Kristelig Folkeparti

Ifølge partiets program fra 2013 bygger KrF sin politikk på den kristendemokratiske ideologi. Partiet henter sitt verdigrunnlag «fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter og har sin forankring i det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret». KrF har siden stiftelsen samarbeidet mest med borgerlige partier, og med ett unntak deltatt i samtlige borgerlige regjeringer etter andre verdenskrig.

Kristelig Folkeparti har i hele sin historie hatt som hovedmål å verne om kristelige og tradisjonelle moralske verdier. Partiet har ikke noen utpreget klasseforankring, og har derfor heller ikke noen skarpt definert økonomisk eller sosial profil. Den borgerlige profilen ble styrket i 1980- og 1990-årene. Dette kom særlig klart til uttrykk da Kåre Kristiansen var partileder noen år på 1970- og 1980-tallet.

Motstanden mot kvinners rett til selvbestemt abort har fra 1970-årene vært en av partiets hovedsaker. Partiets lederskikkelse den gang, Lars Korvald, var kompromissløs og motsatte seg at KrF skulle inngå regjeringssamarbeid med partier som ville åpne for selvbestemt abort. Med Kjell Magne Bondevik som nyvalgt leder bestemte KrF seg i 1983 likevel for å gå inn i Willoch-regjeringen, men uten å endre abortstandpunktet.

Vern om livets ukrenkelighet, fra unnfangelse (befruktning) til død, har også inn i moderne tid stått sentralt i KrFs politikk. I valgprogrammet fra 2017 heter det blant annet at partiet vil erstatte abortloven med en lov som sikrer livsrett for ufødt liv, men at det ikke vil tilbake til det gamle nemndsystemet. «Avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.» KrF har også programfestet legers og sykepleieres reservasjonsrett ved abortinngrep. Partiet inntar dessuten en restriktiv holdning til fosterdiagnostikk, og sier nei til forskning på befruktede egg.

I utenrikspolitiske spørsmål har KrF alltid hatt en høy profil i bistandsspørsmål. Det samme gjelder støtten til Israel. KrF var mot norsk EF-medlemskap i 1972 og EU-medlemskap i 1994, men det var begge ganger betydelige ja-grupper i partiet. Etter mye indre strid støttet KrF EØS-avtalen.

I mange kretser utenfor partiet ble KrF lenge betraktet som et noe dystert «mørkemannsparti», som stemplet mange av livets goder og gleder som synd. KrF var i sin tid blant annet imot å innføre fjernsyn og tipping, og var også generelt negativt til å støtte teatervirksomhet. Partiet endret gradvis profil etter at det ble regjeringsparti i 1965. Men det var først med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland som partiledere at KrF av mange ble oppfattet som rausere, åpnere og mer tolerant enn tidligere.

Holdningen til homofili har gitt næring til indre strid etter århundreskiftet. Fra konservative kretser i partiet ble det rettet kritikk mot særlig daværende partileder Knut Arild Hareide for at han viste forståelse for homofilt samliv. Uroen i partiet økte merkbart da KrFs familiepolitiske talsmann i 2018 viet et lesbisk par. Misnøye med partiets holdning til homofili og Midtøsten-konflikten var viktige årsaker til at Partiet De Kristne ble dannet i 2011.

KrF var lenge skeptisk til borgerlig regjeringssamarbeid, men i 1963 deltok partiet i John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering. I 1965 var KrF mer aktivt med ved den borgerlige regjeringsdannelsen.

Etter Borten-regjeringens sammenbrudd i 1971 forsøkte Kjell Bondevik å danne ny regjering, men mislyktes. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 fikk imidlertid partiet statsministerstillingen ved Lars Korvald, som dannet en borgerlig koalisjonsregjering sammen med Senterpartiet og Venstre.

Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som et lokalt parti for Hordaland. Årsaken var særlig den misnøyen som man i kristelige kretser følte når det gjaldt Venstre, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på.

Kristelig Folkeparti utgikk fra kretser omkring Indremisjonen og Kinamisjonen og tok stemmer særlig fra Venstre og Bondepartiet, men også fra andre borgerlige partier. Det fikk størst tilslutning fra ytre strøk i Nord- og Sunnhordland da partiet klarte å få valgt inn Nils Lavik som første representant på Stortinget i 1933. Ved stortingsvalget i 1936 fikk partiet to mandater. Det var imidlertid først i 1938 at Kristelig Folkeparti ble registrert som landsparti.

Partiet slo gjennom ved valget i 1945. Det stilte da opp i elleve kretser (mot to i 1936), økte stemmetallet med 100 000 og fikk åtte representanter på Stortinget. Dette plasserte partiet ved siden av Høyre, Venstre og Bondepartiet som det fjerde på borgerlig side.

Nils Lavik var en dominerende lederskikkelse i KrF fra starten og inn på 1950-tallet. Etter 1945 var dessuten både skolemann og vestlending Kjell Bondevik og skipsreder Erling Wikborg fra Oslo i mange år sentrale skikkelser i partiet. Senere kom Lars Korvald, Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik til å inneha tilsvarende posisjon.

• Kristelig Folkepartis Ungdom
• norske politiske partier

• Kristelig Folkepartis hjemmeside

• Bondevik, Kjell Magne (2006). Et liv i spenning.
• Haddal, Ingvar (1981). Statsministeren vi ikke fikk.
• Hareide, Knut Arild (2018). Det som betyr noe. Et KrF for vår tid.
• Helland, Kristian (2003). Pietist i kulturkamp : Nils Lavik og framveksten av Kristeleg folkeparti.
• Kobbeltveit, Olav (2004). Valgerd – eit portrett.
• Lomeland, Arne R. (1971) Kristelig Folkeparti blir til.
• Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt.
• Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt : Kristeleg folkepartis historie 1933–2008.
• Sæter, Odd Jostein med flere (red.) (1985). Kristelig folkepartis historie 1933–1983.