Kvinne- og mannsbunad fra Finnskogen

Kvinne- og mannsbunad fra Finnskogen, med trøye på kvinnebunaden.

Kvinnebunad fra Finnskogen
Av /Norsk bunadleksikon.

Nils Keyland dokumenterte folk og tradisjoner på Finnskogen, på oppdrag fra Nordiska Museet i Stocholm. Trøya til kvinnebunaden har sitt forbilde i dette fotografiet.

Kvinnebunad fra Finnskogen
Av /Nordiska Museet.

Artikkelstart

Kvinne- og mannsbunad fra Finnskogen er bunader som er utarbeidet av forfatteren Åsta Holth. Hun startet arbeidet med bunadene allerede før andre verdenskrig, og de ble satt i produksjon omkring 1970 – kvinnebunaden først. I dag er det Grue Finnskog husflidslag som fører arbeidet med bunadene videre.

Åsta Holth arbeidet aktivt for skogfinsk kulturvern og formidling, og husflid og bunader var et av feltene hun engasjerte seg i. I tillegg til disse bunadene deltok hun også i arbeidet med utarbeidelsen av kvinnebunaden fra Solør og Odal, med brokadeliv. Hun var dermed godt orientert om hvordan bunadarbeidet i åra etter andre verdenskrig foregikk i regi av Landsnemnda for bunadsspørsmål, og bunadene fra Finnskogen er lagd i tråd med de retningslinjene landsnemnda arbeidet etter, uten at det var noe nærmere samarbeid.

Det var imidlertid ikke enkelt å skaffe kildemateriale å bygge bunadene på. Av gamle plagg var det lite å finne, og Åsta Holth lagde bunaden med utgangspunkt i skriftlige og muntlige kilder samt bildemateriale. Ettersom Finnskogen er et område som strekker seg over begge sider av grensa mellom Norge og Sverige, var det naturlig for Åsta Holth å lete etter mer kildemateriale på svensk side. Det var der hun fant det viktigste bakgrunnsmaterialet, gjennom tekst og bilder av Nils Keyland og beskrivelser av Linus Brodin. Bunadene er i all hovedsak i bruk på norsk side av grensa, og det fins egne bunader av ulike slag fra de svenske Finnskogene.

Ettersom Finnskogen er etablert av innvandrere fra Finland, var det også naturlig for Åsta Holth å se hvordan drakttradisjonene der hadde artet seg. Sjøl om det var flere hundre år siden innvandringa skjedde, har det vært vanlig å tenke seg at mye av folkekulturen har overlevd med finsk påvirkning. For en del folkelige kulturuttrykk er dette også tilfellet, men det kildematerialet som gjelder klesskikk som vi kjenner fra området i dag, viser at finnskogingene ble like mye påvirket av europeiske moter som andre nordmenn og svensker. Carl Axel Gottlunds dagbøker fra 1820-tallet beskriver hvordan folk gikk kledd, og han hadde dessuten tegnet en finnskoging fra norsk side av grensa som er tydelig påvirket av samtidas mote. Amund B. Larsen d.y. intervjuet på 1920-tallet eldre folk i Solør om klesskikken, og der kommer det fram at klestradisjonene til dels holdt seg lenger på Finnskogen enn i resten av Solør.

Dette stemmer med det Åsta Holth sjøl husker fra barndommen sin, noe hun beskriver i en artikkel i medlemsbladet til Noregs Ungdomslag, Norsk Ungdom: «Eg har eit avbleika barneminne for meg: Ei kjerring på vitjing hos oss i Sør-Revholt. Ho hadde lang, svart kufte, stripet stakk og raudt-kvitt rutet tørkle. Eg hugser at ho skulle ha tak i pengepungen sin, for å få tak i den veiva ho opp stakken og synte ein høgraud unnstakk, og i midja utenpå unnstakken bar ho ei tøyveske.»

Det er ikke lett å si akkurat hvilken tidsperiode bunadene er representative for – til det er de satt sammen av for mange usikre elementer. Men som helhet gir de likevel et nokså troverdig bilde av eldre draktskikk i området. Særlig er Keylands bilde av paret som sitter og spiser et tydelig forbilde for kvinnebunaden. Keyland var på feltarbeid på Finnskogen, på oppdrag fra Nordiska Museet i Stockholm, og han fotograferte mye. Det har vist seg at en del av bildene er arrangert for anledningen, og de er derfor usikre som kilde. Men med mindre han fikk lagd klær til fotoseansene, må vi regne med at modellene enten er kledd i egne klær eller i eldre, bevarte klær.

I 1989 overtok Grue Finnskog husflidslag ansvaret for Finnskogbunadene. I dag tilvirkes både manns- og kvinnebunaden hos Fjellrypa Systue på Skarnes.

Draktdeler, kvinne

Liv

Åsta Holth fant ikke noe liv å ta utgangspunkt i, verken blant bevarte plagg eller andre kilder fra Finnskogen. Hun tegnet derfor av et liv etter et fotografi av ei folkedrakt fra Iitti i Finland, slik den var utstilt ved Finlands nationalmuseum i Helsingfors.

Livet lages av svart ullstoff. Det har buede figursømmer både foran og i ryggen, og livet går ned i en spiss midt foran og midt bak. Livet går til livlinja, og er tett ettersittende. Foran lukkes det med skjulte hekter.

Trøye

Forbildet for trøya, eller kofta, som Åsta Holth bestemte at den skulle kalles, er fotografiet som Nils Keyland tok. Kvinnen som er avbildet, har på seg ei skjøttrøye i mørkt stoff, med oppsplittede skjøter foran og i sidene.

Trøya til bunaden lages i svart ullstoff som livet, fôret med rødt eller grønt bomullsstoff. Halsringinga er kantet med svart silke. Den har ettersittende bol og påsydde skjøter fra livlinja og over hoftene. Foran lukkes trøya med skjulte hekter.

Stakk

Det er beskrivelser i Linus Brodins bok Fryksdalens Finnsocknar, som kom ut i Filipstad i 1923, som danner utgangspunkt for stakken. Han beskriver draktskikken slik den var tidlig på 1800-tallet, såpass detaljert at striping av stakken var mulig å rekonstruere. Vevbeskrivelser av svenske bunadstakker har også blitt brukt som kilde.

Stakken er rynket til ei linning i livet. Stakkestoffet veves fortsatt for hånd av medlemmene i husflidslaget, med svart bomullsrenning og innslag av ullgarn i fargene svart, gult, grønt og rødt. Stoffet veves i treskaft, og bredda på veven gir høyden på stakken.

Skjorte

I dag lages det en serk til bunaden, uten halskrage eller håndlinninger, slik Åsta Holth planla det. Hun lagde en slik til seg sjøl, men de første åra bunaden var i bruk, var det mest i bruk ei alminnelig bunadskjorte i bomull, slik Heimen Husflid i Oslo har utarbeidet den. Det er bevart slike gamle serker fra området, og Åsta Holths bestemor gikk sjøl kledd i en slik serk. Til bunaden i dag brukes både skjorte og serk, i bomulls- eller linlerret, og det er vanlig å bruke ei enkel serkenål i halsen. Dagens produsenter har lansert serken som sommerskjorte.

Forkle

Utgangspunktet for forkleet er et finsk husflidsprodukt fra 1900-tallet, som visstnok skal være vevd etter eldre forbilder. Åsta Holth fikk et slikt av Salme Hintikka fra Rautalampi i Finland, og brukte det til bunaden. Etter hvert ble dette forkleet kopiert og satt i produksjon.

Forkleet til bunaden veves også for hånd av husflidslagets medlemmer. Det er i hvitt bomullsgarn, med horisontale striper i rødt og blått. Forkleet knytes rundt linninga på stakken med et vevd band.

Hodeplagg og tørkle

Fra sin egen barndom husker Åsta Holth at omtrent alle voksne kvinner gikk med rød- og hvitrutete hodetørklær. Hun hadde også et slikt tørkle etter ei tante på farssiden, Hermana Skasberget, som var født i 1848. Det er i dag registrert flere slike tørklær fra Solør-Odal, og flere kilder forteller om bruken av dem. En lang periode på 1800-tallet må de ha blitt brukt utenpå ulike slags luer, for så å bli brukt uten lue under.

Åsta Holth brukte både lue og tørkle til bunaden sin. Men da brukte hun den samme svarte lua som er lagd til Solør-Odal-bunaden med brokadeliv, og så brukte hun tørkleet rundt halsen.

Til bunaden i dag brukes vanligvis det håndvevde tørkleet rundt halsen, og ingenting på hodet. Alternativt brukes tørkleet på hodet, og noen knyter det slik Åsta Holth husket det – under haka, mens andre knyter det i nakken.

Tørkleet veves for hånd av husflidslagets medlemmer, og har røde striper i rutemønster på hvit bunn. Det veves i bomullsgarn.

Understakk og strømper

Slik Åsta Holth husker det fra barndommen sin, var røde understakker i bruk på Finnskogen til innpå 1900-tallet. Det lages også en understakk til bunaden, i et stødig bomullsstoff i enten rødt eller grønt, og den pyntes med svarte band nederst.

Det brukes glattstrikkede hvite bomullsstrømper til bunaden.

Metall

Det er ikke utarbeidet eget metall til bunaden. Åsta Holth foreslo å bruke ei enkel serkenål i halsen. Det er bevart flere slike fra Solør-Odal, og det fins også gode kopier i handelen. I tillegg brukes mansjettknapper i skjorta.

Draktdeler, mann

Trøye

I et hefte om finske nasjonaldrakter, utarbeidet av Tyyni Vahter, fant Åsta Holth tegninger av en mannsbunad fra Tavastland. Hun sydde trøya til finnskogbunaden etter den tegninga.

Trøya lages i svart vadmel. Den har ståkrage og nedbrettede slag, og er dobbeltspent med fem par messingknapper. I ryggen har den to skrå sidesømmer og en midtsøm. På sidesømmene markeres livlinja med to knapper, og alle de tre sømmene går derfra ut i et par folder lagt mot midten.

Vest

Linus Brodin skriver at vesten var potteblå og lukket med skjulte hekter helt opp til under haka. Dette ble utgangspunktet for bunadvesten. Denne måten å lukke mannsvester på er kjent i Sverige, men ikke i Norge.

Bunadvesten lages i blått ullstoff som håndveves til bunaden. Den har verken krage eller slag, og lukkes foran med skjulte hekter. Fôret er i baskerlin.

Bukse

De samme skriftlige kildene som til kvinnebunaden er utgangspunkt for buksene. De lages i samme svarte vadmel som trøya, og har brei klaff som kneppes til ei linning foran. Ved kneet er buksene avsluttet med splitt og linning som lukkes med knapper.

Skjorte

Det er ikke utarbeidet egen skjorte til bunaden, men det er vanlig å bruke skjorta som kalles «Heimens vanlige bunadsskjorte». Den lages i enten bomull eller lin.

Hodeplagg

Linus Brodin beskrev også et hodeplagg for menn – den såkalte trindmössan. Dette var samme type lue som i Norge kalles kollelue, satt sammen av sektorformede tøystykker, kiler, som møtes midt oppe på hodet. Den kjente skjoldlua er lagd på samme måte, men har i tillegg skygge. Det er godt belegg for at det ble brukt slike luer på Finnskogen.

Lua til bunaden er ei slik kollelue, lagd i svart ullstoff. Der sektorene møtes, er det en knapp.

Strømper og band

Linus Brodin beskriver potteblå strømper som er strikket med tre rette og to vrange masker, og slike brukes i dag til bunaden. De holdes oppe av flettede strømpeband i ulike farger.

Metall

Det er ikke utarbeidet eget metall til bunaden, men det er vanlig å bruke samme nål og mansjettknapper som til kvinnebunaden. En periode ble trøya og buksa lagd med alternativt sølv- eller messingknapper, men nå brukes messingknapper.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg