Det har vært bosetting i Kuwait i anslagsvis 6000 år, vesentlig av nomadefolk, og med de eldste arkeologiske spor fra en oldtidssivilisasjon på øya Failaka. Her er også spor etter gresk kolonisering, datert til det fjerde århundre fvt. Grekerne kalte øya Ikaros, og den er Kuwaits viktigste arkeologiske område. I det siste århundret fvt. kom området under innflytelse fra det partiske (persiske) rike, og var knyttet til Mesopotamia, før regionen i 224 ble underlagt sasanidene. Islams inntreden på 630-tallet førte til sammenstøt mellom arabere og persere i det senere Kuwait. Fra slutten av det niende århundre ble området integrert med andre deler av Den arabiske halvøy. I det 14. århundre ble området som omfatter  Kuwait en del av Abbasid-kalifatet i Bagdad. Første gang en by i det senere Kuwait er å finne på gamle kart, er fra 1765, da den tyske oppdagelsesreisende Carsten Niebuhr, som medlem av den danske Arabia-ekspedisjon (1761–67) kalte Kuwait Grane (på arabisk da kjent som Qurain).

Den første faste bosetting i det senere Kuwait skjedde som følge av innvandring fra Den arabiske halvøy, ved medlemmer av Utub-stammen (Bani Utub) fra Najd i dagens Saudi-Arabia. Blant disse var medlemmer av familien al-Sabah, som grunnla det dynasti som siden 1756 har hersket i Kuwait.

Handel og perlefiske var de viktigste næringsveiene i Kuwait i middelalderen. Innvandring fra de arabiske kjerneområdene på 1600-tallet førte til et oppsving i handel, og la grunnlaget for etableringen av det som ble statsdannelsen Kuwait. Dagens hovedstad, Kuwait by, ble påbegynt tidlig på 1700-tallet og ble raskt det kommersielle sentrum i området; i 1760 med en flåte på 800 dhower (seilbåter) og ca. 10 000 innbyggere. Byen vokste enda raskere da selskapet British East India Company etablerte seg der etter den persiske okkupasjonen av Basra i 1776, og Kuwait ble et senter for handel mellom India, Afrikas horn, Najd, Mesopotamia og Levanten – etter at mye av handelen over Basra ble flyttet til Kuwait.

Dokumenter viser at Kuwait kan ha blitt etablert i 1613, men etableringen av statsdannelsen Kuwait henføres normalt til 1756, da flere ledende klaner valgte en leder, en sheikh (sjeik) fra Sabah-familien, Sabah bin Jaber, Kuwaits første emir. Samtidig kom en annen familie, al-Khalifa, til makten i Bahrain - etter først å hatt tilholdt i Kuwait. Dennes forflytting til Bahrain i 1766 styrket al-Sabahs kontroll med Kuwait. En av årsakene til at en sjeik ble valgt, var å ha en samlet ledelse i forholdet til det osmanske riket. Gjennom det osmanske styret i Irak var Kuwait fra tidlig i det 17. århundre formelt en del av det osmanske riket (som et distrikt under provinsen Basra), men landet beholdt et selvstyre. Mot slutten av 1880-årene, under sjeik Abdullah, ble forholdet til Det osmanske riket tettere, men utviklingen ble igjen reversert av etterfølgeren, sjeik Mubarak (Mubarak «den store»), som i 1892 kom til makten ved å henrette sin halvbror Abdallah.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.