kunst i Latvia

Arkeologiske utgravninger i Sārnate har avdekket skulpturer i ben, horn, tre og rav fra mesolittisk tid. Sārnates gullalder var fra omkring 200–600 evt. Perioden karakteriseres av kulturell fremgang og handel med romerriket og germanske riker. Gjenstander som er funnet er smykker i rav, massive støpte halsringer og fibulaer i bronse og jern. Smykkene er dekorert med eller formet som fantastiske slanger og dyr; karakteristisk for området er ugleformede fibulaer.

Impulser fra vikingenes kunst er også merkbar fra 800-tallet, spesielt i slange- og dyrehodemotiver. Geometriske motiver som rektangler, sikk-sakk, romber og sirkler ble utviklet i fine ornamentale mønstre, særlig i metallkunsten. Malte gjenstander hadde gjerne stiliserte plante- og fuglemotiver.

På 1500- og 1600-tallet ble kirkeinteriørene dekorert med treskjærerarbeider i renessanse og manierisme. Jelgava var sentrum for treskjærerkunsten. Det fremste treskjærerarbeid i Riga finnes i katedralen.

I begynnelsen av 1800-tallet var latviske kunstnere opptatt av å dokumentere områdets særpreg. En av de mest betydelige var portrett- og historiemaleren Johann Eggink (1787–1867) som malte i en romantisk klassisistisk stil. Rigas første kunstskole ble etablert i 1873, og et økende antall latviske kunstnere fortsatte sin utdannelse i St. Petersburg. Kārlis Hūns (1831–1877), den første latviske kunstner som ble medlem av den russiske realisme-gruppen Vandrerne i 1872, malte provinsielle landskaper og genrescener. Jūlijs Feders (1838–1909) laget vide utsyn over landskap; detaljerte og presise studier av naturen, noen med impresjonistiske innslag.

Den nasjonalromantiske kunstgruppen Rūkis søkte å billedlegge Latvia i 1880-årene, i en tid med intensivert russifisering. Gruppen gikk fra realisme til impresjonisme og symbolisme, og bidrog til utviklingen i latvisk kunst rundt århundreskiftet. Blant Rūkis medlemmer var grafikeren Rihards Zarrinš (1869–1939), som illustrerte latviske folkesanger og eventyr og laget karikaturer, og Jūlijs Madernieks (1870–1955), som kombinerte elementer fra jugendstil med geometriske former fra latvisk og nordisk ornamentikk. Janis Rosentāls (1866–1916) utviklet en lyrisk dekorativ symbolisme og Jānis Valters (1869–1932) en impresjonisme inspirert av James McNeill Whistler.

Modernistiske tendenser gjorde seg gjeldende i Latvia etter utstillingene i Riga i 1910; primitivisme og ekspresjonisme kombinert med symbolisme og post-impresjonisme. Etter den første verdenskrig vokste nye kunstgrupper frem, blant annet den ekspresjonistiske Riga kunstnergruppe, stiftet i 1924, Mūksala og Radigars i 1930-årene. Karakteristisk for deres kunst er en uvanlig kombinasjon av dekorativ kubisme, purisme og konstruktivisme; fasetterte og geometriske former forenes i en ekspressiv tendens. Disse elementene er tydelige i Zāle og Marta Liepina-Skulmes (1890–1962) skulpturer. Andre tendenser i billedkunsten gikk i retning av symbolisme og visualisering av latvisk mytologi, gjerne i en populær realistisk form.

Den andre verdenskrig og sovjetisk okkupasjon begrenset utviklingen hos en ny generasjon latviske kunstnere. Under sovjetisk styre ble sosialrealismen i kunsten innført, og mange kunstnere emigrerte til Vesten. Gjenværende kunstnere var blant andre Jānis Pauluks (1906–1984), som brukte en tachistisk teknikk i sine ekspressive arbeider, og konseptkunstneren Boriss Bērzinš (1930–2002). Abstrakte uttrykksformer kom i forgrunnen i 1960-årene; senere ble både performance, multimedia, hyper-realisme og assemblage introdusert. Alternative kunstkollektiver ble etablert i 1980-årene; kunstnere brukte både data, video og land art i sitt arbeid for frihet og uavhengighet. Etter frigjøringen i 1991 har nye grupper vokst frem, blant annet grupper som ønsker å styrke en nasjonal latvisk kultur.