Korea (Teater og dans) (viftedans)

– 3) Koreanske småpiker danser den tradisjonelle viftedansen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Korea (Nord- og Sør-Korea) har som flere av de andre store asiatiske landene en rik teaterhistorie som går svært langt tilbake i tid.

De eldste teaterformene i Korea står i nær sammenheng med musikalske uttrykksformer og har sin opprinnelse i sjamanistiske ritualer som kan være mer enn 2000 år gamle. Koreanske sceniske uttrykksformer lå under Koguryo-dynastiet fra slutten av 500-tallet til omkring 700 mellom de kinesiske og de japanske, og ble sågar formidlet til Japan av koreanske utøvere. Dans, musikk og pantomime smeltet sammen til uttrykksformer som opprinnelig var kultiske og som etter hvert fikk en underholdende verdi.

Løve-pantomimen er kjent som en del av løvespillet som stammet fra de buddhistiske områdene. Den grunnleggende teatrale uttrykksformen ble den folkelige improvisasjonskomedien som ved hjelp av pantomime, sang, dans og musikk fremførte komiske og satiriske dramaer. Det utviklet seg også en særegen form for dukketeater, et slags brudespill hvor man brukte stangdukker. Denne tradisjonelle koreanske dukketeaterformen lever den dag i dag. Teateret fungerte både som underholdning og hadde rituelle funksjoner ved hoffet. Pansori var et enmanns syngespill ledsaget av trommer og med bruk av pantomime. Det var overleverte fortellinger som ble formidlet fra generasjon til generasjon. Da vestlig melodrama ble lansert i Korea, var disse spillerne noen av de første til å ta det opp ved å imitere det. Det førte imidlertid også til at det tradisjonelle folkelige teateret begynte å forfalle.

Moderne teater og dans

Det tradisjonelle teateret ble fornyet blant annet gjennom møtet med det vestlige; for eksempel begynte man å spille innendørsforestillinger. En annen utvikling var fremveksten av et nytt vestlig inspirert kunstnerisk teater. Etter hvert vokste det frem et ønske om å bruke teater og dans i folkeopplysnings- og politisk øyemed, noe som ble lansert av koreanske studenter som kom tilbake fra Japan, og i 1921 startet teaterkompaniet Towol-hoe (Kameratforeningen). De spilte et vestlig repertoar som bestod av bl.a. Ibsen, O'Neill og Pirandello.

Korea var under japansk militærstyre fra 1910, og Towol-hoe måtte legge ned etter 40 oppsetninger. Da hadde de allerede markert en ny retning i koreansk teater. Japanerne ville først og fremst kneble de tradisjonelle uttrykksformene med dans og maskebruk, og de søkte å avgrense mulighetene til å spille teater, spesielt under andre verdenskrig, da bare åtte kompanier fikk være i funksjon. Samfunnet for utforskning av teaterkunsten, som ble stiftet i 1931, brukte et vestlig repertoar til å vise hvordan koreanerne ble undertrykt av japanerne, og i kjølvannet av dette vokste det frem en ny generasjon koreanske dramatikere som benyttet seg av vestlig realisme og naturalisme. Et marxistisk engasjement festnet seg også, og de venstreorienterte valgte å reise til Nord-Korea etter den endelige delingen av landet i 1948.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg