Kunsthåndverk og design i Italia

I Italia begynte man å veve silke og fløyel allerede i middelalderen. På 1600-tallet nådde tekstilkunsten en enestående teknisk og kunstnerisk kvalitet, ikke bare vevkunsten, men også kniplingskunsten i Venezia.

Venezia var også hovedsete for den italienske glasskunsten. Man regner med at det første glasset ble laget der cirka 450 evt. Men det er det venezianske glasset fra 1500- og 1600-tallet som regnes som det italienske glassets gullalder.

Keramikken hadde imidlertid sitt tyngdepunkt i Urbino og Faenza. Der var produksjonen av majolika, leirgods malt i tinnglasur i sterke farger, verdensledende. Den tidligste majolika-keramikken var direkte inspirert av spansk og maurisk kultur. Perioden 1500- og 1600-tallet var allikevel den viktigste. Verkstedene utviklet etter hvert selvstendige dekorer og former, og stilen ble mer vestlig orientert. Fra det tidlige 1500-tallet ble figurer og landskap viktige dekorinnslag.

Som produktgruppe var apotekerkrukker (albarello) vanlige. De kjennes for sin høyreiste form og innsvinget korpus. Samtidig begynte flere verksteder å signere keramikken. Flere utøvere kan derfor identifiseres og tidfestes. Orazio Fontanas verksted (1560–1570) i Urbino utviklet en svært realistisk stil, med mennesker i landskap og dybdeperspektiv. På andre halvdel av 1600-tallet var Carlo Antonio Grue en av de fremste mestrene. Han kopierte flere italienske kunstnere, som Annibale Carracci og Antonio Tempesta.

Omkring århundreskiftet 1900 var interiørarkitekten og møbelformgiveren Carlo Bugatti en av de mest spesielle. Hans verksted produserte møbler som var et sammensurium av historiske stiler, som gotikken og klassisismen, og tidens art nouveau. Møblene var av høyeste kunstneriske og tekniske kvalitet, men forbeholdt eliten, som stolen han designet til verdensutstillingen i Torino 1902.

I 1889 flyttet spanjolen Mariano Fortuny til Venezia. Omkring 1907 etablerte han eget verksted for produksjon av klær og drakter. Rundt den samme tiden lanserte han et stort skjerf, kalt Knossos, etter oldtidsbyen på Kreta. Fortunys viktigste bidrag til motehistorien var den plisserte Delphos-kjolen (1909), komponert over oldtidens greske kvinnedrakter.

Arkitekten og formgiveren Giò Ponti var under 1900-tallet en av Italias viktigste kulturpersoner. I 1928 grunnla han det viktige tidsskriftet Domus, som omhandlet blant annet design og arkitektur. Det fikk stor påvirkning langt utenfor landegrensene. Ponti var også kunstnerisk leder for FontanaArte og samarbeidet med andre utøvere, som nyklassisisme-designeren Piero Fornasetti. Han formga også en rekke keramiske objekter for firmaet Richard Ginori. Den hyperelegante stolen Superleggera for Cassina er allikevel et av høydepunktene i karrieren.

Olivetti var på mange måter nyskapende i måten hvordan de tenkte helhetlig designstrategi. De satte en standard ved å ikke bare å fokusere på produktet, men hele merkevaren. Fabrikkbygninger, butikker, arbeiderboliger og reklame ble uniformt utformet. I 1951 ble firmaets butikk i New York på 584 Fifth Avenue et samtaleemne. Skrivemaskinen Olivetti Lettera 22, designet av Marcello Nizzoli (1949), var i flere år en internasjonal suksess.

I løpet av 1950-årene overtok Milano rollen som formgivningssentrum i Italia, blant annet gjennom utstillingen Triennalen i Milano. Triennalen er en internasjonal utstilling over design og kunsthåndverk som siden 1933 avholdes hvert tredje år. For italiensk industri var utstillingen spesielt viktig i tiårene etter andre verdenskrig. Den bidro sterkt til å styrke landets rolle som en ledende designnasjon. Giò Ponti var for øvrig utstillingsleder flere år.

På tross av at det er en mindre del av Italias designproduksjon som er nyskapende og innovativ, så er den allikevel skjellsettende.

I 1960- og 1970-årene arbeidet alt flere formgivere i retningen som fikk navnet anti-design. Tanken var at tingene skulle være funksjonelle, ikke nødvendigvis pene. En av forgrunnsfigurene var Ettore Sottsass. Allerede i 1950-årene designet han objekter som vaser og seksjoner som var beslektet med billedkunstens formspråk. Spesielt progressive var en gruppe vaser for Cav. Bitossi & Figli i annen halvdel av tiåret. De var konstruert over sylinderen og malt i kontrasterende sirkler.

Joe Colombo var en annen innovatør og provokatør. Hans design skapte overskrifter, som Tube Chair (1969–1970) for Flexform. Stolen er konstruert av sylindre i ulike diametre. De blir satt sammen av metallbøyler til en sitteskulptur. Et annet ikonisk design er Blow Armchair. En oppblåsbar stol i gjennomsiktig plast designet av Jonathan de Pas, Donato D'urbino, Paolo Lomazzi og Carlo Scolari for Zanotta (1967).

Cactus er som navnet sier en kaktus, men til å henge yttertøyet på. Guido Drocco og Franco Mello designet møbelet i 1972 for Gufram. Innovativ var også Achille Castaglionis og Pio Manzu sin lampe Parentesi som ble festet til taket, og med et tungt lodd som holdt den til gulvet.

I 1976 kom radikale og avantgardistiske tanker til overflaten ved etableringen av Studio Alchimia. Gruppen laget fremst prototyper og unike eksemplarer. Ikonisk er Alessandro Mendinis stol La poltrona di Proust, som tok utgangspunkt i en klassisk stol, men malt med rektangulære fargeflekker. Mendinis redesign-konsept tok utgangspunkt i at alt allerede var laget, og at alle eksisterende objekt kunne revideres.

Som følge av Studio Alchimia oppsto Memphis-gruppen, med Ettore Sottsass som leder. De fikk sitt internasjonale gjennombrudd under møbelmessen i Milano i 1981. Kolleksjonen besto av møbler, glass, keramikk og tekstiler. Det er også rett utenfor Milano at designfirmaet Alessi har sitt hovedsete. De har siden 1980-årene vært ledende innenfor avansert design av kjøkkenredskaper og maskiner.