De tidligste bygninger ble reist i tre og er ikke bevart for ettertiden. På 1100- og 1200-tallet ble det reist kirker i en særegen hviterussisk romansk stil, inspirert av bysantinske og østslaviske forbilder. Den store bysantinske kuplede, femskipede katedralen St. Sofia i Polatsk, bygd på 1000-tallet, viser slektskap med lignende katedraler i Kiev og Novgorod, likeså Bebudelseskirken (Vitsebsk, tidlig 1100-tallet).

Med katolisismen kom bl.a. en rekke italienske arkitekter til landet og førte med seg nye impulser. På 1600-tallet fulgte både ortodokse og katolske kirker stort sett samme mønster: treskipede kuplede basilikaer med to tårn, f.eks. jesuittkirken i Grodno (1647–63). Den bysantinske tradisjonen var fortsatt levende i østlige deler av landet. I vest ble det bygd basilikaer med tvillingtårn eller uten tårn, dekorert etter mønster fra de ulike religiøse ordenene.

Barokkstilen finner vi i både ortodokse og katolske kirker fra 1700-tallet. En rekke europeiske arkitekter tegnet i denne perioden palasser og parkanlegg i Hviterussland, f.eks. det nye slottet i Grodno (1737–44) og Sapiehapalasset (1741–44), begge i senbarokk stil. I første del av 1800-tallet ble det bygd palasser i nyklassisistisk stil og kuppelkirker i empire.

Mot midten av århundret merkes en «russifisering» i arkitekturen, særlig i østlige områder, f.eks. teateret i Mogiljov og seiersmonumentet over Napoleon nær Vitsebsk. I vestlige områder er historismen i arkitekturen merkbar. Særlig vanlig er byggverk med nygotiske elementer, som i den katolske kirken i Pastavij. Av og til står de to stilretningene side om side; Bieraściefortet som helhet er utført i nygotisk stil, men en russisk bysantinskinspirert kirke finnes på fortets område.

Ved etableringen av Hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk ble det behov for nye offentlige bygninger. Iosif Langbard tegnet regjeringsbygningen i Minsk (1929–34), Opera og ballett-teateret (1934–39) og Sovjets hus (1938–39) i Mogiljov.

De store skadene under den annen verdenskrig skapte et stort behov for gjenoppbygging av byer og landsbyer, men resursene ble konsentrert om ett stort prosjekt: planleggingen av paradegaten Lenin Prospekt (nå Uavhengighetsprospektet) i Minsk, som skulle representere den hviterussiske republikk. Paradegaten har monumentale eksempler på stalinistisk empirearkitektur, tegnet av Mikhail Parusnikov, f.eks. Statsbanken (1949–53).

Veggmalerier og illuminerte manuskripter fra 1100-tallet viser innflytelse fra bysantinsk kunst og folkekunst; f.eks. er lokale mennesketyper brukt som modeller og stedegne ornamentale motiver danner mønster i klær og bakgrunn.

Katolisismen førte med seg impulser vestfra. Ikonmaleriet ble sterkt påvirket av vesteuropeisk kunst på 1500-tallet. Enestående eksempler på hviterussisk renessansekunst finnes i Frantsisak Skorinas tresnitt og trykte bøker.

Portrettmaleri var en populær genre på 1600- og 1700-tallet, og man la etter hvert større vekt å fremstille menneskets anatomi og gjengi lys og skygge etter vestlig mønster. F. Smuglewicz malte mot slutten av 1700-tallet portretter og historiemalerier i en tidlig nyklassisistisk stil.

1800-tallets maleri var preget av nyklassisismen på den ene siden, romantikk og sentimentalisme på den andre. En rekke hviterussiske kunstnere fikk sin utdannelse i St. Petersburg. Jan Chrucki er særlig kjent for sine stilleben, hvor han forener tradisjonen fra østslavisk ikonmaleri med impulser fra vesteuropeisk kunst. Historiemalerne Jan Demel og January Suchadouski malte bilder fra napoleonskrigene, og Apalinary Horauski vant berømmelse for sine landskapsmalerier. Kunstforeninger og en rekke tegneskoler ble etablert, bl.a i Vitsebsk og Minsk.

Marc Chagall ble født i Vitsebsk i 1887 og mange av hans best kjente malerier er malt her. Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 ble byen arena for et avantgardistisk kunstmiljø. Chagall startet en kunstskole her, hvor bl.a. både K. Malevitsj og El Lissitzky var lærere. Fra 1920 fulgte skolen Malevitsj' suprematisme i undervisningen. Etter tre år ble han bedt av myndighetene å forlate byen, og skolen fulgte siden et mer moderat realistisk program etter de nye sovjetiske idealer.

Fra 1930-årene ble malerkunsten i Hviterussland, som i det øvrige Sovjet, dominert av sosialrealismen. Et senere maleri av Mikhail Savicki, Madonna og barn eller Partisan Madonna (1967), bryter med dette mønsteret og er utført i en genuin hviterussisk stil. Uoffisielt ble det også malt eksperimentelle, modernistiske arbeider i sovjettiden, som først ble utstilt for offentligheten fra 1980-årene.

De tidligste kjente steinrelieffer i Hviterussland er skapt i en blanding av bysantinsk og romansk stil. Det ble utført treskulpturer og altere i romansk stil, senere også gravrelieffer i en renessanseinspirert stil.

Særegne barokkskulpturer viser nær forbindelse med folketradisjonen. Særlig verdt å nevne er 1600-tallets utskårne ikonostaser i tre, hvor figurene gir inntrykk av å være rundskulptur. En rekke treskjærere arbeidet i Moskva på slutten av 1600-tallet. Et sentralt verk fra denne perioden er ikonostasen i Smolensk-katedralen i Novodevikhy, Moskva (1685).

På 1700-tallet arbeidet en rekke kunstnere fra Vest-Europa i hviterussiske katolske kirker og klostre og førte med seg nye impulser. På 1800-tallet ble det skapt en rekke portretter og gravmonumenter i nyklassisistisk stil; senere også skulpturer i romantisk, symbolistisk og art nouveau-stil.

I sovjettiden utførte hviterussiske billedhuggere propagandaskulpturer, f.eks. Karl Marx i Vitsebsk (1919), i Minsk (1920) og Monument for den revolusjonære soldat (1917–19, Minsk). Abram Brazer og Alexander Hrube laget i 1920-og 1930-årene treskjæringarbeider i en folkloristisk-inspirert stil. Til regjeringsbygget i Minsk laget Zair Azhur o.a. portretter, friser og basrelieffer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.