Koreakrigen
Amerikanske soldater på vei inn i Sør-Korea mens lokalbefolkningen flykter.
Av /NTB scanpix.

Sør-Koreas historie begynner i 1948, da Korea ble delt i to. Sør-Korea ble proklamert som egen stat 15. august 1948 med Syngman Rhee som president. I 1950 brøt Koreakrigen ut; våpenstillstand ble sluttet i juli 1953. Etter tre år med harde kamper, enorme ødeleggelser og millioner av falne, ble det fremforhandlet en våpenstillstandsavtale omtrent ved den opprinnelige grensen.

Demokratiet i Sør-Korea har vært skjørt, og etter statskupp både i 1961 og 1979, var landet styrt av autoritære, militærdominerte regimer. Langsomt vokste det frem en demokratibevegelse med bred støtte i folket, og i 1993 ble for første gang en president uten militær bakgrunn valgt i direkte valg.

Forholdet til Nord-Korea har vært anspent siden Koreakrigen, med sporadiske provokasjoner og mindre sammenstøt. Tidligere president Kim Dae Jung (1925-2009) forsøkte med sin «solskinnspolitikk» å få i stand konstruktive samtaler med Nord-Korea. I år 2008 ble den konservative Lee Myung-bak valgt som Sør-Koreas 10. president. Han la seg på en tøffere linje overfor regimet i nord. Det har økt spenningen mellom de to landene.

Autoritære regimer

Korea, Syngman Rhee

Syngman Rhee, som ble støttet av amerikanerne, var lenge den dominerende politiske skikkelsen i Sør-Korea. Her fotografert sammen med general Douglas MacArthur under den triumfartede hjemkomsten til Seoul, 1950.

Av /NTB Scanpix ※.

Syngman Rhee, som ble støttet av amerikanerne, var lenge den dominerende politiske skikkelsen i Sør-Korea. Han ble gjenvalgt som president siste gang i 1960, 85 år gammel. Like etter det siste valget ble han styrtet etter kraftige demonstrasjoner mot valgfusk og korrupsjon i hans autoritære regime. Det nye sivile styret ble i 1961 veltet av en militærjunta ledet av general Park Chung Hee, som i 1963 med knapt flertall ble valgt til president for den såkalte 3. republikk. Han ble siden gjenvalgt flere ganger. I 1972 innførte han unntakstilstand, og samme år fikk Sør-Korea en ny forfatning, som kalles yushin («revitaliseringsreformen»). Herfra regnes den 4. republikk.

Park styrte med strenge sikkerhetslover under henvisning til antatt krigsfare fra Nord-Korea. Etter 18 års autoritært styre ble han myrdet i oktober 1979 av Sør-Koreas sikkerhetssjef, Kin Jae Kyu, som ble dømt til døden og henrettet.

Sjefen for hærens etterretningsvesen, general Chon Too Hwan, grep makten ved et kupp samme år. Han ble innsatt som president i 1980 og fortsatte sitt autoritære styre til 1988. Under voldsomme demonstrasjoner i 1987 vant opposisjonen frem med kravet om direkte presidentvalg, uten adgang til gjenvalg. General Roh Tae Woo vant valget samme år; opposisjonenes stemmer ble splittet mellom forgrunnsfigurene Kim Young Sam og Kim Dae Jung.

Avmilitarisering av samfunnet

I 1988 arrangerte Seoul de olympiske sommerleker i en opphetet politisk atmosfære, men uten særlige forstyrrelser. I 1990 ble regjeringspartiet slått sammen med de to store opposisjonspartier, det ene under ledelse av Kim Young Sam. Kim vant presidentvalget i desember 1992 og ble Sør-Koreas første statssjef på 31 år uten militær bakgrunn.

Etter at de militære siden 1960-årene hadde dominert de fleste områder av samfunnslivet, gjennomførte Kim Young Sam en avmilitarisering av forvaltningen. Grunnlaget for den nye politikken var en forfatningsendring 1988 som begrenset de militæres politiske innflytelse.

Ved presidentvalget i 1992 deltok bare sivile kandidater. I takt med liberaliseringen av det politiske livet fra slutten av 1980-årene dukket det opp en mengde nye partier. 1990-årene var preget av stadig skiftende allianser. I 1995 vendte den gamle opposisjonsveteranen Kim Dae Jung tilbake til politikken og stiftet Nasjonalkongressen for Ny Politikk, som straks ble største opposisjonsparti.

En kampanje mot korrupsjon preget Kim Young Sams første år ved makten. I 1995 ble eks-president Roh Tae Woo satt under etterforskning etter opplysninger fra hans tidligere sikkerhetssjef om et gigantisk politisk «smøringsfond». Dette utløste krav om granskning også av forgjengeren Chon Too Hwan; og rettslig søkelys ble satt på militærkuppet i 1979 og en blodig militæraksjon mot opprørske studenter i Kwangju i 1980. Chon ble dømt til døden, men deretter benådet. Roh fikk 22 års fengsel, senere redusert til 17 år, for medvirkning til militæraksjonen og for å ha tatt imot flere hundre millioner kroner i bestikkelser fra industriledere til et politisk «smøringsfond».

Parlamentsvalget i 1996 ble vunnet av regjeringspartiet, som hadde skiftet navn til Nye Korea-partiet, med redusert mandattall, 139 av 300. En ny korrupsjonsaffære med politisk sprengkraft rystet Sør-Korea i 1997. Landets nest største stålprodusent, Hanbo Steel Co, ble erklært bankerott etter tvilsomme lånetransaksjoner av kolossalt omfang. Skandalen førte til regjeringskrise og rettslig granskning av ledende politikere. Kim Dae Jung vant presidentvalget i 1997 og førte en aktiv forsoningspolitikk i forhold til Nord-Korea, den såkalte solskinnspolitikken.

Roh Moo Hyun fra det venstreorienterte Demokratiske Millenniumparti vant knepent presidentvalget i desember 2002. I mars 2003 ble han stevnet for riksrett av nasjonalforsamlingens konservative majoritet for påstått brudd på valgloven. Roh slo tilbake med en sensasjonell seier ved parlamentsvalget i april: Presidentens nystiftede Uri-parti mer enn tredoblet mandattallet fra 49 til 152.

Valgtriumfen ble betegnet som et linjeskifte til venstre; for første gang siden 1961 hadde de konservative mistet parlamentsflertallet. I mai ble så den første riksrettsanklagen i Sør-Koreas historie avvist av forfatningsdomstolen; Roh Moo Hyun ble dermed gjeninnsatt i presidentembetet. I 1990-årene var koreanerne begynt å velge liberale presidenter, men Roo ble den første som ikke hadde et konservativt parlamentsflertall imot seg.

Politisk høyredreining

Lee Myung-bak
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Kim Dae Jung og Kim Jong Il

Kim Dae Jung (til venstre) arbeidet for forsoning mellom Sør- og Nord-Korea. Sommeren 2000 møttes han og Nord-Koreas president Kim Jong Il (til høyre). Bildet, som er tatt 14. juni 2000, viser de to koreanske statslederne på dag to av det tre dager lange møtet i Pyongyang i Nord-Korea.

Av /NTB Scanpix.

Etter at den politiske venstresiden hadde vært toneangivende siden 1992, skjedde en markant høyredreining i 2007. Dette året vant det konservative Stornasjonale parti (Grand National Party, GNP) – med Lee Myung Bak i spissen – både presidentvalget og flertallet i parlamentet. Etter to presidenter fra sentrum-venstre på den politiske skalaen, fikk Sør-Korea nå en mer høyreorientert statssjef. Hans fremste valgløfte var å gire opp til raskere økonomisk vekst, basert på en næringslivsorientert vekst- og reformpolitikk. Lee hadde tidligere gjort karriere i næringslivet som øverste sjef for en av landets største industribedrifter (Hyundai Constructions).

Blant ti presidentkandidater samlet Lee 48,7 prosent av stemmene. Folkelig popularitet og kallenavnet «Bulldoseren» fikk han som en handlekraftig borgermester i Seoul (2002-07). Chung Dong Young fra Forente nye demokratiske parti (United New Democratic Party, UNDP) fikk 26,2 prosent. Partiet er arvtageren til det moderat venstreorienterte URI-partiet, som vant en suveren seier ved valget i 2004 – for så å gå i oppløsning under heftige fraksjonskamper.

President Lee fikk snart innenriks- og utenrikspolitiske utfordringer som vesentlig svekket hans popularitet. Like etter innsettelsen ble det heftig strid om en ny frihandelsavtale med USA. Den åpnet for import av amerikansk storfekjøtt – som hadde vært bannlyst siden et tilfelle av kugalskap i 2003. Mange kom til skade under en månedlang protestbølge som enkelte dager samlet over 100 000 demonstranter mot kjøttimporten. Protestaksjonene hadde også brodd mot frihandelsavtalen. Opposisjonspartiene gikk til boikott av møtene i nasjonalforsamlingen og tvang landbruksministeren og to andre statsråder til avgang.

Lee hadde vunnet valget på sine økonomiske reformplaner om avregulering og privatisering, men ressursene måtte settes inn i strakstiltak mot den globale finanskrisen. I oktober 2008 lanserte han likevel en omfattende privatiseringsplan for blant annet å redusere antall statsbedrifter fra 319 til 250. Blant mer langsiktige tiltak var en nasjonal handlingsplan på klimaområdet – «Low Carbon, Green Growth» – som prioriterer fornybare energikilder. Utvikling av klima- og energiteknologi ble blinket ut som nytt økonomisk vekstområde.

Finanskrisen satte en foreløpig stopper for et kolossalt infrastrukturprosjekt: Store Koreanske Vannvei. Det tar sikte på å knytte sammen Sør-Koreas viktigste elver fra nord til sør med kanaler på i alt 589 kilometer. Lee-regjeringen hevdet at prosjektet, med kostnadsoverslag på nærmere 100 milliarder norske kroner, ville redusere nasjonens transportkostnader, fremme reiseliv og turisme og skape 700 000 arbeidsplasser. Opposisjonen betegner prosjektet som en belastning for miljøet og skattebetalerne.

Tidligere president Roh Moo Hyun tok sitt eget liv ved å kaste seg utfor en klippe under en fjelltur 23. mai 2009. Han var da sykelig og under etterforskning for korrupsjon. Angivelig skal familiemedlemmer ha tatt imot store beløp som bestikkelsespenger mens han satt som Sør-Koreas president fra 2003 til 2008. Roh erkjente seg aldri skyldig. Selvmordet vakte debatt om korrupsjonsjegernes metoder. Det hevdes at de lekket usannferdige påstander som ble slått opp av mediene. Dødsfallet førte til konfrontasjoner, også voldelige, mellom opposisjonen og tilhengere av regjeringen. Roh-sympatisører gjennomførte en flere uker lang blokade av parlamentsbygningen, slik at ingen møter kunne avholdes mot slutten av parlamentsesjonen i juli.

18. august 2009 døde tidligere president Kim Dae Jung, ofte omtalt som «solskinnspolitikkens far», etter lengre tids sykdom. Det vakte oppsikt da Nord-Korea sendte en delegasjon av høyt rangerte partifolk til Seoul for å vise ham den siste ære. Delegasjonen ble mottatt av president Lee Myung Bak og overbrakte et budskap fra Kim Jong-il. Dette ble betraktet som den første forsonlige gest fra nord siden Lee-regjeringen overtok styret tidlig i 2008. Partene ble enige om å gjenoppta en besøksordning slik at aldrende koreanere får møte familiemedlemmer som de ble adskilt fra under Korea-krigen for snart 60 år siden. Besøksordningen er blitt organisert av Røde Kors i begge landene, men ble avbrutt 2007.

Kulde etter solskinnspolitikk

Spenningen på Koreahalvøya var blitt skjerpet etter at president Lee i 2008 tok et oppgjør med forgjengernes «solskinnspolitikk». Kim Dae Jung og og Roh Moo Hyun hadde begge ivret for å bringe Nord-Korea inn i varmen, nasjonalt og internasjonalt, gjennom økonomisk bistand og diplomatisk imøtekommenhet. Dertil kom store leveranser av nødhjelp og betydelig pengeoverføringer for hindre økonomisk kollaps i nord.

De to nå avdøde ekspresidentene hadde begge hatt personlig møter med Nord-Koreas leder Kim Jong-il. I oktober 2007 dro Roh Moo Hyun til det siste Korea-toppmøtet i Pyongyang. De kom overens om tettere økonomisk samvirke mellom de to Korea-statene, særlig i den nye industrielle utviklingssonen Kaesong lengst sør i Nord-Korea. En avtale åpnet også for massive sørkoreanske investeringer i sektorer som fiske og skipsfart i nord. President Roh ga matvarehjelp og økonomisk bistand på 1,9 milliarder dollar for å hindre økonomisk kollaps i nord.

Med presidentskiftet i 2008 ble det et markant stemningsskifte i den begynnende interkoreanske dialogen. President Lee distanserte seg fra forgjengerne og slo inn på en strammere linje. Bistand skulle heretter gis på betingelse av konkrete nordkoreanske uttrykk for samarbeidsvilje, særlig om avvikling av atomvåpenprogrammet. På bakgrunn av Nord-Koreas tvilsomme tradisjon for avtalebrudd, insisterte han på at inngåtte avtaler må holdes. Dette vakte krasse reaksjoner i nord.

Økonomisk utvikling

Korea, Sør- (Historie) (streik)

Sør-Korea har opplevd voldsomme studentdemonstrasjoner og arbeidskonflikter. I 1997 utløste forslag til nye arbeidslover politiske uroligheter og streiker. Industriarbeidere gjennomførte også i 1980-årene langvarige streiker, og oppnådde til slutt en kraftig lønnsvekst. Industrilønningene i Sør-Korea er nå blant de høyeste i verden.

Av /NTB Scanpix ※.

Sør-Koreas utviklingsstrategi har minnet om Japans, med en eksportorientert industri basert på importerte råvarer. Sør-Korea ble i 1995 det 12. land i verden hvis eksport har passert 100 milliarder dollar. Eksportveksten har vært formidabel. Eksportindustrien ble under 5-årsplanen i 1977-1982 delvis lagt om fra produksjon av tekstiler og sko til teknisk mer avanserte bransjer; denne utviklingen ble deretter forsterket, og Japan fikk sterk konkurranse innen elektronikk- og dataindustri.

Sør-Korea har siden 1980-årene konkurrert med Japan om status som verdens største skipsbyggernasjon. Siden 1988 har landet vært blant verdens 12 største handelsnasjoner. Hyundai-konsernet har et av verdens største skipsverft og er landets største bilfabrikant. Bileksport til Vesten kom i gang i 1986. Selskapene Samsung, Daewoo og LG (Lucky-Goldstar) sikret i 1990-årene en posisjon blant verdens ledende produsenter av forbrukerelektronikk.

I 1996 ble Sør-Korea medlem av OECD som eneste land i Asia ved siden av Japan. En velutdannet og relativt rimelig arbeidskraft var en drivkraft bak industrireisningen, som har gitt drastiske endringer av samfunnsstrukturen; jordbrukets betydning for sysselsettingen ble redusert med over 90 prosent i perioden 1962-2002. Langvarige streiker i 1987 gav gjennomslag for arbeidernes lønnskrav – i gjennomsnitt 15 prosent årlig. I 1997 var industrilønningene blitt blant de høyeste i verden, og konkurransekraften betydelig svekket. En del av industriproduksjonen ble nå flagget ut produksjon til lavkostland i Asia, og også til Europa og Amerika. Striden om nye arbeidslover, som gjorde det lettere for bedriftene å si opp arbeidere, utløste i 1997 på ny en av de største streikebølger landet har sett.

Sør-Koreas eksportdrevne økonomi preges av utstrakt samarbeid og koordinering mellom næringslivet og staten, det vil si politikerne og embetsverket. En rekke store industrikonglomerater – chaebols – utgjør kjernen i Sør-Koreas eksportøkonomi. Navn som Samsung, Hyundai, LG og Daewoo er blitt kjent over hele verden for sine produkter innen blant annet mobilteknologi, elektronikk, skipsbygging og bilindustri.

Sør-Korea hadde i 2008 verdens største produsent av minnebrikker (Samsung Electronics) , verdens 3 største stålprodusent (Posco), 5. største bilprodusent (Hyundai) og verdens tre største skipsverft (Hyundai Heavy Industries, Samsung Heavy Industries) og Daewoo Shipbuilding). Sør-Korea er blant verdens ledende produsenter av mobiltelefoner og skjermer for TV og datamaskiner. Foruten IT-sektoren satses det på biologisk og medisinsk forskning.

Asiakrisen i 1997-1998 rammet Sør-Korea hardt, men en aktiv og vedvarende reforminnsats bidro til å bringe Sør-Korea raskere ut av krisen enn de fleste land i regionen. Veksttakten har imidlertid ikke vært like høy som som tidlig i 1990-årene, og svakt avtagende siden tusenårsskiftet. Strukturelle svakheter gjør at vekstpotensialet kan være i ferd med å svekkes og nærme seg den gjennomsnittlige vekstraten i OECD-landene, ifølge OECDs vurdering.

Under valgkampen i 2007 lanserte Lee sin «Korea 747 Visjon» : Øke veksten til 7 prosent årlig, doble årlig gjennomsnittsinntekt til 40 000 dollar innen 2017, og sikre Sør-Koreas økonomi, i dag den 13. største, en plass som nummer 7 i verden. Den globale finanskrisen i 2008 rammet imidlertid Sør-Korea hardt, med langt brattere nedgang enn forventet. Blant verdens valutaer var Sør-Koreas won blant dem som svekket seg mest. Sett i forhold til krisen i 1997 virket imidlertid økonomien betydelig mer robust og svingte raskt opp igjen. Sør-Korea holdt posisjonen som verdens 11. største eksportnasjon i 2008 og avanserte til en 9. plass i 2013.

I oktober 2008 kunngjorde regjeringen en finansiell krisepakke på ca. 900 milliarder kroner for å stive opp bankvesenet og stabilisere finansmarkedet. I februar 2009 ble styringsrenten satt ned til det laveste nivået noensinne.

Eksportindustrien har vært den store drivkraften bak Sør-Koreas vekst, særlig siden Kina i 2003 overtok USAs rolle som landets største handelspartner. Kinas andel av Sør-Koreas samlede eksport av halvfabrikata økte fra bare 1 prosent i 1992 til over 30 prosent i 2007. I Sør-Korea er det fortsatt sjelden å se utenlandske merkenavn. Det meste er lokalprodusert.

Sør-Korea ble i 2007 enig med USA om en frihandelsavtale med sikte på økt samhandel. Den trådte i kraft i mars 2012. USA fikk utvidet markedsadgang for sine landbruksprodukter, men ris vil fortsatt være unntatt. Avtalen skal være den mest omfattende i sitt slag som USA har med noe land i regionen, men er svært omstridt blant sørkoreanerne.

Sør-Korea var rangert som nummer 15 av 179 land på FNs levekårsindeks i 2014, og som nummer 43 av 175 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks 2014. Landet er er nummer 117 av 130 på World Economic Forums likestillingsindeks.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Sverre Olav Lundal

Det er mykje som manglar på at denne artikkelen er oppdatert. Nesten ingenting er skrive om dei siste 10 åra.

svarte Ida Scott

Hei! Takk for påpekning. Våre fagansvarlige jobbe kontinuerlig med alle våre artikler, men det er dessverre ikke alt som er like godt oppdatert. Vi har imidlertid aldri hatt med aktivitet i leksikonet, så vi satser på at også denne artikkelen vil bli oppdatert snart! Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg