kunst og arkitektur på Cuba

Havanna fikk sitt europeisk importerte kunstakademi Academia de San Alejandro under kolonitiden i 1818, grunnlagt av franskmannen Juan Bautista Vermay. Først på 1900-tallet kan man snakke om en egen kubansk billedkunst. Modernismen hadde en markant representant i maleren Amelia Peláes (1896–1968), som forente impulser fra Fernand Léger med karibiske elementer. Marcelo Pogolotti (1902-1988) sto frem som en politisk engasjert parallell til de meksikanske muralmalerne før han i 1930-årene ble blind. Maleren og tegneren Eduardo Abela (1892–1965) er kjent for sine landskaper og politiske karikaturer.

Det store navnet i nyere kubansk kunst er imidlertid Wifredo Lam (1902–1982). Han utdannet seg, i likhet med andre kubanske kunstnere, i Europa og var lenge bosatt i Paris. Han malte bilder som forener europeisk og afroamerikanske impulser, utført i et modernistisk formspråk. René Portocarreros (1912–1986) ekspressive malerier har også vunnet anerkjennelse på internasjonale mønstringer.

Fulgencio Batistas fall og Fidel Castros seier ga billedkunsten ny betydning. Kunstskolen i Cubanacán, Instituto Superior de Arte, ga grunnlaget for en kunstnerisk oppblomstring i 1960-årene. Særlig kjent er Raúl Martínez (1927-1995) for sine fargesterke popkunst-inspirerte portretter av Che Guevara og Castro. Sammen med Alfredo Rostgaard (1943–2004) fornyet han plakatkunsten i Cuba, som også hadde vakt stor internasjonal oppmerksomhet. Che Guevaras ideer om en kubansk kulturrevolusjon uten ideologisk tvangstrøye bidro til å gi kunsten et helt annet estetisk mangfold og uttrykksmessig vitalitet enn i Sovjetunionen og Øst-Europa. Den økende avhengigheten av Moskva på det økonomiske området i 1970-årene gjorde imidlertid sitt til at den såkalte sosialistiske realismen også fikk gjennomslag i kubansk kunstundervisning.

1980-årenes nye kunstnergenerasjon reagerte mot denne importen av «dogmatisk populisme», og markerte starten på en kunstnerisk utfoldelse som satte Cuba som et senter på det internasjonale kunstkartet. I den nye kunsten finnes både afro-rituelle strømninger og en karnevalistisk kraft. Den ga rom for kritikk mot stivnede oppfatninger innenfor estetikken og til en viss grad politikken, men kulturbyråkratiet og partipampene har hatt et ambivalent forhold til de unge kunstnernes opposisjon.

Havannabiennalen, som i første rekke retter seg mot land i den tredje verden, har siden 1984 vært et viktig forum for impulser og et forsøksfelt for nye ideer. Internasjonale museer og storsamlere som tyske Peter Ludwig har gjort store innkjøp av kubansk kunst. Kunstnere har også kunnet dra på arbeidsopphold og stipendopphold i utlandet. Likevel har motsetningene mellom myndigheter og kunstnere ført mange i eksil til Mexico, USA og Europa.

Installasjonskunsten er det mest særpregede mediet innenfor den nye kubanske kunsten, med fremtredende skikkelser som José Bedia, Ricardo Brey, Alexis Leiva (Kcho) og Antonio Fernandez (Tonel). Blant kubanske samtidskunstnere som har gjort seg bemerket i internasjonal kunst er performancekunstneren Ana Mendieta, den kubansk-amerikanske konseptkunstneren Félix González-Torres og skulptøren Jorge Pardo.

Kolonitidens arkitektur har tydelige likhetspunkter med samtidens meksikanske. Hovedimpulsene kom naturlig nok fra Spania. I Havanna finnes en rekke vakre byggverk, særlig fra 1700-tallet, blant annet katedralen San Cristóbal (cirka 1660–1724), Casa de Correos (1770–1792), i stilen påvirket av Borromini, Palacio de los Capitanes Generales (1773–1792) og Casa de Gobierno (1776–1892).

Som eksempler på moderne kubansk arkitektur kan nevnes Kunstakademiet i Havanna, tegnet av Ricardo Porro, Vittorio Garatti og Roberto Gottardi, og universitetssenteret, tegnet av José Fernandez.

• Cuba
• billedkunst
• modernisme
• ekspresjonisme