Korea har som flere av de andre store asiatiske landene en rik teaterhistorie som går svært langt tilbake i tid. De eldste teaterformene i Korea står i nær sammenheng med musikalske uttrykksformer og har sin opprinnelse i sjamanistiske ritualer som kan være mer enn 2000 år gamle. Koreanske sceniske uttrykksformer lå under Koguryo-dynastiet fra slutten av 500-tallet til omkring 700 mellom de kinesiske og de japanske, og ble sågar formidlet til Japan av koreanske utøvere. Dans, musikk og pantomime smeltet sammen til uttrykksformer som opprinnelig var kultiske og som etter hvert fikk en underholdende verdi.

Løve-pantomimen er kjent som en del av løvespillet som stammet fra de buddhistiske områdene. Den grunnleggende teatrale uttrykksformen ble den folkelige improvisasjonskomedien som ved hjelp av pantomime, sang, dans og musikk fremførte komiske og satiriske dramaer. Det utviklet seg også en særegen form for dukketeater, et slags brudespill hvor man brukte stangdukker. Denne tradisjonelle koreanske dukketeaterformen lever den dag i dag. Teateret fungerte både som underholdning og hadde rituelle funksjoner ved hoffet. Pansori var et enmanns syngespill ledsaget av trommer og med bruk av pantomime. Det var overleverte fortellinger som ble formidlet fra generasjon til generasjon. Da vestlig melodrama ble lansert i Korea, var disse spillerne noen av de første til å ta det opp ved å imitere det. Det førte imidlertid også til at det tradisjonelle folkelige teateret begynte å forfalle.

Behovet for å fornye det tradisjonelle teateret ble åpenbart gjennom møtet med det vestlige; bl.a. begynte man å spille innendørsforestillinger. En annen utvikling var fremveksten av et nytt vestlig inspirert kunstnerisk teater. Etter hvert vokste det frem et ønske om å bruke teater og dans i folkeopplysnings- og politisk øyemed, noe som ble lansert av koreanske studenter som kom tilbake fra Japan, og i 1921 startet teaterkompaniet Towol-hoe (Kameratforeningen). De spilte et vestlig repertoar som bestod av bl.a. Ibsen, O'Neill og Pirandello.

Korea var under japansk militærstyre fra 1910, og Towol-hoe måtte legge ned etter 40 oppsetninger. Da hadde de allerede markert en ny retning i koreansk teater. Japanerne ville først og fremst kneble de tradisjonelle uttrykksformene med dans og maskebruk, og de søkte å avgrense mulighetene til å spille teater, spesielt under den annen verdenskrig, da bare åtte kompanier fikk være i funksjon. Samfunnet for utforskning av teaterkunsten, som ble stiftet i 1931, brukte et vestlig repertoar til å vise hvordan koreanerne ble undertrykt av japanerne, og i kjølvannet av dette vokste det frem en ny generasjon koreanske dramatikere som benyttet seg av vestlig realisme og naturalisme. Et marxistisk engasjement festnet seg også, og de venstreorienterte valgte å reise til Nord-Korea etter den endelige delingen av landet i 1948.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.