Kravene om politisk endring på 1990-tallet førte delvis fram. Fra valget på ny nasjonalforsamling (Majlis al-Umma) i 1992 har ulike politiske retninger blitt tydeligere. Politiske partier er forbudt, men blokker dannes av representantene valgt inn i parlamentet. Dermed skapes ulike retninger, med et skille mellom de som er lojale mot regjeringen og de som utgjør en mer eller mindre tydelig opposisjon.
En liberal retning går blant annet inn for å begrense kongefamiliens makt. Det er ikke krav om å avskaffe monarkiet, men det er tatt til orde for å innføre et konstitusjonelt monarki som styresett, med en regjering som står ansvarlig overfor parlamentet. Nasjonalforsamlingen i Kuwait har større innflytelse enn i andre monarkier i regionen. Emiren har likefullt vist sin makt ved å gripe inn også overfor parlamentet, særlig ved å utøve sin rett til å oppløse det og utskrive nyvalg.
Når den kuwaitiske kongefamilien etter Golfkrigen har tillatt en viss liberalisering, er det blant annet tilskrevet at den var under politisk press hjemme i Kuwait. Samtidig ble emiren presset fra USA, som hadde kommet ham til unnsetning ved å samle en koalisjon for å frigjøre landet og gjeninnføre parlamentarisk praksis. Kongefamilien hadde i tillegg behov for å gjenopprette tilliten i egen befolkning etter å ha rømt landet ved invasjonen i august 1990, for ikke å vende tilbake før i mars 1991.
Liberaliseringen har ikke medført at politiske partier er tillatt. Det er derimot anledning til å danne uavhengige organisasjoner – også politiske sådanne. Følgelig er det i Kuwait politiske sammenslutninger som et stykke på vei erstatter politiske partier som plattform for politisk meningsbæring.
Et viktig ledd i denne utviklingen var skillet mellom de to funksjonene kronprins og statsminister i 2003. Selv om statsministeren, i likhet med mange medlemmer av regjeringen, kommer fra kongefamilien, gjør dette det mulig å kritisere regjeringssjefen uten å fornærme emirens person og hans familie.
En milepæl i den politiske liberaliseringen fant sted i 2005, da det ble innført stemmerett for kvinner. Kvinner deltok første gang ved valg i 2006, og de første kvinnene ble innvalgt i parlamentet i 2009. Kuwait fikk sitt første kvinnelige regjeringsmedlem i 2005.
Kuwaits befolkning består av et flertall muslimer (rundt 71 prosent). Blant innbyggere med kuwaitisk statsborgerskap er islam nær enerådende, og sunnier danner et klart flertall. Det er et mindretall sjiaer. Med innvandring fra andre land i regionen har andelen sjiaer vokst, og utgjør i alt mellom en firedel og en tredel av innbyggerne. Motsetninger mellom de to gruppene har i noen grad påvirket kuwaitisk politikk, og preget blokkdannelsen i parlamentet. I senere år – etter hvert som sjiaene er blitt mer og mer integrert i samfunnet – har de stilt seg nærmere den etablerte politiske orden, og i mindre grad blitt en tydelig opposisjon.
Sjiaene dominerer Kuwaits kommersielle liv, og de fleste bor i byene. Sunniene står sterkt i det tradisjonelle stammesamfunnet. Det er her emiren har sin kulturelle og politiske forankring. Med den har kongefamilien kunne veie opp for innflytelsen til den framvoksende urbane middelklassen.
På det sosiale området går en sentral skillelinje mellom kuwaitiske borgere, med fulle statsborgerlige rettigheter, og innvandrere med få rettigheter og til dels dårlige levekår. Dette gjelder ikke minst gjestearbeidere fra Sør-Asia. Også en gruppe kuwaitere som har bodd lenge i landet, men med herkomst fra andre land i regionen, faller utenfor: De såkalte bidun (bidoon; 'uten nasjonalitet') utgjør rundt 120 000 mennesker; de fleste er etterkommere etter migranter fra land som Syria, Irak og Saudi-Arabia som ikke har blitt akseptert som fullverdige borgere. På det meste utgjorde gruppen om lag 200 000 mennesker. Den ble redusert særlig som følge av at mange bidun av irakisk herkomst flyktet etter krigen i 1990–1991.
På slutten av 1980-tallet hadde bidun fremdeles visse rettigheter, men disse ble fjernet som følge av krigen. Myndighetene hevder de er illegale innbyggere, og har krevd at de må dokumentere hvor de kommer fra. Uten dette har de ikke kunnet få offentlige dokumenter som id-kort, vigselsattest eller førerkort, eller formelt arbeid. Fra 2011 er bidun gitt visse sosiale rettigheter, og fra 2013 er noen også gitt statsborgerskap. Bidun-spørsmålet er blitt en viktig menneskerettighetssak i Kuwait, og et spørsmål som har bidratt til protester mot myndighetene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.