Kuwaits nyere historie er særlig knyttet til den britiske militære beskyttelsen fram til selvstendigheten i 1961, og moderniseringen av det kuwaitiske samfunn som følge av de første oljefunn i 1938 – og den påfølgende utvinning fra 1946. Avtalen om beskyttelse fra Storbritannia fra 1899 hadde sammenheng med Kuwaits strategiske beliggenhet innerst i Persiabukta; senere med landets store oljeforekomster. De siste er hovedårsaken til at Irak gjentatte ganger har gjort krav på landet, og til den irakiske invasjonen i 1991.

Frykt for osmansk anneksjon av Kuwait, etter et mislykket angrep i 1897, fikk sjeik Mubarak til å søke militær og politisk beskyttelse fra Storbritannia. Gjennom en avtale inngått i 1899 stilte Storbritannia marinefartøyer og bidro med økonomiske overføringer. Som motytelse gikk Mubarak med på å overdra kontrollen med landets utenrikspolitikk og forsvar til Storbritannia. Avtalen bidro samtidig til å forhindre at Tyskland kunne bruke Kuwait som endepunkt for sin prosjekterte Berlin–Bagdad-jernbane, som britene anså som en trussel mot sine interesser i regionen.

Etter inngåelsen av den anglo-osmanske avtalen i 1913, ble sjeik Mubarak av begge parter anerkjent som hersker over Kuwait. Etter utbruddet av første verdenskrig sa Storbritannia opp avtalen, og erklærte Kuwait som uavhengig - under britisk beskyttelse. Derved ble Kuwait i praksis et britisk protektorat. Fra sørvest truet Saudi-Arabia Kuwaits selvstendighet, og det kom til kamper ved Jahra i 1920 – der de saudiske styrkene ble holdt, til britiske enheter kom til kuwaiternes unnsetning. Slaget er framholdt som betydningsfullt for kuwaitisk identitet. Som følge av konfrontasjonen presset Storbritannia gjennom Uqair-avtalen av 1922, hvorved nærmere to tredeler av Kuwaits territorium ble avgitt til Saudi-Arabia, og den saudisk-kuwaitiske nøytrale sonen på 5180 km2 ble opprettet. Den eksisterte til 1970, da den ble delt likt mellom de to statene. Et mislykket opprør mot emiren ble iverksatt av kuwaitiske handelsmenn i 1938, den såkalte Majlis-bevegelsen.

Britene lot i hovedsak den lokale administrasjonen forbli på kuwaitiske hender, og etter krigen ble Kuwaits betydning som handelssenter ytterligere styrket. Samtidig kollapset landets økonomiske bærebjelke – perlefisket – mest som følge av Japans introduksjon av kulturperler, dels på grunn av den internasjonale depresjonen. Inntektstapet ble delvis kompensert gjennom økt handel med Irak, og gradvis fra avgifter for oljekonsesjoner. De første konsesjonene for leting og utvinning av olje ble utstedt i 1934, og olje ble funnet i 1938, men utvinningen stilt i bero på grunn av andre verdenskrig. Kommersiell utvinning for eksport ble deretter startet i 1946. Oljeinntektene endret Kuwait radikalt både som samfunn og stat, og dermed landets rolle regionalt og globalt, med hurtig modernisering under sjeik Abdullah al-Salem al-Sabah, som besteg tronen i 1950. Med store inntekter i et lite land var han i stand til å iverksette utbygging av infrastruktur og innføring av velferdsgoder; Kuwait ble en velferdsstat, med en av verdens høyeste levestandarder – dog forbeholdt landets egne borgere. Sjeik Abdullah etablerte også moderne styringsstrukturer, som grunnlag for selvstendighet.

De etter hvert meget betydelige oljeinntektene ble i hovedsak disponert av en eneveldig kongefamilie, noe som styrket maktposisjonen til emiren og al-Sabah-dynastiet. Moderniseringen omfattet ikke i første omgang politisk liberalisering, men det vokste fram krav om full selvstendighet, samtidig som det var dem som ønsket sammenslåing med Irak – i en tid med tiltagende pan-arabisk patriotisme. Forholdet til Irak har vært en helt avgjørende dimensjon ved Kuwaits utvikling siden 1950-årene. Irak gjorde i 1938 krav på Kuwait – slik det også gjorde i 1961, og igjen i 1990, blant annet med henvisning til at Kuwait under det osmanske styret skulle ha vært en del av Irak.

Ved selvstendigheten 19. juni 1961 var Kuwait et på mange måter utviklet land, etter at det var investert mye i infrastruktur, utdanningssystem og helsevesen. Blant annet for å styrke nasjonsbyggingen ble en grunnlov innført og valg på en nasjonalforsamling avholdt første gang i 1963. Før dette var en lovgivende forsamling valgt i desember 1961, med oppgave å utarbeide grunnloven. Denne begrenset emirens og kongefamiliens makt, men innebar ikke et parlamentarisk, demokratisk styresett. Like fullt var det er mer demokratiske styreform enn i de andre monarkiene ved Persiabukta. Nasjonalforsamlingen utviklet seg tidlig til å bli et korrektiv til kongehuset, noe som bidro til at den i 1976 ble oppløst av emiren (til 1979), deretter på ny i 1986; begge ganger for fire år. Emirens inngripen var i strid med grunnloven, og også senere har det vært spenning og maktkamp mellom monarken og parlamentet.

På midten av 1980-tallet var det flere bombeanslag utført av sjiiaer i protest mot Kuwaits støtte til Irak i Golfkrigen med Iran, og et attentatforsøk mot emiren i 1986 var da utslagsgivende for at han oppløste nasjonalforsamlingen

Ved selvstendigheten hadde Kuwait ennå ikke bygd opp et militært forsvar, og da beskyttelsesavtalen med Storbritannia ble sagt opp forut for selvstendigheten var Kuwait sårbart. Særlig var det frykt for irakisk aggresjon, etter at Irak nektet å anerkjenne Kuwait som selvstendig stat, men fortsatt anså landet som irakisk territorium, og fremmet fornyet krav på landet. Kuwait avviste Iraks krav, og emiren påkalte militær hjelp fra Storbritannia; britiske styrker ankom 1. juli 1961. Disse ble i september erstattet av en styrke fra Arabiske liga, som Kuwait hadde sluttet seg til. Etter at Baath-partiet kom til makten i Irak, anerkjente landet Kuwaits suverenitet i 1963; Kuwaits motytelse var en betydelig finansiell støtte til Irak. Militæravtalen mellom Kuwait og Storbritannia utløp i 1971, og britene trakk samme år sine siste tropper ut av Persiabukta.

Det konfliktfylte forholdet til Irak fortsatte til tross for anerkjennelsen. Irak anså ikke den iraksk-kuwaitiske grense som endelig, og betraktet Kuwait som en tapt provins. I 1973 okkuperte Irak for en kort tid det kuwaitiske området Samtah, hvilket avstedkom et mindre militært sammenstøt. Irak gjorde også krav på de kuwaitiske øyene Bubiyan og Warbah. Forholdet til Irak medførte at Kuwait brukte betydelige midler på å bygge ut et nasjonalt forsvar, og å dyrke et nært forhold til Storbritannia og etter hvert USA.

Med revolusjonen Iran i 1979 ble det nye regimet der ansett som en enda større trussel enn Irak. Samtidig som Kuwait fryktet Iraks intensjoner, støttet landet Irak i dets krig mot Iran – den første Golfkrigen (1980–88). For Kuwait var dette det minste av to onder; Kuwait anså det sjiittiske prestestyret som kom til makten i Iran som en større trussel enn det sunnidominerte sekulære Baath-regimet i Irak; Kuwait har et betydelig sjiittisk mindretall, med kontakter til Iran. Både Kuwait og Saudi-Arabia ga omfattende økonomisk støtte til Iraks krigføring; den kuwaitiske bistanden er anslått til USD 13 milliarder. Kuwait forsøkte også å mekle i krigen, men ble møtt med mistro fra Iran. Under krigen ble kuwaitiske skip og oljeinstallasjoner angrepet av Iran, som forsøkte å presse Kuwait til å oppgi støtten til Irak. Kuwait vurderte å slutte seg til Forente arabiske emirater for å styrke sin sikkerhet, men ble stående utenfor. Derimot var Kuwait en pådriver for etableringen av det regionale samarbeidsrådet Gulf Cooperation Council (Golfrådet, GCC) i 1981, som også omfattet militært samarbeid.

På tross av støtten til Irak i krigen mot Iran ble forholdet mellom Irak og Kuwait igjen forverret etter 1988, og irakerne opprettholdt kravet på de to kuwaitiske øyene. Under krigen opparbeidet Irak en omfattende gjeld, også til Kuwait, og landet trengte kapital både til nedbetaling og gjenoppbygging. Gjelden til Kuwait var på rundt USD 30 milliarder, som Irak krevde ettergitt. Samtidig anklaget Irak Kuwait for å ha tilegnet seg olje fra kilder på iraksk side av grensen. Irak stilte også krav om at Kuwait skulle kompensere for dets tapte oljeinntekter under krigen, tilskrevet lavere priser som følge av kuwaitisk overproduksjon. Samtidig med dette tiltagende politiske presset bygde Irak opp et betydelig styrkenærvær langs grensen til Kuwait. Representanter fra de to land møttes i Saudi-Arabia sommeren 1990 i et forsøk på å finne en løsning på konflikten, men blant annet fordi Kuwait ikke var villig til å gi Irak territorielle innrømmelser, førte ikke forhandlingene fram.

2. august 1990 gikk ca. 100 000 irakiske soldater inn i Kuwait og okkuperte landet. Seks dager senere ble Kuwait annektert av Irak og proklamert som landets 19. provins, mens en del av det nordlige Kuwait ble innlemmet i den irakiske Basra-provinsen. Invasjonen møtte bare begrenset motstand fra det underlegne kuwaitiske forsvaret. Senere kritikk rammet både forsvaret og landets politiske ledelse, derunder emiren, som flyktet fra landet fremfor å lede motstanden. En betydelig andel av befolkningen flyktet også, de fleste til Saudi-Arabia.

FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen av Kuwait og forlangte øyeblikkelig tilbaketrekning. Da Irak ikke tok kravet til følge ble FNs medlemsland pålagt å delta i en total boikott av landet, og ikke anerkjenne noe kuwaitisk regime innsatt av Irak. 29. november 1990 ga Sikkerhetsrådet Irak frist til 15. januar 1991 til å trekke seg ut av Kuwait. Om ikke så var skjedde ble FNs medlemsland gitt i fullmakt å ta i bruk «alle nødvendige midler» for å gjenopprette fred og sikkerhet i området.

Med støtte i denne FN-resolusjonen begynte en gruppe land, med USA, Storbritannia og Saudi-Arabia i spissen, å forberede en militær aksjon for å frigjøre Kuwait. Forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten førte ikke fram. Irak bøyde ikke av for presset, og 17. januar 1991 startet de USA-ledede styrkene sin kampanje for å frigjøre Kuwait: Operation Desert Storm. 30 land, deriblant Norge, stilte militære bidrag til den multinasjonale styrken, som sto under alliert militær kommando i Saudi-Arabia. Etter å ha gjennomført en serie bombeangrep, fra luft, sjø og bakke, mot mål i Irak i krigens første fase, ble en massiv bakkeframrykking fra Saudi-Arabia, inn i både Kuwait og Irak, iverksatt fra 24. februar. Etter halvannen dags offensiv ga Iraks president Saddam Hussein sine styrker ordre om å trekke seg ut av Kuwait, og erklærte at landet ikke lenger var en del av Irak. 28. februar beordret USAs regjering opphør i striden. Sikkerhetsrådet formulerte i mars betingelsene for en våpenhvile og etablerte i april en demilitarisert sone mellom de to land, overvåket av en militær observatørstyrke: United Nations Iraq-Kuwait Observer Mission (UNIKOM), også den med norsk deltakelse.

Se også artikkelen Golfkrigen (2).

De materielle ødeleggelsene som følge av krigen i Kuwait var omfattende; mer på grunn av irakisk sabotasje, ikke minst mot oljeinstallasjoner, enn som følge av stridshandlinger. De direkte kostnadene er beregnet til USD 20-30 milliarder; tapte inntekter til ca. USD 60 milliarder. I mangel av inntekter fra oljeeksport under krigen og i den første tiden etterpå, trakk Kuwait på sitt oljefond og investeringer i utlandet.

Etter krigen ble flere kuwaitiske kollaboratører stilt for retten. Blant disse var oberst Alaa Hussein Ali al-Jbour, av Irak innsatt som Kuwaits statsminister under okkupasjonen. Han ble først dømt in absentia i 1993, men valgte i 2000 å vende tilbake for å forsvare seg – etter å ha levd i eksil i Norge siden 1998, og ble dømt til døden. I tillegg til mange kuwaiterne flyktet flesteparten av gjestearbeiderne fra landet. Som ledd i en plan om å redusere avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft ble mange av disse nektet tillatelse til å vende tilbake. Særlig gjaldt dette de om lag 400 000 palestinerne, mye som en hevn etter at den palestinske ledelsen hadde støttet Irak i krigen.

Forholdet til USA ble styrket som en følge av krigen, og de USA-ledede allierte styrkene fikk anledning til å bruke Kuwait som oppmarsjområde i krigen mot Irak i 2003. Etter Golfkrigen brukte USA og Storbritannia baser i Kuwait til sine flytokt over Irak, hvilket medførte irakske trusler om represalier mot landet. FN fastsatte i 1992 grensen mellom Kuwait og Irak, marginalt justert i Kuwaits favør, og påtok seg å garantere den. Kuwait inngikk de to første år etter krigen avtaler om forsvarssamarbeid med både USA og Storbritannia, såvel som Frankrike. Trusselen fra Irak vedvarte, og som et pressmiddel for å få lettet sanksjonene, sendte det irakske regimet store troppestyrker mot den kuwaitiske grensen i 1994; USA, Storbritannia og Frankrike styrket derfor sitt militære nærvær i regionen. Senere samme år anerkjente Irak offisielt Kuwaits suverenitet, territorielle integritet og politiske uavhengighet, samt den FN-definerte grensen.

En FN-kommisjon ble opprettet etter krigen for å håndtere erstatningskrav mot Irak. Irak måtte betale Kuwait krigsskadeerstatning, men Kuwait selv betalte USA for hjelpen til å frigjøre landet. Videre ble amerikanske selskap tildelt verdifulle kontrakter under gjenoppbyggingen av Kuwait, og USA fikk et militært fotfeste i landet. Den amerikanske intervensjon er blitt utlagt like mye som et forsvar for kontroll over vitale oljeforekomster og innflytelse i en strategisk viktig region, som forsvar for et lite lands selvstendighet; en fortolkning som ble tatt fram igjen etter den USA-ledede invasjonen av det oljerike og strategisk sentrale Irak i 2003. Kuwait deltok ikke selv med tropper i denne krigen, og stilte seg sammen med andre arabiske land i prinsippet mot invasjonen.

Kuwait ble i 1980-årene rammet av flere terroraksjoner, med bombeattentat rettet blant annet mot Frankrikes og USAs ambassader (1983), et attentatforsøk mot emiren (1985), og kapring av et fly fra Kuwait Airways (1988). Også Kuwait har mange sjiaer (ca. en tredel av befolkningen), og det var på 2000-tallet frykt både for økende innflytelse fra det sjia-styrte Iran og for smitteeffekt fra sjiaene i Irak etter valget der i 2005. I 2005 kom det til skuddveksling mellom kuwaitiske sikkerhetsstyrker og islamistiske grupper, beskyldt for å tilhøre nettverket al-Qaida. Flere offiserer ble arrestert, beskyldt for å ha planlagt angrep mot amerikanske styrker i Kuwait.

Under den første Golfkrigen, mellom Irak og Iran (1980-88), ble Kuwait rammet vesentlig gjennom angrep på kuwaitiske tankskip i Persiabukta. Opptrappingen av konflikten til å ramme sivil oljevirksomhet førte til at Belgia, Frankrike, Italia og Storbritannia i 1986 sendte minesveipere til området. Kuwait tok Iraks side i konflikten, og var i 1981 en pådriver for å opprette Gulf Cooperation Council (Golfrådet, GCC) for å styrke sin sikkerhet. I 1988 ble Bubiyan-øya angrepet av iranske marinefartøyer og to kuwaitiske soldater ble drept.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.