Kristendommens historie i Norge

Norges kristning foregikk gjennom et langt tidsrom, antakelig et par hundre år. Kristningen var et resultat av kontakter med det kristne Europa som handelsforbindelser og vikingtog hadde skapt, men også av bevisste misjonstiltak fra den angelsaksiske kirken (Vestlandet) og fra Tyskland og Danmark (Viken). Dette kulminerte i de tre misjonskongene Håkon Adalsteinsfostres, Olav Tryggvasons og Olav Haraldssons kristningsforsøk.

Olav Haraldssons død i 1030 gav ham et helgenry som skaffet kirken seier. Fra midten av 1000-tallet vitner lovgivning, kvad og monumenter om den nye troen. Kort før 1100 ble faste bispeseter opprettet: Nidaros, Selja (senere flyttet til Bergen), Oslo og en knapp mannsalder senere Stavanger.

I 1152 ble Norge med de norske vesterhavsøyene (Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man) en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros. En bispestol i Hamar ble også opprettet. Kirkens krav om gjennomføring av den kanoniske retts bestemmelser og om betydelige rettigheter for biskopene, førte til en konflikt med kongedømmet som nådde sitt dramatiske høydepunkt i kong Sverres tid under erkebiskopene Øystein Erlendsson og Eirik Ivarsson samt en foreløpig avslutning ved konkordatet (Sættargjerden) i Tunsberg i 1277.

På begynnelsen av 1300-tallet hadde Norge omkring 1300 kirker, et presteskap på over 2000, 28 klostre og en kirkelig litterær blomstringstid (mest oversettelser).

Reformasjonen nådde Norge i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Til forskjell fra andre land ble reformasjonen innført på kongebud idet den dansk-norske kirkeordinans av 1537 skulle gjøres gjeldende også for Norge. Det tok tid, og mange steder levde katolske religiøse skikker videre lenge.

Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksi enerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt, og fra reformasjonen av våket lovgivningen og embetsverket over den rene lære i de tre århundrene som gjerne kalles den konfesjonelle enhetskulturs tidsalder. Den kirkelige lovgivningen var med små unntak identisk med den danske, og bibeloversettelser, liturgiske bøker, katekismer og salmebøker var de samme for de to landene.

Ved innføringen av eneveldet i 1660 forsvant menighetenes rett til prestevalg, og kirkestyret ble i sin helhet sentralisert i København.

• Se også: Norge under danske styre

Pietismens tid på 1700-tallet oppviser en bemerkelsesverdig interesse for misjon. Misjonsinteressen hadde vært lite fremtredende i den lutherske tradisjonen gjennom de første to hundreårene, men fra 1700-tallet av ble den stadig viktigere. De norske pietistene var opptatt av å bringe kristendommen til Grønland og til Sameland i Nord-Norge (Thomas von Westen, Hans Egede). Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og etter hvert også andre verdensdeler.

Arbeidet med å bringe kristendommen til samene fra 1700-tallet av har vært konfliktfylt, og deler av dette arbeidet er av den samiske befolkningen blitt opplevd som et overgrep fra den norske øvrighetens side. Samtidig er store deler av den samiske befolkningen i årenes løp blitt nært knyttet til kristendommen. Den læstadianske vekkelsen midt på 1800-tallet bidro sterkt til å gjøre kristendommen til en religion som også samene kunne oppleve som sin egen.

Pietistene oppviste også en stor vilje til å bringe kristen tro og etikk nært inn på livet for den enkelte samfunnsborger. Dette søkte man å oppnå blant annet gjennom konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av allmueskolen i 1739. Allmueskolen var preget av kristendomsundervisning fram til skolereformen i 1860. Ved skoleloven av 1889 ble folkeskolen innført. Kirkens innflytelse over skolen ble med dette ytterligere svekket.

Erik Pontoppidans forklaring til Martin Luthers lille katekisme fra 1737 ble den viktigste læreboken i kristendomskunnskap og beholdt en sentral plass i 150 år. Med Pontoppidans katekismeforklaring ble kristendommen formidlet til folket først og fremst som kunnskapsstoff, som svar på en lang rekke detaljert utformete spørsmål. Dette var derimot ikke folkets eneste religiøse opplæring i den konfesjonelle lutherske epoken. En økende mengde oppbyggelseslitteratur, ofte uten sterkt konfesjonelt særpreg, kom i omløp fra 1700-tallet av.

Av sentral betydning var også de lutherske salmene. Mens lutheranerne ofte var kritiske til bildet som religiøst uttrykk, sluttet de helhjertet opp om sangen og musikken som uttrykk for den kristne troen. Det musikalske uttrykket har spilt en sentral rolle for folkets religiøsitet i norsk luthersk tradisjon fra 1600-tallet til vår tid.

Atskillelsen fra Danmark i 1814 innledet en ny epoke også i kirkelivet med et nasjonalt kirkestyre, en egen norsk kirkelig lovgivning i stigende utstrekning, norske bibeloversettelser, religionslærebøker og liturgiske bøker, samtidig som den store vekkelsen som utgikk fra Hans Nielsen Hauge – haugianismen – begynte å gi folkets religiøse liv særpreg. Unionen med Sverige berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var relativt liten.

Grunnloven av 1814 fastslo at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» (§ 2), og den statskirkelige styreformen ble opprettholdt. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskriftene i konventikkelplakaten av 1741, men i 1842 tvang Stortinget – med haugianske bonderepresentanter i spissen – gjennom opphevelsen av denne loven etter to sanksjonsnektelser.

Etter at legmannsforkynnelsen ble frigitt, og det var innført forsamlingsfrihet innenfor statskirken, ble flere legmannsorganisasjoner dannet. Den første var Det Norske Misjonsselskap, med sentrum i Stavanger. Lutherstiftelsen (Det norske lutherske Indremisjonsselskap) hadde sentrum i Oslo, og Kinamisjonen ble styrt fra Bergen. Organisasjonene var basert på lokalforeninger rundt i landet som utgjorde grunnstammen i arbeidet. I disse foreningene spilte kvinner en viktig rolle.

Legmannsorganisasjonene kunne i mange saker samarbeide nært med statskirken og embetsstanden, mens de i andre saker representerte et korrektiv til embetskirken. Den sterke legmannsorganiseringen innenfor statskirken på 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet er et særkjenne ved Den norske kirke sammenlignet med både kirken i Sverige (som har hatt en relativt større utskillelse av frikirker) og i Danmark.

Gjennom de såkalte «johnsonske prestene» (prester opplært under Gisle Johnsons kateter i 1850- og 1860-årene), og senere gjennom presteskapet utdannet ved Det teologiske Menighetsfakultet (opprettet i 1907), har lekmannsorganisasjonenes idealer og deres konservative kristendomstolkning etter hvert fått en stor plass også innen Den norske kirkens prestestand. Noen av spenningene mellom lekmannsorganisasjonene og embetskirken er dermed bygd ned i årenes løp.

Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor.

Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Se professorstriden. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.

Forholdet mellom kristendom, stat og samfunn i Norge har vært preget av en lang historie med statskirke. Stortinget vedtok i 2012 grunnlovsendringer som forandret situasjonen. Paragraf 2, som utgjorde grunnlaget for statskirkeordningen, ble fjernet og erstattet av en verdiparagraf som slår fast at Norges verdier bygger på den kristne og humanistiske arven. Norge har ikke lenger en statsreligion, og fra 1. januar 2017 er Den norske kirke ikke lenger en statskirke, men et eget rettssubjekt. I den endrede grunnloven er den omtalt som «Norges folkekirke».

• kristendom
• kristendommens historie
• Den norske kirke
• religion i Norge