Korsika var opprinnelig bebodd av ligurer; på kysten ble tidlig anlagt etruskiske, greske og kartagiske handelskolonier. Fra 400-tallet f.Kr. var Korsika under Karthago, og under den første punerkrigen ble øya erobret av Roma (238 f.Kr.). I folkevandringens tid ble øya herjet av vandalene på 400-tallet.

754 kom Korsika under Frankerriket, og den ble 850 erobret av sarasenerne. I det 11. århundret vant de italienske handelsbyene stadig større innflytelse på øya, og 1078 kom Korsika under Pisa. I de følgende århundrer ble Genova enerådende. I den lange tiden genoveserne hersket der, slo mange italienere seg ned på Korsika (bl.a. familien Buonaparte). Genoveserne utsuget korsikanerne, men det kom ikke til noe samlet opprør før 1729. I 1735 ble en av førerne i uavhengighetskampen utropt til konge under navnet Theodor 1. Genova søkte Frankrikes hjelp, og en fransk hær tvang 1738 kongen til å flykte. Nye opprør i årene som fulgte, førte til at Genova 1768 solgte øya til Frankrike. Opprørslederen Pasquale Paoli fortsatte i håp om britisk hjelp kampen til 1769, men flyktet så til England. Under den franske revolusjon vendte han tilbake og startet 1793 et nytt opprør med britisk støtte. I 1794 hyllet en korsikansk nasjonalforsamling Storbritannias konge, og øya fikk et parlament og en britisk visekonge. Britene måtte likevel rømme øya 1796, og siden har den vært en del av Frankrike. Paoli døde i England 1807.

Øya ble under den annen verdenskrig (1942) besatt av italienerne, men ved Italias kapitulasjon 1943 overtok tyskerne, som evakuerte Korsika en måned etter. Etter Algeries selvstendighet 1962 flyttet mange franskmenn fra Algerie til Korsika. Separatistorganisasjonen Front national de libération de la Corse (FNLC) gjennomførte i 1980-årene flere hundre attentater og bombeaksjoner. I 1991 fikk Korsika utvidet indre selvstyre med bl.a. et eget parlament og en øy-regjering.

I 2000 lanserte den franske regjeringen en ny selvstyreplan for Korsika. Planen innebar en gradvis overgang til indre selvstyre, noe som også skulle sikre det franske overherredømmet over denne økonomisk minst utviklede av de franske provinsene. Planen skapte rikspolitiske bølger og ble av mange betraktet som et tegn på ettergivenhet. I en folkeavstemning i 2003 sa også korsikanerne, med knepent flertall, nei til planen. Få dager etter avstemningen kom det til voldelige demonstrasjoner med krav om full løsrivelse, og en korsikansk separatistgruppe stod bak flere bombeaksjoner. Både i 2004 og 2005 kom det til økende vold og bombeaksjoner. FNLC erklærte ensidig våpenhvile i 2003, men denne ble opphevet 2005 i protest mot at 22 nasjonalister ble stilt for retten i Paris, anklaget bl.a. for finansiering av terroraksjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. mai 2011 skrev Morten Seip

Pascale Paoli var mer enn en opprørsleder, han er Korsikas frihetshelt. Født i 1725 i Morosaglia, ikke langt fra Corte, der det er et museum og et kapell hvor han er gravlagt.

Han fikk en solid utdannelse i Napoli, bl.a. en bred klassisk utdannelse. Han snakket flytende engelsk og fransk. Han leste blant andre Voltaire og Rousseau som senere skulle bety mye da han skrev Korsikas grunnlov som da var den mest progressive konstitusjon i Europa med bl.a. universell stemmerett for både kvinner og menn. Rousseau hyllet i sin "Contrat Social" - hans verk om politisk teori - Paoli for hans Korsikanske konstitusjon. Voltaire framhevet også hans verk. Mange blant den liberale politiske elite i Europa så til Paolis konstitusjon for inspirasjon. Det gjorde Thomas Jefferson også.

I 1755, 30 år gammel, gikk han i land i Korsika og tok makten. Han gjorde Corte til hovedstad, gav Korsika den mest framtidsrettete konstitusjon i Europa og tredeling av makten. Han etablerte en egen hær og fikk preget egne mynter. Han organiserte skole for barn og grunnla Korsikas universitet i Corte. Han stimulerte jordbruk og handel.

I 1755 tapte han et viktig slag ved Ponte Nuovo og måtte flykte til England. Der ble han mottat av kongen og fikk en rikelig pensjon. Han var kjent og respektert i de fleste land i Europa. Han døde i 1807.

1. august 2011 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei og takk for innspill. Vi har for tiden ingen fagansvarlig for dette området. Innspillet ditt blir liggende slik at det utfyller artikkelen, så vil ny fagansvarlig se på behovet for å innarbeidet forslaget. Send gjerne inn endringsforslag. Dette gjør du ved å trykke rediger i høyre kolonne.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.