Konstantinopels fall

Fra 1421 av var Bysants i permanent krisetilstand. De osmanske tyrkerne kontrollerte allerede mesteparten av områdene som tidligere hadde hørt inn under keiseren i Konstantinopel, og allerede året etter gjorde de et mislykket forsøk på å erobre hovedstaden. I 1444 seiret osmanerne over en korsfarerhær ved Varna. Dermed strandet det siste vestlige forsøket på å redde Konstantinopel. Sultan Mehmet 2 fikk støpt kanoner som var kraftige nok til å bryte byens kraftige murer og i 1453 var han klar til angrep. Bysantinerne fikk hjelp fra de italienske bystatene Venezia og Genova, men etter 55 dagers beleiring falt byen. Den siste av den bysantinske adelsslekten palaiologene, Konstantin 11, falt i kamp på murene. Byen ble plyndret i tre dager, slik skikken var, og domkirken Hagia Sofia ble gjort om til moské.

I 1457 ble den osmanske hovedstaden flyttet til byen som osmanerne kalte Istanbul. De siste bysantinske fyrstedømmene ble erobret i 1460–1461. Med det var mer enn 2000 års romersk statshistorie slutt, selv om både Mehmet og keiserne i det såkalte hellige tysk-romerske riket gjorde krav på verdigheten som romersk keiser.

Utover den symbolske betydningen hadde rikets fall både geopolitiske og kulturhistoriske følger. Etter lang tids rivalisering stod den romersk-katolske kristenheten igjen med et tydelig overtak på den ortodokse kirken, som Bysants hadde tilhørt. Den ortodokse kirken fortsatte å virke fra Konstantinopel, men hadde ikke lenger en sterk stat i ryggen. Det kristne Vest-Europa mistet den bufferen mot den muslimske verden og det stadig sterkere osmanske riket som bysantinerne hadde utgjort. Mange bysantinske lærde søkte tilflukt i Italia. Dette falt sammen med utviklingen av trykkekunsten. Slik fikk mange antikke greske tekster som hadde gått tapt i vest stor utbredelse. Gjenoppdagelsen av antikk gresk vitenskap, kunst og litteratur i vest ga betydelige bidrag til renessansen og humanismen i Vest-Europa.

• Konstantinopel
• Bysants
• Det osmanske riket