Indonesia. Demonmaske fra 1800-tallet. Koninklijk Institut voor de Tropen, Amsterdam.

SCODE. begrenset

Billedkunsten i Indonesia avspeiler områdets skiftende politiske historie. Det er få levninger som kan karakteriseres som kunstverker fra tiden før den indiske innflytelse satte inn. De templer og palasser som ble bygd rett etter Kristi fødsel, skyldes den indiske ekspansjon som da begynte. Kinesiske impulser, særlig på de nordlige øyene, skriver seg også fra denne tiden. Gjennom de vel 1000 år forskjellige hinduiske fyrster hadde fotfeste på de store øyer, fikk indonesisk arkitektur og skulptur et preg som har sine forbilder i de forskjellige indiske stilepoker. Buddhismen har spilt en sentral rolle i orientalsk kunst, også i Indonesia. Et av de mest monumentale buddhistiske kunstverker, stupaen Borobudur, på Sentral-Java ble i regi av UNESCO fullstendig rehabilitert i 1970- og 1980-årene og står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Fra 1200-tallet satte den persiske og arabiske innflytelse inn. Dette fikk store kunsthistoriske konsekvenser på grunn av islams billedfiendtlighet. Den politiske kampen som oppstod mellom de gamle småkonger av indisk opprinnelse og nykommerne, førte til nedgang i den kunstneriske aktivitet, bortsett fra når det gjaldt rent ornamentell kunst, som islam aksepterer. Bali ble imidlertid spart av «billedstormerne». Hit flyktet sønnen til den siste hinduiske fyrste på Java sammen med hoffolk, litterater og kunstnere i 1478. Siden har Bali vært en kulturell øy og er med sin frodige kunst, dans og musikk som et kjempemessig «friluftsmuseum» for landets turistnæring.

Indonesia har også en stor befolkning som har vært betraktet som naturfolk, særlig i det indre av de store øyene. Den folkekunsten som disse gruppene har produsert gjennom årtusener, blir bare sjelden behandlet i kunsthistoriske oversikter. Dette forhindrer ikke at nettopp Indonesia også representerer et kjerneområde for den folkekunsten som med et samleord blir kalt «primitiv kunst». Dajakere i det indre av Borneo oppviser en usedvanlig stor kunstnerisk aktivitet. Det er praktisk talt ikke en gjenstand i deres materielle kultur som ikke på en eller annen måte er dekorert. Tre, bein og flettverk dekoreres med en særegen dyreornamentikk som spenner fra det mest realistiske til det mest abstrakte. En av de største samlinger i verden av denne kunst er å finne i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

I et slags overgangsmiljø mellom denne folkekulturen og en indonesisk «finkultur» finnes det kunsthåndverksteknikker som har spredt seg til resten av verden og der blitt innlemmet i «finkulturens» kunsthåndverk. Dette gjelder først og fremst tekstilfargeteknikken batikk fra Java. I noe mindre grad har farge- og veveteknikken ikat spredt seg. I en ikatveving farger man deler av renningen, mens andre partier dekkes av en surring så fargen ikke slipper til. Når både renning og islett kan varieres i farge, blir det en egen virkning i billedveven. Sølvsmedkunsten står spesielt høyt i Yogyakarta på Java, mens de mest berømte treskjærere er å finne på Bali. Den nyere balinesiske treskjæring er en blanding av tradisjonelt formspråk og moderne motiver. Biler og sykler innlemmes i tradisjonelle mytologiske motiver med den største eleganse.

Etter at landet ble selvstendig i 1949, fortsatte kunstlivet lenge å være sterkt påvirket av europeiske forbilder både i teknikk, motivvalg og formspråk. Men tradisjonene holdes også ved like i kunstskolene, og et nytt nasjonalt formspråk er tatt i bruk. Den balinesiske maleren Ida Bagus Made kan stå som en representant for nyere indonesisk kunsten med sitt maleri i FN-bygningen i New York.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.