Koreas historie – etter delingen av Nord-Korea og Sør-Korea

Delingen av Korea er blitt kalt den dypeste splittelsen av et enkelt folk siden andre verdenskrig. I alt ble ca. 10 millioner nære slektninger skilt fra hverandre – enten da den politiske skillelinjen ble trukket tvers over halvøya i 1945 eller under Koreakrigen. Intet samkvem har vært mulig. De økonomiske systemer utviklet seg i diametralt motsatte retninger.

Ingen av de to Korea-statene har anerkjent hverandre, og ingen større fremskritt mot gjenforening er gjort. Både Nord-Korea og Sør-Korea ivrer for gjenforening, men på sine egne, forskjelligartede premisser. Resultatløse forhandlinger er blitt ført med ujevne mellomrom. Under en kontinuerlig propagandakrig har begge parter påberopt seg å føre an i gjenforeningsbestrebelsene, men avvist motpartens forslag. Etter et historisk toppmøte mellom statssjefene Kim Dae Jung og Kim Jong-il år 2000 viser forholdet flere tegn til bedring.

Nord- og Sør-Korea fikk 1991 FN-medlemskap som separate stater. De to Korea-statene har isolert seg totalt fra hverandre, det er ingen reisetrafikk, post- eller telefonforbindelse. Ca. 10 millioner koreanere lever skilt fra andre medlemmer av familien. En begrenset samhandel via tredjeland kom i gang i 1990-årene. I 1993 innrømmet Kim Il Sung for første gang at Nord-Korea trengte bistand og investeringer også fra Sør-Korea.

En fire km bred buffersone (Demilitarized zone, DMZ) danner skillet mellom Sør- og Nord-Korea nær 38. breddegrad. Et felles kontaktpunkt finnes i Panmunjom. Her har Korea-statene beskyldt hverandre for over 200 000 krenkelser av våpenstillstandsavtalen. Grensesonen var også etter tusenårsskiftet ansett som et av verdens mest spenningsfylte, med store troppekonsentrasjoner på begge sider. Spenningen nådde et høydepunkt i 1983, da fire sørkoreanske statsråder og 13 høyere embetsmenn ble drept ved en bombeeksplosjon i Myanmar. En domstol i Myanmar fant det bevist at tre nordkoreanske offiserer stod bak attentatet. I 1985 ble partene gjennom sine Røde Kors-organisasjoner enige om å la 50 personer fra nord og 50 fra sør få besøke familiemedlemmer på den andre siden av DMZ, en humanitær gest som imidlertid ble en engangsforeteelse.

Sør-Korea slo mot slutten av 1980-årene inn på en ny utenrikspolitisk linje, «nordpolitikk», som tok sikte på å øke kontaktene med kommunistiske land, deriblant også Nord-Korea. Tilnærmingen til Nord-Korea kulminerte i 1992, da en bred samarbeidsavtale trådte i kraft. Med grunnlag i avtalen ble det første felleseide selskap (joint venture) mellom en nordkoreansk og sørkoreansk bedrift (Hyundai) etablert samme år.

Forholdet kjølnet snart igjen, og avtalen ble bare delvis realisert. Den ble utsatt for ytterligere påkjenninger av konflikten omkring Nord-Koreas atomenergiprogram, der Sør-Korea stilte seg på FNs og USAs side. Etter megling av USAs ekspresident Jimmy Carter skulle det første toppmøte mellom presidentene Kim Il Sung og Kim Young Sam ha funnet sted i august 1994, men Kim Il Sung døde like før. I 1995 nådde samhandelen mellom de to Korea-statene 213 millioner dollar. Tallet på sørkoreanske selskaper med forretningsinteresser i nord var ved tusenårsskiftet steget til over 300.

Sør-Korea svingte mellom en hard og en myk linje i Kim Young Sams presidentperiode, 1993–98. I september 1996 gikk en nordkoreansk ubåt på grunn mens den var i ferd med å landsette kommandosoldater i sør. Dette satte en foreløpig stopper for tilnærmingen. Sør-Korea innstilte nødhjelpsleveranser til nord, men disse ble gjenopptatt i 1997 etter en formell nordkoreansk unnskyldning. Under press fra en tiltagende matvarekrise, som nødvendiggjorde internasjonal bistand, sa Nord-Korea våren 1997 seg villig til drøftelser med USA og Sør-Korea med sikte på en fredsavtale. Forsøket på å bringe den snart 50 år gamle Koreakrigen til en formell avslutning, slo feil enda en gang. I 1999 fanget Sør-Korea en miniubåt i sitt territorialfarvann; det nordkoreanske mannskapet på ni begikk selvmord.

Kim Dae Jung ble i 1998 Sør-Koreas nye president og slo inn på en mykere linje, også kalt «Solskinnspolitikken». Økonomisk og humanitær bistand ble gitt uten betingelser. I juni 2000 møttes presidentene Kim Dae Jung og Kim Jong Il til det første koreanske toppmøte. Kim Dae Jung ble samme år tildelt Nobels fredspris, i første rekke for sin «solskinnspolitikk». Hyundai-konsernet skal ha betalt Nord-Korea 192 millioner dollar for å få toppmøtet i stand.

Toppmøtet fikk positive virkninger også for et begynnende økonomisk samvirke, blant annet et storstilt felleskoreansk industriprosjekt ved Kaesong, ca. 10 km nord for DMZ. Oppfølgingsmøter ble holdt på alle nivåer, men tilnærmingen led også tilbakeslag. Mange ble drept og såret på begge sider da marinefartøyer fra nord og sør kom i kamp ved Korea-statenes omstridte sjøgrense i juni 2002.

Et lyspunkt var sommer-OL 2000 i Sydney, der de sør- og nordkoreanske OL-troppene marsjerte sammen under et felles flagg. Samme år fikk grupper av nord- og sørkoreanere dra over grensen for å møte familiemedlemmer som de ikke hadde sett på et halvt hundre år. Høsten 2003 krysset flere hundre inviterte sørkoreanere DMZ for å overvære åpningen av en idrettshall bygget av Hyundai-konsernet; dette var første gang så mange sivile krysset grensesonen siden Koreakrigen. Roh Moo-hyun videreførte den forsonlige linjen da han ble Sør-Koreas president 2003. Benevnelsen «Fred og velferdspolitikken» ble nå brukt i stedet for «Solskinnspolitikken». Navneendringen kom etter utbredt misnøye, særlig hos høyreopposisjonen, som mente at «Solskinnspolitikken» hadde vært en besværlig økonomisk belastning uten motytelser fra Pyongyang.

2004 gav enkelte tegn til tøvær mellom de fiendtlige regimer. Avtaler ble sluttet med sikte på å dempe spenningen, deriblant tiltak for å forebygge væpnede sammenstøt til sjøs, forbud mot propagandahøyttalere langs DMZ og nye kommunikasjonssystemer mellom nord og sør. I 2005 ble det gjort klart til gjenåpning av vei- og jernbaneforbindelsen mellom nord og sør gjennom DMZ. Dette var nødvendig for å realisere et felleskoreansk industrikompleks som var i ferd med å reise seg ved Kaesong. Industriparken skal brukes av sørkoreanske selskaper til produksjon ved hjelp av billig nordkoreansk arbeidskraft, og bygges ut i flere faser. I perioden 1998–2005 var én million sørkoreanere og andre på kortvarige turistbesøk i fjellstrøket Kumgang-san i Nord-Korea, organisert av Hyundai. Turistene fikk ikke møte vanlige nordkoreanere.

Nord-Koreas atomvåpenprogram har fra 1990-årene vært et sentralt stridsemne. Etter langtrukne og vanskelig seksmaktsforhandlinger med Nord-Korea og USA som hovedaktører, ble det september 2005 undertegnet en prinsippavtale med sikte på en atomfri sone på Koreahalvøya. Avtalen ble imidlertid møtt med allmenn skepsis etter at Nord-Korea tidligere har brutt en rekke internasjonale avtaler, deriblant en fra 1994 om avvikling av atomvåpenprogrammet.

Det delte Korea er siden Koreakrigen blitt betraktet som et av verdens alvorligste sikkerhetspolitiske problemer. Nord-Korea blir av land i regionen ansett som en trussel ved sitt ekstremt høye rustningsnivå, som omfatter et avansert rakettarsenal, kjemiske og muligens kjernefysiske våpen. Det blir videre pekt på at økonomien er i dyp krise, og at et totalitært regime ikke aksepterer grunnleggende menneskerettigheter. Økonomiske reformer, større åpenhet og gradvis integrasjon i verdenssamfunnet anses som avgjørende for hvorvidt Nord-Korea skal kunne livberge seg i fremtiden, og dermed også for sikkerheten på Koreahalvøya og i det øvrige Nordøst-Asia.

Sør-Korea gjenopptok i juni 2007 matvarehjelpen til Nord-Korea etter at Pyongyang hadde sagt seg villig til å demontere landets største atomreaktor. I løpet av 2007 ble det sendt 400 000 tonn ris sammen med store kvanta fyringsolje. Nødhjelpen fra sør var blitt avbrutt etter at Nord-Korea prøveskjøt nye langtrekkende rakettvåpen i 2006.

For første gang siden år 2000 og for annen gang noensinne satte topplederne i Sør- og Nord-Korea hverandre stevne i oktober 2007. Det tre dager lange toppmøtet mellom president Roh Moo Hyun og Nord-Koreas leder Kim Jong Il ble av mange betraktet som en milepæl. En direkte dialog mellom lederne for de to Korea-statene hadde lenge vært utenkelig, innen det første, banebrytende toppmøtet i 2000.

I felleserklæringen fra toppmøtet 2007 het det at Sør- og Nord-Korea vil "samarbeide tett for å få slutt på militære fiendtligheter og redusere spenningsnivået på den koreanske halvøya". Partene ga hverandre gjensidig forsikring om å gjøre sitt for å nå frem til en fredsavtale som kan bringe Koreakrigen (1950-53) til endelig og formell avslutning.

Felleserklæringen tok videre sikte på tettere økonomisk samvirke, særlig i den nye industrielle utviklingssonen Kaesong i nord. Det skulle arbeides videre med planer om en maritim fredssone for fiskeri på vestkysten. Erklæringen åpnet også for massive sørkoreanske investeringer i sektorer som fiske og skipsfart i nord. Sør-Korea ga tilsagn om økonomisk bistand på 1,9 milliarder USD. Sør-Korea ser en egeninteresse i at det fiendtlige regimet i nord ikke bryter sammen økonomisk, noe som vil kunne føre til allment kaos og en veldig strøm av flyktninger over grensen. Som oppfølgning møttes statsministrene fra Sør- og Nord-Korea til videre drøftelser i november 2007, for første gang på 15 år.

Blant vedtakene fra toppmøtet: Sør- og Nord-Korea skulle sende en felles olympiatropp, som skulle reise med samme tog til sommer-OL i Beijing 2008. Dette lot seg likevel ikke realisere. Partene kunne ikke enes om uttagningen: Sør-Korea insisterte på at den skulle være basert på prestasjoner. Nord-Korea forlangte at hver av Korea-statene skulle stille med like mange deltagere. Det ble heller ikke noe av en felleskoreansk innmarsj til åpningsseremonien, med felles drakter og under et blå-hvitt "gjenforeningsflagg", slik som i Sydney 2000 og Athen 2004.

I september 2008 ble en VM-kvalifiseringskamp i fotball mellom de to Korea-statene spilt for nesten tomme tribuner i Shanghai, Kina. Den ble flyttet fra Pyongyang etter at nordkoreanerne nektet å spille Sør-Koreas nasjonalsang og heise Sør-Koreas flagg. Sør-Koreas krav om nasjonale symboler for begge statene ble betegnet som en "provokasjon".

President Roh gikk i forkant av toppmøtet 2007 til fots over grensen - en symbolsk handling for å markere Sør-Koreas forsonlige "solskinnspolitikk" overfor naboen i nord. I 2006 hadde imidlertid passasjer- og godstog kjørt over grensen for første gang på 56 år. Togtrafikken betjener den nye felleskoreanske industrisonen Kaesong, like nord for DMZ.

Etter to presidenter fra sentrum-venstre på den politiske skalaen, fikk Sør-Korea i 2008 en høyreorientert president, Lee Myung Bak. Han distanserte seg fra "solskinnspolitikken" og stilte straks strengere krav til motytelser fra Nord-Korea for fortsatt sørkoreansk bistand. Forholdet mellom Korea-statene ble betraktelig mer anspent. I motsetning til forgjengerne kritiserte Lee også situasjonen for menneskerettighetene i nord. Sør-Korea ville utvide det økonomiske samvirket bare hvis Nord-Korea stanset sitt atomvåpenprogram, fastslo han. Nord-Korea reagerte med å utvise ledende sørkoreanske tjenestemenn fra den felleskoranske industriparken i Kaesong.

Ved årsskiftet 2008/09 sa Nord-Korea brått opp ikke-aggresjonspakten og alle andre avtaler som de to Korea-statene har undertegnet for å minske de militære og politiske motsetninger på halvøya. Dette kom som en reaksjon på Sør-Koreas kritikk mot Nord-Koreas rakett- og atomvåpenprogram. I mai 2009 truet Pyongyang med militær gjengjeldelse mot Sør-Korea etter at Seoul hadde sluttet seg til avtalen om stans i spredning av masseødeleggelsesvåpen (PSI). Nord-Korea hevdet at det sørkoreanske vedtaket innebar en "krigserklæring", og Pyongyang erklærte seg ikke lenger bundet av avtalen om våpenstillstand som avsluttet Koreakrigen i 1953.

Selv om kampene i Koreakrigen tok slutt i 1953, er de to Korea-statene fortsatt formelt i krigstilstand, med hundretusener av soldater på begge sider av den minelagte grensesonen (DMZ). Siden 1970-årene har de likevel inngått en rekke avtaler om ikke-aggresjon og samarbeid. Avtalene er gjentatte ganger blitt brutt av Pyongyang, slik at betydningen anses som lite mer enn symbolsk. Dette var imidlertid første gang Nord-Korea offisielt hadde erklært avtalene, deriblant våpenstillstandsavtalen fra 1953, som døde og maktesløse. Erklæringen ble i første rekke betraktet som et utspill for å tiltrekke seg den nye Obama-administrasjonens oppmerksomhet. Blant avtalene er også én som fastsetter den maritime grensen i Gulehavet. Dette farvannet har tidligere har vært omstridt - under sammenstøt mellom marinefartøyer fra nord og sør i 2002 ble et 20-tall marinegaster fra begge parter drept. I mai 2009 erklærte den nordkoreanske overkommandoen at man ikke lenger kunne garantere sikkerheten til skipstrafikken utenfor østkysten.

I juli 2009 ble Nord-Korea anklaget for å stå bak cyberangrep mot hjemmesidene til sørkoreanske og amerikanske myndigheter og bedrifter. Ifølge den sørkoreanske sikkerhetstjenesten har Nord-Koreas militære en avdeling spesialutdannede datahackere som utførte angrepene. Den såkalte cyberbrigaden hevdes å omfatte et tusentall personer.

I et begynnende økonomisk samkvem mellom sør og nord har den felleskoreanske industrisonen Kaesong stått sentralt. Siden 2004 er den blitt bygget opp ved byen Kaesong, like nord for DMZ. Omkring 100 sørkoreanske bedrifter hadde etablert seg her i 2009 med en arbeidsstokk på ca. 39 000 nordkoreanske arbeidere, samt flere tusen sørkoreanske bedriftsledere og funksjonærer. Det produseres for eksport til verdensmarkedet. Under Korea-toppmøtet 2007 ble det satt som mål at her skulle være over 100 000 industriarbeidsplasser innen 2012, men etter tilbakeslag i 2008-09 blir dette ikke lenger vurdert som realistisk. Grenseovergangen har periodevis vært stengt for tog som frakter sørkoreansk personell og gods til Kaesong. De sørkoreanske bedriftene har betalt 70-80 dollar om måneden for leie av en nordkoreansk fagarbeider. De har dermed kunnet produsere langt billigere i Kaesong enn på eget territorium i sør. Lønnen utbetales ikke direkte til arbeiderne, men overføres til Nord-Koreas sentralbank. I 2008 kom overføringene opp i 24 milllioner USD$. Det antas at bare en mindre del av betalingen kommer arbeiderne til gode.

Under disputten om Nord-Koreas atomvåpenprogram kom Pyongyang i april med krav om at tallet på sørkoreanere i Kaesong skal reduseres fra 5000 til 1500. Flere hundre av sørkoreanerne ble utvist. I juni kom så en ny erklæring der nordkoreanerne sier opp alle samarbeidsavtalene med sørkoreanske selskaper i Kaesong. Nord-Korea forlanger at arbeidslønningene skal firedobles fra 70-80 til 300 US$ i måneden. Det ble også fremsatt krav om 500 millioner US$ i årlig leie for fasiliteter som sørkoreanerne selv i hovedsak har finansiert og bygget opp. Seoul svarte at med slike krav ville investeringene i nord ikke lenger være økonomisk levedyktige.

I august 2009 kom imidlertid den første forsonlige gesten overfor Sør-Korea etter heftige anklager gjennom halvannet år: Nord-Korea sa seg nå villig til å gjenåpne grensen for trafikk til Kaesong-sonen. Dette skjedde etter at en av topplederne i Hyundai-konsernet hadde møtt Kim Jong Il. Direktøren lyktes også å få frigitt en Hyundai-ansatt som var holdt i nordkoreansk varetekt i over et år etter at han hadde kommet med en kritisk ytring om Nord-Koreas styresett.

Etter at Kim Dae Jung døde i august, sendte Nord-Korea en offisiell delegasjon til Seoul for å hedre den tidligere sørkoreanske presidenten. Det var Kim som ca. år 2000 tok initiativet til den forsonlige "solskinnspolitikken" overfor Nord-Korea. Delegasjonen ble tatt imot av president Lee Myung Bak. Møtet ble fulgt opp med forhandlinger der de to Korea-statene ble enige om å gjenoppta besøksordningen for splittede koreanske familier; for 100 familier i første omgang. Nord-Korea lot nå også til å ville åpne for nye besøk fra grupper av sørkoreanske og internasjonale turister til en begrenset turistsone i nord. Denne trafikken ble stanset i 2008 etter at en sørkoreansk kvinne ble skutt og drept etter å ha trådt over grensen i turistsonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. november 2011 skrev silje dkfkgk

Hva slags spor kan man se etter koreakrigen i dag?

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.