Kvinnebunad fra Øst-Telemark med rødtrøye 1

Til denne bunaden er det brukt bandpynt på stakken, og modellen bruker broderte sokker, noe som er i tråd med tradisjonen, men livet er lengre og bredere.

Kvinnebunad fra Øst-Telemark med rødtrøye
Av .

Artikkelstart

Denne varianten av rødtrøyebunad fra Øst-Telemark er utarbeidet av Bunadnemnda i Telemark Husflidslag, Husfliden Skien og Den Norske Husflidsforening i Oslo, og ble satt i produksjon i 1957. Bunaden er en videreføring av rødtrøyebunaden som Anne Bamle utviklet tidligere på 1900-tallet, og ble utviklet i samarbeid med Landsnemnda for bunadsspørsmål, etter de retningslinjene som nemnda arbeidet ut fra på 1950-tallet.

Rødtrøyebunaden bygger på den tradisjonelle draktskikken i Øst-Telemark slik den var fra 1820-tallet og fram til ca. 1850. Da ble denne draktskikken gradvis avløst av beltestakken. Både bevarte plagg og draktbilder fra den aktuelle tida lå til grunn for den reviderte bunaden. Mens Anne Bamle var mest opptatt av å føre videre den særmerkede rosesømmen i Telemark, var bunadarbeidet på 1950-tallet konsentrert om å videreføre uttrykket i de gamle folkedraktplaggene. En ønsket samtidig å lage en standard som skulle forhindre utglidning, slik en hadde sett tidligere. Husflidens modellbunad ble en slik standard.

Sjøl om intensjonene var en grundig rekonstruksjon, med bunadene som nøyaktige kopier av gamle plagg, ble ikke resultatet helt slik. Når det gjelder sømteknikker og mønster, avviker bunadene en del fra de gamle plaggene. Skoningen på stakken er utført annerledes enn på de gamle stakkene, og elementer som veske er ukjent i tradisjonell draktskikk i Telemark. I tillegg førte ønsket om å sette en standard for hvordan bunaden skulle være til at mangfoldet i den tradisjonelle draktskikken ikke ble vist i bunaden.

I dag brukes mange ulike varianter av rødtrøyebunad side om side. Modellene som Anne Bamle utviklet, er fortsatt i produksjon, og det samme gjelder Husflidens modell. I tillegg har enkeltpersoner jobbet videre med nøyaktig kopiering av gamle plagg, slik at de samsvarer bedre med tradisjonell draktskikk. Både Anne Bamles rødtrøyebunad og den rekonstruerte rødtrøyebunaden presenteres med egne tekster.

Draktdeler

Tre ulike historiske lag representert ved bunader fra Øst-Telemark. Til venstre stakk og liv som var det siste leddet i folkedraktskikken, i midten rødtrøyebunad som viser draktskikken fra første del av 1800- tallet, og til høyre beltestakk som viser hvordan øst-telemarkingene gikk kledd i andre halvdel av 1800-tallet.

Bunader fra Øst-Telemark
Av /Norsk bunadleksikon.

Trøye

Rødtrøyebunaden har fått navnet sitt fra trøya. Mens de enkelte plaggene som ble brukt sammen, var nokså normfaste, varierte dekor i broderi svært mye.

Rødtrøyebunaden
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er trøya som har gitt navnet til bunaden – rødtrøye. Den lages i rødt ullstoff, som oftest vadmel. Trøya er rikt brodert med ullbroderi foran. Den har et alderdommelig snitt, med sjutallsformede ryggsømmer, mens det at den er så kort viser påvirkning fra empirestilen tidlig på 1800-tallet. Trøya har skeiv lukking foran, og en liten ståkrage. Nederst har den en kant av gult vadmel.

På draktbilder fra første del av 1800-tallet ser en at ikke alle trøyene var broderte.

Liv

Stakken og livet er sydd sammen, og livet lages i et rødt ullstoff. Det er rikt brodert både på fram- og bakstykkene. Broderiene er utført i ullgarn i mange farger. På framstykkene er det montert maler i filigransarbeid. Livet er kantet med svart ullstoff, som også har broderi.

De gamle, bevarte livene har et mangfold i materialer og dekor som ikke vises i dagens bunader. Mens brodert liv tidligere var én variant blant mange, er det i dag nesten enerådende. Livene kunne tidligere være i silke eller bomull eller ull, mens de i dag nesten utelukkende lages i ull. Bandpynt på gamle liv varierer også mye, mens det i dag brukes svart ullstoff som er brodert.

Fasongen på bunadlivet har utgangspunkt i gamle, bevarte liv, men tendensen er at bunadlivene i dag lages større enn de gamle livene. Hvis vi sammenligner med gamle draktakvareller, er det tydelig at de gamle livene var kortere enn dagens bunadliv.

Stakk

Bunadstakken lages i toskafts ullstoff i svart. Den er tett rynket i overkant. Stakkelengden har variert mye på rødtrøyebunadene gjennom 1900-tallet. De gamle stakkene som vi ser på draktbilder fra 1800-tallet, er nokså korte. Det ble derfor gjort et forsøk på å justere opp stakkelengden på 1950-tallet, men i dag lages det igjen stakker som er nesten fotside.

Mens Anne Bamle tok broderiet fra gamle vadmelsstrømper og flyttet det opp på stakkekanten, har denne bunaden i stedet bandpryd nederst. Dette er mer i tråd med gamle, bevarte stakker. Bunaden har kanteband i flere farger, men rødt og grønt er nokså fast.

Sømteknisk skiller bunadstakkene seg fra folkedraktene. Mens de gamle stakkene var satt sammen av smalere stoffbredder, gir dagens maskinvevde stoff mulighet til færre høyder som gir samme vidde. Skoningen på de gamle stakkene var formet som skjerter, noe som vil si at bølgeformene som dannes nederst på stakken var lagd som en del av mønsterkonstruksjonen. På dagens bunader faller stakken bare i naturlige folder uten at den er formet til.

Belte

Et av de viktige kjennemerkene på en rødtrøyebunad fra Telemark er beltet. Det er brikkevevd i mange ulike farger. Beltet er langt, og det vikles to til tre ganger rundt livet. Bredden på beltet kan variere. Anne Bamle lagde belter som var omtrent seks centimeter breie, og de var ofte ikke lange nok til å vikle flere ganger rundt livet.

Dagens bunader har ofte et belte som er ni centimeter bredt. Noen viderefører gamle måter å knyte beltet på, ved å træ enden under beltet én til to ganger. Andre belter har kunstig lukking med hemper eller lignende. På en del belter blir det montert ei spenne i filigransarbeid foran. Dette er egentlig trøyespenner og har ikke rot i tradisjonell draktskikk som beltespenner. Spennene har heller ingen funksjon utover det dekorative så lenge de sitter på beltet.

Beltet festes i dag rett under stakkelinninga, ettersom denne sitter lenger nede enn den tradisjonelt gjorde. Tidligere kunne gjerne livet stoppe rett ved bysten, mens beltet satt i livlinja. Fargene i beltet går mye i rødt.

Skjorte

Et utvalg skjorter brodert av Annlaug Solberg. Disse skjortene er sydd i tråd med de tradisjonelle rammene. Broderimønster og -teknikker varierte gjerne fra krage til ermer til bryststykke.

Skjorter
Av /Norsk bunadleksikon.

I perioden da rødtrøyekleda var i bruk, kunne skjortene være enten med slengermer eller ha håndlinninger. Av og til ble skjorte med linninger brukt under ei med slengermer.

Rødtrøyebunaden
Av /Norsk bunadleksikon.

Det hører hvit linskjorte til bunaden. Den er dekorert med broderihalskrage, bringestykke og ermelinninger. Dekoren fins i svært mange mønstre og teknikker. Det brukes både hvitsøm, svartsøm og kulørt søm. Mønsterrikdommen i de gamle skjortene er bare delvis gjenskapt til dagens bunadbruk. Mens mange mønstre tidligere ble brodert på frihånd og skjortene dermed ble svært ulike, broderes de fleste i dag etter et fast mønster. Mens det tidligere varierte hvilke teknikker og farger som ble brukt på ermelinninger, bringestykke og halskrage på ei skjorte, har de fleste i dag samme broderi på alle delene.

Det er ulike snitt i de gamle, bevarte skjortene. Den eldste typen har rette ermer uten håndlinninger, såkalte slengermer. En litt yngre type har håndlinninger.

Forkle

Gamle, bevarte forklær viser at materialer og dekor varierte mye. Det ble brukt ulike ensfargede ullstoff med innvevd mønster, slik som damask og dragrustning. Moaré eller andre ullstoff som var glanset, ble også brukt. Dekoren nederst var gjerne ullbroderi i kombinasjon med metallband.

Dagens bunadforklær lages i samme stoff som stakken, og har et stort broderi nederst. Nedenfor broderiet løper en kant av rødt ullstoff som også er brodert. Den røde kanten fortsetter et stykke opp langs sidene på forkleet, for så å fortsette helt opp som en smal tittekant.

Forkleet ble festet med vevde band rundt stakkelinninga, og forklebanda kunne gjerne henge ned under beltet. I dag skjules dette festet av forkleet.

Lomme

Det blir brukt ei løslomme til bunaden, i samme stoff som stakken. Lomma har samme type broderi som livet og forkleet. Den har lås av sølv eller messing. Tradisjonelt er det ikke brukt slike lommer i Telemark; en hadde i stedet ei lomme i stakken som var skjult av foldene. Det var sannsynligvis et ønske fra kundene som gjorde at Anne Bamle begynte med slike lommer. Lomma festes gjerne i beltet.

Hodeplagg

Å vippe håret var brukt til flere av de tradisjonelle draktene i Telemark, enten alene eller som håroppsett under skaut. Håret deles i to «pølser» og bandet legges med midten i nakken. Hver ende av bandet blir surret rundt håret, som blir lagt som en krans rundt hodet. Når endene på bandet knytes i nakken, låses vippa.

Vipping av hår
Av .

Det fins to hodeplagg til bunaden, og begge brukes av både gifte og ugifte kvinner. Det ene er å vikle håret inn i et vevd band. Bandet kunne være brikkevevd eller grindvevd. I Telemark kalles dette å vippe håret, og hårbandet kalles ei vippe.

Tradisjonelt ble det brukt skaut utenpå det vippede håret. Det var et hvitt linskaut som ble brettet i snipp og knyttet i nakken. Utenpå linskautet tok en et sammenbrettet silketørkle og festet med knute oppe på hodet foran. Kulørte tørklær har også vært brukt i stedet for hvite. Da hadde en like fullt et silketørkle knyttet utenpå det igjen. Bildemateriale viser at både vippe og skaut ble brukt sammen i den perioden rødtrøyebunaden henter kildemateriale fra. Seinere ble det vanlig å bruke vippe uten skaut, men da var antrekket for øvrig beltestakk.

Til dagens bunader bruker mange vippe uten skaut. Ettersom mange klippet håret sitt kort, lagde Anne Bamle ferdige, løse vipper som var viklet rundt tøy eller annet egnet materiale. Slike vipper brukes også i stor utstrekning i dag, både av kvinner med kort hår og kvinner med langt hår.

Tilbehør

Da Anne Bamle utformet sin variant av Øst-Telemark-bunad, tok hun rosesømmen fra gamle vadmelsstrømper og overførte til bunadstakken. I dag har enkelte tatt opp igjen strømpene, og til venstre ser vi dem til Røtrøyebunad og til høyre til beltestakk.

Røtrøyebunad og beltestakk med strømper
Av /Norsk bunadleksikon.

Telemark har hatt en utstrakt bruk av silketørklær. Vi ser på gamle bilder at kvinnene brukte tørkle både på hodet, i halsen og hengende fra beltet. I dag er bruken av silketørklær tatt opp igjen til bunadbruk, og mange bruker flere tørklær enn kildematerialet tilsier.

Da Husfliden og den lokale nemnda lagde modellbunaden på 1950-tallet, tenkte de at det var umulig å ta opp igjen bruken av broderte vadmelsstrømper. De lanserte derfor tette, svarte strømper som alternativ. De fleste bunadbrukerne i dag bruker slike, men i tillegg har en del produsenter begynt å lage de eldre vadmelsstrømpene med rosesøm på.

Metall

Det er rike tradisjoner for sølv i Telemark, og forgylt sølv med filigransarbeid er typisk, sjøl om det også fins en god del sølv som ikke er forgylt. Det er i dag mange produsenter av sølv som tar utgangspunkt i gamle smykker fra området, og både håndverkskvalitet og utforming varierer. En del jobber på tradisjonelt vis og viderefører det gamle håndverket. Andre lager forenklede varianter, som helt eller delvis blir masseprodusert.

Til rødtrøyebunaden er det vanlig å bruke én skjortering øverst i skjorta, og ei til to søljer i skjortebringa. I tillegg er det mansjettknapper i skjorteermene, og livet kan ha maljer i sølv. Sølvhektene som mange har i beltet, hører egentlig til trøya, og lommelåsen kan være i sølv eller messing. Tradisjonelt blandet en gjerne sølv som var forgylt og sølv som ikke var forgylt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg