Havanna fikk sitt europeisk importerte kunstakademi Academia de San Alejandro under kolonitiden i 1818, grunnlagt av franskmannen Juan Bautista Vermay. Først på 1900-tallet kan man snakke om en egen kubansk billedkunst. Modernismen hadde en markant representant i maleren Amelia Peláes (1896–1968), som forente impulser fra Fernand Léger med karibiske elementer. Marcelo Pogolotti (1902-88) stod frem som en politisk engasjert parallell til de meksikanske muralmalerne før han i 1930-årene ble blind. Maleren og tegneren Eduardo Abela (1892–1965) er kjent for sine landskaper og politiske karikaturer.

Det store navn i nyere kubansk kunst er imidlertid Wifredo Lam (1902–82). Han utdannet seg, i likhet med andre kubanske kunstnere, i Europa og var lenge bosatt i Paris. Han malte bilder som forener europeisk og afroamerikanske impulser, utført i et modernistisk formspråk. René Portocarreros (1912–86) ekspressive malerier har også vunnet anerkjennelse på internasjonale mønstringer.

Batistas fall og Castros seier gav billedkunsten ny betydning. Kunstskolen i Cubanacán, Instituto Superior de Arte, gav grunnlaget for en kunstnerisk oppblomstring i 1960-årene. Særlig kjent er Raúl Martínez (1927-95) for sine fargesterke popkunst-inspirerte portretter av Che Guevara og Fidel Castro. Sammen med Alfredo Rostgaard (1943-2004) fornyet han plakatkunsten i Cuba, som også hadde vakt stor internasjonal oppmerksomhet. Che Guevaras ideer om en kubansk kulturrevolusjon uten ideologisk tvangstrøye bidrog til å gi kunsten et helt annet estetisk mangfold og uttrykksmessig vitalitet enn i Sovjetunionen og Øst-Europa. Den økende avhengigheten av Moskva på det økonomiske området i 1970-årene, gjorde imidlertid sitt til at den såkalte sosialistiske realisme også fikk gjennomslag i kubansk kunstundervisning.

1980-årenes nye kunstnergenerasjon reagerte mot denne importen av «dogmatisk populisme», og markerer starten på en kunstnerisk utfoldelse som i dag setter Cuba som et senter på det internasjonale kunstkartet. I den nye kunsten finnes både afro-rituelle strømninger og en karnevalistisk kraft. Den gav rom for kritikk mot stivnede oppfatninger innenfor estetikken og til en viss grad politikken, men kulturbyråkratiet og partipampene har hatt et ambivalent forhold til de unge kunstnernes opposisjon.

Havanabiennalen, som i første rekke retter seg mot land i den tredje verden, har siden 1984 vært et viktig forum for impulser og et forsøksfelt for nye ideer. Internasjonale museer og storsamlere som tyske Peter Ludwig har gjort store innkjøp av kubansk kunst. Kunstnere har også kunnet dra på arbeids- og stipendopphold i utlandet. Likevel har motsetningene mellom myndigheter og kunstnere ført mange i eksil til Mexico, USA og Europa.

Installasjonskunsten er det mest særpregede mediet innenfor den nye kubanske kunsten, med fremtredende skikkelser som José Bedia, Ricardo Brey, Alexis Leiva (Kcho) og Antonio Fernandez (Tonel).

Kolonitidens arkitektur har tydelige likhetspunkter med samtidens meksikanske. Hovedimpulsene kom naturlig nok fra Spania. I Havanna finnes en rekke vakre byggverk, særlig fra 1700-tallet, blant annet katedralen San Cristóbal (ca. 1660–1724), Casa de Correos (1770–92), i stilen påvirket av Borromini, Palacio de los Capitanes Generales (1773–92) og Casa de Gobierno (1776–92). Som eksempler på moderne kubansk arkitektur kan nevnes Kunstakademiet i Havana, tegnet av Ricardo Porro, Vittorio Garatti og Roberto Gottardi, og universitetssenteret, tegnet av José Fernandez.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.