De gamle egypterne betraktet kosmos, den ordnede verden, som en slags boble flytende i et uendelig stort kaos-hav kalt Nun. Bare inni boblen er verden differensiert i tid og rom, og bare her finnes orden og liv.

Urhavet Nun var alt som fantes før skapelsen. Det omgir den ordende verden på alle kanter,  og en gang i en fjern framtid skal det igjen oppsluke alt. I den egyptiske dødebokens kapittel 175 beskrives det hvordan skaperguden til slutt skal ødelegge alt han har skapt, og at verden igjen skal oppslukes av Nun. Nun er egentlig ikke noe hav i ordets rette forstand. Det har ingen bunn og ingen overflate, og heller ikke noe lys eller liv. Det er bare et uendelig stort, livløst og tidløst  fuktig mørke. I dette kaoshavet ligger imidlertid kimen til nytt liv.

Solguden skaper atmosfæren som en bærer av lys som gir romlighet ved at jorden skilles fra himmlen. Solens reise over himmelen gir på den annen side en opplevelse av tid og regelmessighet. Elementene var personifisert som guder og gudinner. I motsetning til i andre mytologier fra Middelhavsområdet, er jorden personifisert som en mannlig gud (Geb) mens himmelen er en gudinne (Nut). I mellom dem står guden Shu som en personifisering av atmosfæren. Man tenkte seg at solguden Ra seilte i sitt skip langs Nuts kropp om dagen. Om kvelden ble han slukt av gudinnen i vest og reiste gjennom kroppen hennes i løpet av natten, for så å bli gjenfødt i øst til en ny dag neste morgen. Denne regelmessigheten, som kjennetegner det ordnede kosmos og er forutsetningen for alt liv, ble kalt Maat. Også Maat ble personifisert som en gudinne.

Den ordende verden var delt i to: en synlig del, bebodd av mennesker og dyr, og en usynlig del, bebodd av guder og forfedre. Den synlige delen var primært Nildalen, inndelt i et skjematisk landskap med den store elven i sentrum, et frodig våtmarksområde ved dens bredder og kanaler, etterfulgt av elvesletten, lav-ørkenen og til slutt høy-ørkenen. Hvert område var preget av sin egen flora og fauna, og spilte forskjellige roller i egypternes verdensforståelse. Den fruktbare elvesletten ga grobunn for et effektivt jordbruk. Hvert år til samme tid gikk Nilen over sine bredder og flommet over sletten. Når elven trakk seg tilbake, etterlot den seg et næringsrikt slam som egypterne kunne så i, uten å måtte tenke for mye verken på vanning eller gjødsling.

Den usynlige delen av verden, Duat eller Underverdenen, var det stedet hvor solen, stjernene og månen oppholdt seg når de ikke var synlige på himmelen, og det var også dit man tenkte seg at mennesker og dyr reiste når deres jordiske liv var over. Kildene er tvetydige på nøyaktig hvor Underverdenen befant seg. Noe tekster sier at den er i himmelen (inni Nuts kropp), mens andre sier at den ligger under jorden (Allen 1988: 6-7). Inngangen til Underverdenen var i den vestlige horisont, der solguden gikk ned hver kveld. Geografien i Underverdenen beskrives i store komposisjoner av tekst og bilder som er bevart i graver hugget dypt inn i fjellet i Kongenes dal: Tebens kongelige nekropolis. Her beskrives Underverdenen som et kulturlandskap, en blanding av natur og arkitektur. Særlig fremtredende i dette landskapet er de store portalene som solguden må passere på sin nattlige reise, en for hver av nattens 12 timer.

Skapelsesmyter i Det gamle Egypt

Allen, J. P. 1988: Genesis in Egypt. The philosophy of Ancient Egyptian creation accounts. New Haven: Yale Egyptological Seminar.

Lesko, L. H. 1991: "Ancient Egyptian cosmogonies and cosmology", i B. E. Shafer (red.), Religion in Ancient Egypt. Gods, myths, and personal practice (p. 88-122). New York: Cornell University Press.

Patch, D. C. (2011). Dawn of Egyptian art. New York: The Metropolitan Museum of Art.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.