.

Samtidig har også bunadstakken gjennomgått noen forandringer fra tidlig 1900-tall og til i dag. De første bunadene hadde ikke broderi på stakken; det var Anne Bamle som tilførte dette etter hvert. Stakken er blitt lagd i både grønt, blått og svart ullstoff av ulike kvaliteter.

I dag er stakken oftest 2,80 meter vid, og den er som regel sidere enn de tradisjonelle stakkene var. Mens stakken tidligere gikk til under bringa, har livet etter hvert vokst, slik at stakken nå går omtrent til kroppens livlinje. Livet er sydd fast til stakken. Stakken har et glatt parti foran og er ellers rynket.

Det er i bruk flere ulike broderimønstre, og Anne Bamle er opphavskvinne til flere av dem. Tradisjonelt ble broderiet utført på frihånd, mens det i dag blir tegnet på. Fargespekteret og materialene i broderiet har også variert mye etter tilgang og smak.

Til raudtrøyekleda hører det tradisjonelt et brikkevevd band, som knyttes som belte omkring livet. De første bunadene som ble lagd, ble gjerne brukt uten belte. Anne Bamle leverte bunader med belte, men forkortet dem gjerne slik at de bare gikk én gang rundt livet og ble festet med hekter eller lignende. Tradisjonelt ble beltet viklet omkring livet flere ganger, og knyttet med ulike knuter.

På bunadene ser vi også at en del belter er montert på stakken slik at de sitter fast. De gamle beltene varierer i bredde, mens dagens belter er mer standardiserte.

På gamle, bevarte forklær finner vi den tradisjonelle rosesømmen som en av mange teknikker. Bandpryd og applikasjoner er andre. De første rødtrøyebunadene som ble lagd, ble brukt uten forkle. Det var Anne Bamle som gjeninnførte forkleet. Hun lagde forklær i samme stoff som stakken, og broderte med utgangspunkt i de samme mønstrene som på stakken. Slik fikk bunaden tilsvarende broderi på både stakk, liv, forkle, trøye og løslomme.

Tradisjonelt kunne forklærne være i mange ulike stoffkvaliteter og farger. De ble knyttet langs overkanten på stakken med vevde band. Til bunadene blir forkleet gjerne hektet på stakkekanten uten knyteband.

Det er bevart et vell av skjorter fra Øst-Telemark, dekorert med mange ulike teknikker. Anne Bamle valgte seg ut en type frisømsbroderi og videreutviklet denne til bunadene. Mens gamle skjorter gjerne har ulikt broderi på halskrage, bringestykke og ermer, har dagens bunader vanligvis det samme broderiet alle stedene.

Det har vært i bruk skjorter med vide, trekvartlange ermer til bunaden, og det har vært i bruk skjorter med håndlinninger. I en tidlig periode ble skjortene lagd med korte halskrager slik at de fikk en brei åpning i halsen.

I dag lages det skjorter både i lin og bomull, og også i strykefrie materialer. Broderiene varierer fra leverandør til leverandør.

Anne Bamle utviklet ei lomme som kunne henges utenpå beltet, og lagde den i samme stoff som stakken, med tilsvarende broderielementer. Dette ble gjort for å motvirke at bunadbrukerne gikk med moderne håndvesker til bunaden. Det er ikke tradisjon for denne typen lommer i Telemark.

Anne Bamle var opptatt av at en skulle bruke hodeplagg til bunaden. Hun visste godt at det tradisjonelt hadde vært brukt både band i håret og skaut. Hun hadde jo sjøl vokst opp med denne hodeplaggtradisjonen.

Fordi stadig flere klippet håret kort, lanserte hun ei løs hårvippe. Tradisjonelt ble jo det vevde bandet viklet rundt håret, som så ble lagt som en krans om hodet. Den løse vippa kan træs ned på hodet uavhengig av om håret er kort eller langt.

I tillegg ønsket hun å ta opp igjen skautet til bunaden. Tradisjonelt ble det brukt to skaut sammen: ett som ble lagt i snipp og knyttet i nakken, et annet som ble brettet og lagt fra nakken og opp på hodet, der det ble knyttet som sløyfe. Skautet i snipp kunne være av lin, bomull eller silke, mens det som ble knyttet oppå hodet, helst var i silke. Anne Bamle videreførte det hvite linskautet, men tilførte det et broderi på snippen.

Hun ivret også for å ta opp igjen et brudehodeplagg, lokalt kalt benik. Hodeplagget besto av en rull av tøy prydet med sølvmaljer. Det ble festet omkring hodet, og over det utslåtte håret ble det flettet sølvlenker i rutemønster. Det var et slikt hodeplagg som ble gitt til Kronprinsesse Märtha sammen med en bunad Anne Bamle hadde brodert.

I lengre perioder på 1900-tallet var det vanskelig å skaffe silketørklær, og mange bunader der tradisjonen skulle tilsi bruk av slike, har ikke hatt tørkle. Denne bunaden blir i dag brukt både med og uten.

Ellers var bunadskaperne tvilende til at noen ville ta opp igjen bruken av broderte vadmelsstrømper. En mente derfor at tette, svarte strømper var det beste til bunaden.

Det er rike tradisjoner for draktsølv i Telemark, og det brukes som regel tradisjonelt sølv til bunaden. Det kan være både arvestykker eller nylagde ting. Av nye produksjoner varierer det mellom masseproduserte og håndlagde smykker. Det er vanlig å bruke en skjortering i halsen og to til tre søljer. Det kan i tillegg være maljer på livet; en del bruker sølvhekter som tradisjonelt satt i trøyene, nå blir disse plassert på trøye så vel som på beltet. Veskelåser fins både i sølv og messing. Hvis skjorta har håndlinninger, brukes det mansjettknapper i sølv.