Kvinnebunad fra Øst-Telemark med rødtrøye 2

Bunaden med hvitsømskjorte. Beltet er sydd fast på stakken og festes med hekter i siden. Beltespennen er satt på som dekor.

Rødtrøyebunad
Av .

Denne bunaden er en av de første Anne Bamle sydde etter at hun etablerte seg på Notodden, antagelig fra 1922. Trøya er karmosinrød med trekvart lange ermer, og ringinga i halsen er buet som på Anne Bamles egen bunad som hun sydde seg noen år tidligere.

Kvinnebunad fra Øst-Telemark med rødtrøye
Av .

Artikkelstart

Denne bunaden fra Øst-Telemark med rødtrøye knyttes til Anne Bamble, og derfor går den også ofte under navnet Anne Bamle-bunaden. Sjøl kalte hun den for Heddalsbunad. Bunaden er en variant av raudtrøyekleda som var i bruk tidlig på 1800-tallet i Øst-Telemark. Bunaden viderefører elementer fra den tradisjonelle draktskikken, men er ikke direkte kopi av plagg fra en bestemt periode.

Det fins mange ulike varianter av denne bunaden i bruk i dag. Alle variantene baserer seg på de første bunadene som ble tatt opp igjen på bakgrunn av draktmateriale fra Øst-Telemark. Anne Bamle forbindes ofte med høy håndverkskvalitet og med utvikling av den tradisjonelle rosesømmen fra Telemark.

Anne Bamble og Hulda Garborg

Hulda Garborg fattet tidlig interesse for draktskikken i Øst-Telemark slik den hadde vært på begynnelsen av 1800-tallet. Samtidig så hun med misnøye på den lokale – og yngre – draktskikken med beltestakk og stakk og liv. I sitt arbeid sammen med Anna og Aksel Waldemar Johannesen på Heimen i daværende Kristiania fikk hun tidlig satt en type østtelemarksbunad i produksjon.

Denne bunadtypen sydde Anne Bamle seg mens hun bodde i hovedstaden. Samtidig hadde hun vokst opp med stakk og liv som dagligantrekk og hun kjente antagelig godt til beltestakken. Da hun arbeidet ved Norsk Folkemuseum, kom hun i kontakt med det eldre draktmaterialet som fantes der, og skaffet seg kunnskap om hvordan draktskikken hadde vært tidlig på 1800-tallet. Fra tida ved folkemuseet er hun avbildet med flere varianter av stakk og liv, og hun hadde også en beltestakk.

Men det var rødtrøyebunaden Anne Bamle var mest opptatt av. Den første hun sjøl hadde, var i samsvar med Hulda Garborgs bunadsyn. Den hadde blitt både forenklet og forandret i forhold til de tradisjonelle klærne. Trøyene ble gjerne lagd karmosinrøde og med kortere ermer enn de gamle hadde. Stakken hadde mindre vidde enn de gamle, og bunaden var ikke en kopi av gamle draktplagg, verken i fasong eller materialer. I 1920 formidlet hun materialer og mønster til noen jenter i Heddal som ville skaffe seg slik bunad til stevnet som Noregs Ungdomslag skulle ha på Notodden sommeren etter.

Utviklingen av bunaden

Anne Bamle etablerte seg etter hvert som bunadprodusent på Notodden, og hun kombinerte den bunadmodellen som Hulda Garborg hadde arbeidet fram, med sitt eget bunadsyn. Det resulterte i at broderi fra gamle vadmelsstrømper ble overført til stakken, løslomme kom til som et alternativ til moderne håndvesker, og ettersom kvinnene klippet håret og derfor ikke lenger kunne vippe det på tradisjonelt vis, lagde hun løsvipper som kunne træs ned over hodet. Samtidig byttet hun ut de karmosinrøde trøyene med de høyrøde, som var mer i tråd med tradisjonen, og hun tok i bruk forkle til bunaden igjen slik det hadde vært til folkedrakta. Vi ser altså at noen av Anne Bamles endringer av bunaden går i retning av historisk tilnærming, mens andre fjerner bunaden fra opphavet i folkedrakttradisjonen.

Anne Bamle forandret på bunadene etter hvert som hun lagde dem. Det var hennes egen idé å overføre broderi fra strømper til stakk, men da kundene etter hvert ønsket seg mer og mer broderi, var hun skeptisk. Hun balanserte mellom å rette seg etter kundens ønsker og å formidle sitt bunadsyn. Broderimønstrene hennes var i ulik grad inspirert av gamle broderier. Hun kopierte ingen mønstre direkte, men utarbeidet nye i samme stil som det hun hadde sett av gammelt. Skjortebroderiene ble tradisjonelt utført i svært mange ulike teknikker, mens Anne Bamle helst brukte frisøm med kulørt tråd. Samtidig tilførte hun trøya mer broderi enn den tradisjonelt hadde.

Anne Bamle lagde også en blåtøysbunad med utgangspunkt i rødtrøyebunaden. Den hadde lignende fasong som festbunaden, men ble lagd i ulike blåtøyskvaliteter. Den hadde enklere broderi. Disse bunadene ble mye brukt rett før og rett etter andre verdenskrig.

Draktdeler

Rosesømmen er her utviklet og dekker alle dekorerteflater. Som hodeplagg brukes ei løsvippe, et ferdig oppsydd vippeband på to pølser av stoff.

Rosesøm
Av .

Liv

Ettersom bunader av denne typen er blitt lagd gjennom hele 1900-tallet, har materialene og fargene og mønstrene variert mye. Fellestrekket er at livene er større enn de tradisjonelt var, og mens bunadlivene utelukkende har broderi som dekor, var de gamle like gjerne dekorert med mønstrete band, og de ble ofte lagd i importerte stoffer. De vanligste fargene har vært røde og svarte liv til bunaden, men det fins også blå og grønne.

Livet er i ullstoff med ullgarnsbroderi både foran og bak. Livet er gjerne kantet med stoff i kontrastfarge eller det er brodert med kontrastfarget tråd langs kanten. Det kan også være fastsydd sølvmaljer langs framkanten.

Trøye

Det er trøya som har gitt bunaden navnet. De fleste trøyene en kjenner til fra før 1850, var røde, men det fins også grønne trøyer fra den tida. Til bunaden har trøya også blitt lagd i både rødt og grønt, og den har hatt ulik utforming gjennom tida. De første bunadtrøyene ble gjerne lagd i karmosinrødt fordi det var en motefarge tidlig på 1900-tallet. Disse var også mye forenklet i snittet i forhold til de gamle. Det som var bevart, var broderiet, den skeive lukkinga foran og som oftest kanten nederst i kontrastfarge. Snittet var forenklet, mens broderiet var utvidet.

Anne Bamle begynte å lage høyrøde trøyer i stedet for de karmosinrøde, og hun endret også snittet etter hvert slik at det ble mer som på de gamle trøyene. Samtidig utvidet hun broderiet slik at det nå også kom broderier på ryggen.

Trøyene som lages i dag, er nokså like den som ble lagd som Husflidens standard på 1960-tallet. De er høyrøde med skeiv lukking foran, broderi på framstykker og bakstykker og ermer, gul kontrastkant nederst, og har klokkeform i ryggen.

Stakk

Sammenlignet med gamle, bevarte stakker er bunadstakken forenklet. Den er ikke like vid, den er sidere, den har broderi, og den er ikke sydd på samme måte som de gamle stakkene.

Samtidig har også bunadstakken gjennomgått noen forandringer fra tidlig 1900-tall og til i dag. De første bunadene hadde ikke broderi på stakken; det var Anne Bamle som tilførte dette etter hvert. Stakken er blitt lagd i både grønt, blått og svart ullstoff av ulike kvaliteter.

I dag er stakken oftest 2,80 meter vid, og den er som regel sidere enn de tradisjonelle stakkene var. Mens stakken tidligere gikk til under bringa, har livet etter hvert vokst, slik at stakken nå går omtrent til kroppens livlinje. Livet er sydd fast til stakken. Stakken har et glatt parti foran og er ellers rynket.

Det er i bruk flere ulike broderimønstre, og Anne Bamle er opphavskvinne til flere av dem. Tradisjonelt ble broderiet utført på frihånd, mens det i dag blir tegnet på. Fargespekteret og materialene i broderiet har også variert mye etter tilgang og smak.

Belte

Til raudtrøyekleda hører det tradisjonelt et brikkevevd band, som knyttes som belte omkring livet. De første bunadene som ble lagd, ble gjerne brukt uten belte. Anne Bamle leverte bunader med belte, men forkortet dem gjerne slik at de bare gikk én gang rundt livet og ble festet med hekter eller lignende. Tradisjonelt ble beltet viklet omkring livet flere ganger, og knyttet med ulike knuter.

På bunadene ser vi også at en del belter er montert på stakken slik at de sitter fast. De gamle beltene varierer i bredde, mens dagens belter er mer standardiserte.

Forkle

På gamle, bevarte forklær finner vi den tradisjonelle rosesømmen som en av mange teknikker. Bandpryd og applikasjoner er andre. De første rødtrøyebunadene som ble lagd, ble brukt uten forkle. Det var Anne Bamle som gjeninnførte forkleet. Hun lagde forklær i samme stoff som stakken, og broderte med utgangspunkt i de samme mønstrene som på stakken. Slik fikk bunaden tilsvarende broderi på både stakk, liv, forkle, trøye og løslomme.

Tradisjonelt kunne forklærne være i mange ulike stoffkvaliteter og farger. De ble knyttet langs overkanten på stakken med vevde band. Til bunadene blir forkleet gjerne hektet på stakkekanten uten knyteband.

Skjorte

Det er bevart et vell av skjorter fra Øst-Telemark, dekorert med mange ulike teknikker. Anne Bamle valgte seg ut en type frisømsbroderi og videreutviklet denne til bunadene. Mens gamle skjorter gjerne har ulikt broderi på halskrage, bringestykke og ermer, har dagens bunader vanligvis det samme broderiet alle stedene.

Det har vært i bruk skjorter med vide, trekvartlange ermer til bunaden, og det har vært i bruk skjorter med håndlinninger. I en tidlig periode ble skjortene lagd med korte halskrager slik at de fikk en brei åpning i halsen.

I dag lages det skjorter både i lin og bomull, og også i strykefrie materialer. Broderiene varierer fra leverandør til leverandør.

Løslomme

Anne Bamle utviklet ei lomme som kunne henges utenpå beltet, og lagde den i samme stoff som stakken, med tilsvarende broderielementer. Dette ble gjort for å motvirke at bunadbrukerne gikk med moderne håndvesker til bunaden. Det er ikke tradisjon for denne typen lommer i Telemark.

Hodeplagg

Anne Bamle var opptatt av at en skulle bruke hodeplagg til bunaden. Hun visste godt at det tradisjonelt hadde vært brukt både band i håret og skaut. Hun hadde jo sjøl vokst opp med denne hodeplaggtradisjonen.

Fordi stadig flere klippet håret kort, lanserte hun ei løs hårvippe. Tradisjonelt ble jo det vevde bandet viklet rundt håret, som så ble lagt som en krans om hodet. Den løse vippa kan træs ned på hodet uavhengig av om håret er kort eller langt.

I tillegg ønsket hun å ta opp igjen skautet til bunaden. Tradisjonelt ble det brukt to skaut sammen: ett som ble lagt i snipp og knyttet i nakken, et annet som ble brettet og lagt fra nakken og opp på hodet, der det ble knyttet som sløyfe. Skautet i snipp kunne være av lin, bomull eller silke, mens det som ble knyttet oppå hodet, helst var i silke. Anne Bamle videreførte det hvite linskautet, men tilførte det et broderi på snippen.

Hun ivret også for å ta opp igjen et brudehodeplagg, lokalt kalt benik. Hodeplagget besto av en rull av tøy prydet med sølvmaljer. Det ble festet omkring hodet, og over det utslåtte håret ble det flettet sølvlenker i rutemønster. Det var et slikt hodeplagg som ble gitt til Kronprinsesse Märtha sammen med en bunad Anne Bamle hadde brodert.

Tilbehør

I lengre perioder på 1900-tallet var det vanskelig å skaffe silketørklær, og mange bunader der tradisjonen skulle tilsi bruk av slike, har ikke hatt tørkle. Denne bunaden blir i dag brukt både med og uten.

Ellers var bunadskaperne tvilende til at noen ville ta opp igjen bruken av broderte vadmelsstrømper. En mente derfor at tette, svarte strømper var det beste til bunaden.

Metall

Det er rike tradisjoner for draktsølv i Telemark, og det brukes som regel tradisjonelt sølv til bunaden. Det kan være både arvestykker eller nylagde ting. Av nye produksjoner varierer det mellom masseproduserte og håndlagde smykker. Det er vanlig å bruke en skjortering i halsen og to til tre søljer. Det kan i tillegg være maljer på livet; en del bruker sølvhekter som tradisjonelt satt i trøyene, nå blir disse plassert på trøye så vel som på beltet. Veskelåser fins både i sølv og messing. Hvis skjorta har håndlinninger, brukes det mansjettknapper i sølv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg