Kunsthåndverk og kunstindustri i Frankrike

Kunsthåndverket i Frankrike har gjennom flere hundre år vært toneangivende i Europa. De franske kongene, og senere keiserne, har vært foregangsmenn. Selv revolusjonen i 1789 ble avgjørende for stilutviklingen i Europa. Det var imidlertid først med Ludvig 14 at fransk kunsthåndverk ble ledende.

Under renessansen var det franske kunsthåndverket sterkt avhengig av Italia. Både kunstnere og håndverkere ble innkalt derfra til Frankrike. Det var først med barokken at fransk kunsthåndverk oppnådde en egen selvstendighet, og under Ludvig 14 ble kunsthåndverket utviklet til en overdådig representasjonskunst. Kunsthåndverket kom direkte i kongens tjeneste, og frem til revolusjonen fikk de ulike stilperiodene således navn etter kongene. Louis XIV-stilen (Ludvig 14s stil som tilsvarer barokken), regencestilen (stilen under Ludvig 15s tidligste regjeringstid; han var da så ung at han hadde en regent til å styre for seg, derav navnet regence), Louis XV-stilen (Ludvig 15s stil, som tilsvarer rokokkoen) og Louis XVI-stilen (Ludvig 16s stil, som har den franske stilbetegnelsen også i Norge).

Under alle disse kongene var kunsthåndverket med på å forherlige kongen og hans makt. Særlig sterkt ytret dette seg under Ludvig 14. Kongemakten er særlig manifestert i Versailles og innredningen av kongens offisielle mottakelsesleilighet «le Grand Appartement», der speilsalen med sitt sølvmøblement var selve høydepunktet. Til kongens nærmeste og mest benyttede kunstnere hørte arkitekten og maleren Charles Le Brun, ebenisten A. C. Boulle og Jean Berain, kongelig dekoratør og skaper av berain-ornamentikken. På de kongelige vevatelierene i Paris, Aubusson og Beauvais, ble det utført praktfulle tapisserier og møbelstoffer.

Gullsmedhåndverket stod også meget sterkt i Frankrike før revolusjonen, men lite er bevart. I revolusjonsåret ble det innført en ødeleggende beskatning gjennom nasjonalforsamlingens forordning om at alt sølv over en viss vekt måtte smeltes om. Omkring 54 tonn sølvgjenstander ble dermed ødelagt. På keramikkens område eksisterte det mange verksteder og fabrikker, den viktigste var Sèvres, hvis porselensproduksjon var særlig viktig, både kunstnerisk og teknisk, i siste halvdel av 1700-tallet.

Revolusjonen i 1789 endret stilbildet fullstendig. Man forkastet alt som minte om tidligere tiders prakt og overflod. Kunsthåndverkerne fikk borgerskapet som sine viktigste oppdragsgivere. Men det gikk ikke mange årene før hoffet igjen fikk fornyet betydning. Det var keiseren, Napoleon 1, som tok opp igjen tradisjonen fra Ludvig 14. Han engasjerte seg personlig i innredningen av sine slott, og hans viktigste arkitekter var Charles Percier og P.-F. Fontaine. De innredet slottene med rike tekstilutsmykninger og luksuriøse møbler i mahogni og forgylt bronse. Forbildene var antikkens og Egypts formverden. Stilen ble kalt empire etter keiserdømmet. Denne stilen fikk stor internasjonal utbredelse. Men Paris var toneangivende. På begynnelsen av 1800-tallet var det bare i Paris 10 000 møbelsnekkere. Dette var med andre ord en rik tid for det franske kunsthåndverket.

Henimot 1900 var en ny storhetsperiode for fransk kunsthåndverk. I 1895 åpnet Samuel Bing forretningen L'Art Nouveau, som gav navnet til en hel stilbevegelse. Den nye stilen fant sin inspirasjon og sine forbilder i naturen. Franske kunsthåndverkere kom til å dominere stilen, og det store høydepunktet var Verdensutstillingen i Paris 1900. Émile Gallé og brødrene Daum var med på å fornye glasskunsten. Keramikken ble også fornyet, og utgangspunktet var japansk og kinesisk keramikk, særlig var man i Frankrike opptatt av flyteglasurene. Til de fremste keramikerne hørte Jean Carriès, Adrien-Pierre Dalpayrat, Auguste Delaherche, Alexandre Bigot og Ernest Chapelet. Møbelkunsten hadde ledende kunstnere som Émile Gallé, Louis Majorelle, Edward Colonna, Georges de Feure og Hector Guimard.

Art nouveau-stilen ble avløst av art déco-stilen, som hadde sitt høydepunkt på Verdensutstillingen i Paris i 1925. Det var en monden stil preget av det eksklusive storbylivet. Materialene er kostbare og formene preget av klassisistiske forbilder og enkle, geometriske former. Til de fremste møbelkunstnere hører Émile-Jacques Ruhlmann, Paul Follot og Maurice Dufrenes. Sølvsmedkunsten var også et viktig fagområde på denne tiden. Den ledende sølvsmeden var Jean Puiforcat, mens René Lalique var den mest kjente glasskunstneren. I 1925 lanserte også Le Corbusier sitt program, L'Esprit Nouveau, som resulterte i funksjonalismen. Hans møbler, som han laget sammen med Charlotte Perriand og Pierre Jeanneret, ble raskt internasjonale klassikere.

I de senere årene har franske kunsthåndverkere og formgivere igjen markert seg på den internasjonale scenen. Design-gruppen VIA har fått stor oppmerksomhet. Men det er nok allikevel Philippe Starck som har hatt størst internasjonal suksess med sine møbler og glass og ikke minst kjøkkenutstyr for det italienske Alessi-firmaet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.