Kuwaits samtidshistorie

Kuwaits nyeste historie er preget av den fysiske gjenoppbyggingen og den politiske utviklingen etter Golfkrigen i 1990–91. Okkupasjonen av, krigen med og frigjøringen fra Irak førte til at det ble stilt spørsmål ved det politiske styresettet – og ved emirens politiske rolle. Krav om politisk liberalisering og et mer demokratisk styre tiltok på 2000-tallet, og særlig fra 2011–12. Dette sammenfalt i tid med Den arabiske våren, men like mye som å være influert av denne, hadde politiske protester i Kuwait sammenheng med nasjonale forhold. Sentralt i dette står en konflikt om makt mellom landets monark, emiren, og den valgte nasjonalforsamlingen, og med endrede valglover. De politiske motsetningene har ført til flere nyvalg og lavere politisk stabilitet.

Allerede ved selvstendigheten i 1961 hadde Kuwait et mer demokratisk system enn de andre monarkiene ved Persiabukta. Dette er fortsatt situasjonen, og utviklinga etter Golfkrigen har ført til at nasjonalforsamlingen har fått mer innflytelse. Fortsatt har emiren utstrakt makt, blant annet gjennom å utpeke regjeringen. En av de framtredende konfliktene er derfor mellom emiren og den folkevalgte nasjonalforsamlingen, hvor det finnes en politisk opposisjon mot regjeringen.

Konflikten mellom emiren og nasjonalforsamlingen har sin bakgrunn i årene etter selvstendigheten i 1961. Den ble særlig skapt som følge av emirens ukonstitusjonelle oppløsning av parlamentet, først i 1976 og så i 1986. Demokratikravene ble forsterket av økt misnøye med det eneveldige styret til al-Sabah-dynastiet og dets rolle under Golfkrigen. Kongefamilien flyktet da til Saudi-Arabia, og ble anklaget for ikke å delta aktivt nok i kampen mot okkupasjonen. Det tok også noe tid før den vendte tilbake etter frigjøringen. Etter krigen avtegnet det seg en viss motsetning også mellom de som hadde blitt igjen i Kuwait og de som hadde flyktet. Samtidig medførte krigen en styrket kuwaitisk nasjonalfølelse.

Sjeik Abdullah døde i 1965. Han ble etterfulgt av sjeik Sabah, som styrte til sin død i 1977. Deretter besteg Jaber al-Ahmad al-Jaber al-Sabah tronen. I januar 2006 ble kronprins Saad al-Abdullah al-Salem al-Sabah innsatt etter at sjeik Jaber døde. Han måtte så, etter bare ni dager på tronen, tre tilbake etter press. Emiren abdiserte før han ville blitt fjernet av parlamentet, som anså ham uskikket til å styre på grunn av dårlig helse. Statsminister Sabah al-Ahmad al-Jaber al-Sabah ble så innsatt som emir. Hans bror Nawaf al-Ahmad al-Jaber al-Sabah ble utpekt som kronprins.

Kuwait har ikke et arvemonarki, og nytt statsoverhode utpekes blant ledende medlemmer av de to delene av den herskende al-Sabah-familien: al-Salem og al-Jaber har normalt skiftet på å bekle tronen. I senere år har al-Jaber-grenen fått gradvis mer makt enn den andre, hvilket ble understreket ved at én al-Jaber i realiteten ble etterfulgt av en annen ved tronskiftet i 2006.

Kravene om politisk endring på 1990-tallet førte delvis fram. Fra valget på ny nasjonalforsamling (Majlis al-Umma) i 1992, har ulike politiske retninger blitt tydeligere. Politiske partier er forbudt, men blokker dannes av representantene valgt inn i parlamentet. Dermed skapes ulike retninger, med et skille mellom de som er lojale mot regjeringen og de som utgjør en mer eller mindre tydelig opposisjon. En liberal retning går blant annet inn for å begrense kongefamiliens makt. Det er ikke krav om å avskaffe monarkiet, men det er tatt til orde for å innføre et konstitusjonelt monarki som styresett, med en regjering som står ansvarlig overfor parlamentet. Nasjonalforsamlingen i Kuwait har større innflytelse enn i andre monarkier i regionen. Emiren har like fullt vist sin makt ved å gripe inn også overfor parlamentet, særlig ved å utøve sin rett til å oppløse det og utskrive nyvalg.

Når den kuwaitiske kongefamilien etter Golfkrigen har tillatt en liberalisering, er det blant annet tilskrevet at den var under politisk press hjemme i Kuwait. Samtidig ble emiren presset fra USA, som hadde kommet ham til unnsetning ved å samle en koalisjon for å frigjøre landet og gjeninnføre parlamentarisk praksis. Kongefamilien hadde i tillegg behov for å gjenopprette tilliten blant sin egen befolkning etter å ha rømt landet ved invasjonen, for ikke å vende tilbake før i mars 1991.

Liberaliseringen har ikke medført at politiske partier er tillatt. Det er derimot anledning til å danne uavhengige organisasjoner – også politiske sådanne. Følgelig er det i Kuwait politiske sammenslutninger som et stykke på vei erstatter politiske partier.

Et viktig ledd i denne utviklingen var skillet mellom de to funksjonene kronprins og statsminister i 2003. Selv om statsministeren, i likhet med mange medlemmer av regjeringen, kommer fra kongefamilien, gjør dette det mulig å kritisere regjeringssjefen uten å fornærme emirens familie.

En milepæl i den politiske liberaliseringen fant sted i 2005 da det ble innført stemmerett for kvinner. Kvinner deltok første gang ved valg i 2006; de første ble innvalgt i parlamentet i 2009. Kuwait fikk sitt første kvinnelige regjeringsmedlem i 2005.

Kuwaits befolkning består av et flertall sunnier, og et mindretall sjiaer. Sjiaene utgjør mellom en firedel og en tredel av befolkningen. De har innvandret fra andre deler av Den arabiske halvøy, og fra Irak og Iran. Motsetninger mellom de to gruppene har i noen grad påvirket kuwaitisk politikk, og preget blokkdannelsen i parlamentet, men i senere år – etter hvert som sjiaene er blitt mer og mer integrert i samfunnet – har de stilt seg nærmere den etablerte politiske orden, og i mindre grad blitt en tydelig opposisjon. Sjiaene dominerer Kuwaits kommersielle liv, og de fleste bor i byene; sunniene har sterkt politisk støtte i det tradisjonelle stammesamfunnet. Det er her emiren har sin kulturelle og politiske forankring, og med den har kongefamilien kunne veie opp for innflytelsen til den framvoksende urbane middelklassen. 

På det sosiale området går en sentral skillelinje mellom kuwaitiske borgere med fulle statsborgerlige rettigheter, og innvandrere med få rettigheter og til dels dårlige levekår. Dette gjelder ikke minst gjestearbeidere fra Sør-Asia. Også en gruppe kuwaitere som har bodd lenge i landet, men med herkomst fra andre land i regionen, faller utenfor: De såkalte bidun (bidoon; 'uten nasjonalitet') utgjør rundt 120 000 mennesker; de fleste etterkommere etter migranter fra land som Syria, Irak og Saudi-Arabia, men som ikke har blitt akseptert som fullverdige borgere. På det meste utgjorde gruppen om lag 200 000 mennesker. Den ble redusert særlig som følge av at mange bidun av irakisk herkomst flyktet etter krigen i 1990–91. På slutten av 1980-tallet hadde bidun fremdeles visse rettigheter, men disse ble fjernet som følge av krigen. Myndighetene hevder de er illegale innbyggere, og har krevd at de må dokumentere hvor de kommer fra. Uten dette har de ikke kunnet få offentlige dokumenter som id-kort, vigselsattest eller førerkort, eller formelt arbeid. Fra 2011 er bidun gitt visse sosiale rettigheter; fra 2013 er noen også gitt statsborgerskap. Bidun-spørsmålet er blitt en viktig menneskerettighetssak i Kuwait, og et spørsmål som har bidratt til protester mot myndighetene.

En vesentlig dimensjon i kuwaitisk politikk, og som har vært underliggende i de siste valgene, er konstitusjonell strid mellom emiren og kongefamilien på den ene siden og den folkevalgte nasjonalforsamlingen på den andre. Mens parlamentet er folkevalgt, er regjeringen – med statsministeren – oppnevnt av emiren, og oppfattes som lojal mot ham. Dermed kan kritikk av regjeringen også være indirekte kritikk av monarken. En viktig del av det politiske systemet i Kuwait er at medlemmer av parlamentet kan stille kritiske spørsmål til statsråder. Dette inkluderer spørsmål ved regjeringsmedlemmers evne til å styre landet. De seneste år er kritikken også knyttet til maktmisbruk, særlig korrupsjon.

Den tiltagende opposisjonen kommer fra flere grupper, også det tradisjonelt konservative stammesamfunnet, og særlig fra yngre – også yngre folkevalgte som har bidratt til en ny motvekt mot den lojale politiske eliten. De har også utfordret den økonomiske politikken og stilt spørsmål blant annet knyttet til ulike disposisjoner, inklusive økonomiske sådanne, foretatt av sentrale politikere, herunder statsminister Nasser Mohammad al-Ahmad al-Sabah. Dette førte til at emiren i 2009 oppløste parlamentet og skrev ut nyvalg.

Etter demonstrasjoner med protester rettet mot mulig beskrankning av politisk frihet i desember 2010, kom det til nye demokratiaksjoner i 2011, da motsetningene mellom opposisjonen i parlamentet og regjeringen ble skjerpet. Demonstranter gikk da ut i gatene også i Kuwait, i likhet med andre land under Den arabiske våren. Det var flere streiker og demonstrasjoner med krav om innføring av konstitusjonelt monarki. Det ble fremmet krav om at statsministeren måtte gå. Krisen tiltok da demonstranter stormet parlamentet, hvorpå statsministeren gikk av og emiren på ny oppløste nasjonalforsamlingen.

Denne kulminasjonen av demokratiopprøret er blitt kalt 'Den kuwaitiske våren'. Som i andre arabiske land spilte ungdom en aktiv rolle i aksjonene, og bidro til den første mobiliseringen i februar 2011, også kalt 'folkets vår'. Ungdom fra stammesamfunnene og bidun spilte en sentral rolle i protestene, inklusive gjennom uavhengige ungdomsorganisasjoner. Både religiøse og sekulære organisasjoner fra flere deler av samfunnet deltok, samlet rundt krav om fjerning av statsminister, skifte av regjering og kamp mot korrupsjon. Som følge av vedvarende protester gikk statsministeren av; den første avgang som følge av folkelig politikk press i noe medlemsland av Golfrådet (GCC). Parlamentet ble så oppløst. Myndighetene møtte demokratikravene med store bevilgninger, som dels var rettet direkte mot den enkelte borger i form av utbetalte pengebeløp eller matkuponger – selv om det offisielt ble anført at tiltakene var en del av markeringen av Kuwaits 50 år som selvstendig stat.

Kuwait har lovfestet parlamentsvalg minimum hvert fjerde år. På 2000-tallet har det vært hyppigere valg etter at emiren ved flere anledninger har oppløst parlamentet. Valget i 2006 var framskutt fra 2007 etter at den nye emiren oppløste nasjonalforsamlingen som følge av uoverensstemmelser omkring en valgreform. Nyvalg ble avholdt igjen i 2008, 2009, 2012, 2013 og 2016.

Ved siden av skillet mellom en liberal og konservativ retning, har det også, særlig innenfor den siste gruppen, kommet til syne et skille i forhold til islam. Ved valget i 2012 fikk en opposisjon på 35 representanter for første gang flertall i parlamentet, og la økt press på emiren og regjeringen. Opposisjonen var dominert av moderate islamister. Da emiren blokkerte et forslag om at all lovgivning skulle være i tråd med islamsk lov, førte det til økt politisk spenning som ble forsterket av en beslutning i høyesterett som kjente valget ugyldig. Deretter oppløste emiren i juni – etter anmodning fra regjeringen – det nyvalgte parlamentet og gjeninnsatte det forrige. Opposisjonen trakk seg da fra forsamlingen, og en konstitusjonell krise oppsto. Opposisjonen boikottet nyvalget i 2012. Høsten 2012 kom det på ny til omfattende demonstrasjoner i Kuwait, med protester mot et nytt valgsystem, og krav om endringer i mer demokratisk retning. Det ble også, i strid med loven, rettet direkte kritikk mot emiren.

Nyvalget i 2013 ga framgang for liberale så vel som for stammebaserte grupper, og en tilbakegang for Kuwaits sjia-befolkning som fikk ni representanter mot 17 i 2012. Også i 2013 boikottet flere opposisjonsgrupper valget i protest mot den nye valgloven.

Ved valget i 2016 gikk 24 av de 50 valgbare setene til kandidater som står i opposisjon til regjeringen. Rundt halvparten av disse er tilknyttet Det muslimske brorskap. Bare ett av de valgte medlemmene er kvinne; mot to i foregående periode. Landets sjia-minoritet fikk seks representanter. Mange av de tidligere folkevalgte ble ikke gjenvalgt; et uttrykk for misnøye med den politikk som var blitt ført, ikke minst på det økonomiske området.

Etter frigjøringen fra den irakiske okkupasjonen i 1991 har Kuwait gjenoppbygd sitt forsvar, med styrker fra USA stasjonert i landet. Landet sluttet seg til den globale kampen mot terror etter 2001, og ble et støtteområde for den amerikanske krigføringen i Irak fra 2003. Kuwait sluttet seg til de internasjonale militære styrkene som engasjerte seg i borgerkrigene i Jemen og Syria.

Kuwait er antatt å være et av de viktigste sentrene for finansiering av radikale islamistiske grupper, inklusive jihadister som deltar i borgerkrigen i Syria. Det er både organisasjoner og enkeltpersoner som bidrar til å samle inn og sende penger til grupperinger som kjemper i Syria. Den relativt høye graden av organisasjonsfrihet i Kuwait har gjort dette mulig.

Samtidig som kuwaitiske aktører har engasjert seg indirekte med støtte til jihadister i Syria, har særlig framrykkingen til Den islamske stat (IS) i Irak skapt usikkerhet i Kuwait. Fremmedkrigere fra Kuwait deltar i krigen i Syria. I juni 2015 gjennomførte en gruppe tilknyttet IS i Saudi-Arabia et selvmordsangrep mot en moské i Kuwait by.