Konvensjonen om vern av biologisk mangfold

Konvensjonen om vern av biologisk mangfold er en internasjonal avtale, vedtatt på UNCED-konferansen i Rio i 1992, for å sikre vern av naturarven og en bærekraftig utnyttelse av natur.

Konvensjonen trådte i kraft i 1994 og var det mest konkrete vedtaket som ble fattet på Rio-konferansen i 1992. Norge var et av de første landene som sluttet seg til konvensjonen, som er ratifisert av 192 land. USA er blant landene som ikke har ratifisert avtalen. Likevel godkjenner USA innholdet og samarbeider godt om miljøreglene i konvensjonen.

Mens tidligere internasjonale miljøavtaler hadde som mål å bevare enkeltarter eller naturtyper, omfatter konvensjonen om biologisk mangfold alt biologisk mangfold, både på land og i sjø og ferskvann. Konvensjonen fokuserer på at naturen skal komme menneskeheten til gode, og at økosystemer, arter og gener må brukes på en bærekraftig måte som ivaretar det biologiske mangfoldet på lang sikt.

Formålet med konvensjonen om biologisk mangfold er:

  • å bevare det biologiske mangfoldet,
  • bærekraftig bruk av biologiske ressurser,
  • en rimelig og rettferdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genetiske ressurser.

Konvensjonen inneholder en rekke forpliktelser for å oppnå de tre formålene, slik som generelle tiltak for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre stiller konvensjonen krav om in situ- og ex situ-bevaring av biologisk mangfold. Konvensjonen om biologisk mangfold inneholder også prosessuelle forpliktelser for statene om å identifisere og overvåke det biologiske mangfoldet, samt aktiviteter som har, eller antas å ha, betydelige negative konsekvenser. Konvensjonen stiller også krav til statene om å innføre rutiner for å gjennomføre konsekvensutredninger av prosjekter som har eller antas å ha betydelige uheldige virkninger for biologisk mangfold. 

Forpliktelsene etter konvensjonen om biologisk mangfold er gjennomført i norsk rett i første rekke gjennom Grunnloven § 112 og naturmangfoldloven.

Partsmøtet er det øverste organet under konvensjonen om biologisk mangfold og har ansvaret for å vurdere gjennomføringen av konvensjonen.

Partslandene møtes jevnlig til møter og forhandlinger. I samtalene kommer det fram at landenes forutsetninger og prioriteringer er ulike, og i noen tilfeller er det en utfordring å komme fram til enighet. De siste møtene har vært i Hyderabad, India, i oktober 2012 og i Sør-Korea i oktober 2014. 

På møtet i Nagoya, Japan, i 2010 vedtok partslandene 20 mål for å redde det biologiske mangfoldet innen 2020, de såkalte Aichimålene. Deriblant mål nummer 11 om å verne 17 prosent land- og ferskvannsarealer og ti prosent kyst- og havområder, et mål som har fått mye oppmerksomhet verden over.

Mål nummer 17 fastslår at hvert partsland innen 2015 skal ha utviklet, vedtatt og påbegynt gjennomføring av en nasjonal strategi og handlingsplan for å oppfylle de 20 målene. I Norge har Miljøverndepartementet begynt å arbeide med en ny handlingsplan for naturmangfold. Denne skal gi en helhetlig oversikt over det norske arbeidet for naturmangfold og identifisere hvor det er størst behov for en innsats framover. Handlingsplanen skal være ferdig innen 2015 og er et politisk verktøy for Norges oppfølging av konvensjonen.

Forrige gang Norge laget en slik handlingsplan var i Stortingsmelding nummer 42 (2000-2001), Biologisk ansvar – sektoransvar og samordning. Nye verktøy for bevaring av biologisk mangfold, som Naturmangfoldloven, Naturindeksen og NOU om økosystemtjenester, har kommet blant annet på bakgrunn av denne stortingsmeldingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.