Kuwaits eldre historie

Den første faste bosetting i det senere Kuwait skjedde som følge av innvandring fra Den arabiske halvøy, ved medlemmer av Utub-stammen (Bani Utub) fra Najd i dagens Saudi-Arabia. Blant disse var medlemmer av familien al-Sabah, som grunnla det dynasti som siden 1756 har hersket i Kuwait.

Handel og perlefiske var de viktigste næringsveiene i Kuwait i middelalderen. Innvandring fra de arabiske kjerneområdene på 1600-tallet førte til et oppsving i handel, og la grunnlaget for etableringen av det som ble statsdannelsen Kuwait. Dagens hovedstad, Kuwait by, ble påbegynt tidlig på 1700-tallet og ble raskt det kommersielle sentrum i området; i 1760 med en flåte på 800 dhower (seilbåter) og ca. 10 000 innbyggere. Byen vokste enda raskere da selskapet British East India Company etablerte seg der etter den persiske okkupasjonen av Basra i 1776, og Kuwait ble et senter for handel mellom India, Afrikas horn, Najd, Mesopotamia og Levanten – etter at mye av handelen over Basra ble flyttet til Kuwait.

Dokumenter viser at Kuwait kan ha blitt etablert i 1613, men etableringen av statsdannelsen Kuwait henføres normalt til 1756, da flere ledende klaner valgte en leder, en sheikh (sjeik) fra Sabah-familien, Sabah bin Jaber, Kuwaits første emir. Samtidig kom en annen familie, al-Khalifa, til makten i Bahrain - etter først å hatt tilholdt i Kuwait. Dennes forflytting til Bahrain i 1766 styrket al-Sabahs kontroll med Kuwait. En av årsakene til at en sjeik ble valgt, var å ha en samlet ledelse i forholdet til det osmanske riket. Gjennom det osmanske styret i Irak var Kuwait fra tidlig i det 17. århundre formelt en del av det osmanske riket (som et distrikt under provinsen Basra), men landet beholdt et selvstyre. Mot slutten av 1880-årene, under sjeik Abdullah, ble forholdet til Det osmanske riket tettere, men utviklingen ble igjen reversert av etterfølgeren, sjeik Mubarak (Mubarak «den store»), som i 1892 kom til makten ved å henrette sin halvbror Abdallah.