Republikken Kongos litteratur

En del av de forfatterne som skulle sette preg på litteraturen etter selvstendigheten, var aktive allerede i kolonitiden. En av de første var Pierre Tchicaya de Boempire (1894–1964). Han var protestantisk teolog og oversatte Bibelen til det afrikanske språket vili. Han skrev også dikt og sanger med religiøst og patriotisk innhold.

Den som vanligvis regnes som grunnleggeren av kongolesisk skjønnlitteratur, er Jean Malonga (1907–1985). Han er særlig kjent for romanen Cœur d'Aryenne (Arisk hjerte, 1954). Hovedpersonen i denne boken er en hensynsløs representant for kolonimakten som er overbevist om at den hvite rase er overlegen alle andre. Men ikke alle hans nærmeste tenker på samme måte. Hans hustru er langt mer human overfor de svarte, og hans datter trosser sin far og får seg en mørkhudet gutt som bestevenn. Det er ofte blitt sagt at Malonga behandlet konfliktene mellom svarte og hvite på en mer problematiserende måte enn hva representantene for négritude-bevegelsen gjorde.

I 1955 gav Martial Singa (født 1935) ut diktsamlingen Premier chant de départ (Første sang om avskjed). Denne samlingen regnes som den første franskspråklige diktsamlingen av betydning fra Republikken Kongo. Singa skrev senere avhandlinger om religionshistoriske emner og gjorde seg etter hvert bemerket som politiker.

Også teater har vært en populær sjanger i Republikken Kongo. Som den første franskspråklige dramatikeren i landet regnes Patrice Lhoni (1930–1976). Han er særlig kjent som komedieforfatter.

I tiden umiddelbart etter selvstendigheten i 1960 så de fleste kongolesiske forfattere og intellektuelle optimistisk på utviklingen i landet, men mange av dem mistet raskt sine illusjoner. Det gjorde sterkt inntrykk på dem at frigjøringshelten Patrice Lumumba ble henrettet i 1961. De opplevde også at det marxist-leninistiske regimet som tok makten kort tid etter frigjøringen, var preget av kameraderi og vilkårlighet og gav begrenset frihet til forfattere og andre intellektuelle. Derfor emigrerte mange av dem til Europa, i første rekke til Frankrike. Blant de kongolesiske forfatterne som på denne tiden bodde utenfor sitt eget land, finnes flere av de mest markante litterære skikkelsene fra det franskspråklige Afrika i tiden før tusenårsskiftet.

En av de mest kjente skikkelsene fra denne generasjonen er Tchicaya U'Tam'si (1931–1988). Også han hadde fått sitt gjennombrudd før selvstendigheten. Etter drapet på Lumumba forandret grunntonen i Tchicayas diktning seg fra revolusjonær glød til pessimisme og resignasjon. Tchicaya skrev både lyrikk, skuespill og romaner. I hans omfattende forfatterskap forenes afrikanske og europeiske impulser, og mange velkjente motiver fra europeisk litteratur får hos ham et typisk afrikansk preg.

En annen anerkjent lyriker fra samme generasjon er Jean–Baptiste Tati-Loutard (1938–2009). Han er likevel mest kjent for romanen Le Récit de la mort (Fortellingen om døden, 1987). Tati–Loutard skrev også noveller, og han blir ikke minst husket for sin bok om kongolesisk litteratur som regnes som et standardverk om emnet. I hele sitt forfatterskap kretser han om tanken på døden, både som fysisk kjensgjerning og som bilde på stagnasjonen i samfunnet.

Også Jean-Pierre Makouta-Mboukou (1929–2012) preget landets litterære utvikling på denne tiden. Han var aktiv innenfor mange sjangere, og fordi han var så allsidig, fikk han tilnavnet «Kongos Victor Hugo». En av hans mest kjente bøker er romanen Les Dents du destin (Skjebnens tenner, 1984). Til samme generasjon hører Guy Menga (født 1935), som også er dramatiker, samt den mangesidige Henri Lopès (født 1937). Emmanuel Dongala (født 1941) er blant annet kjent for romanen Vindmannen (Le Feu des origines, 1987, norsk oversettelse fra 1990). En viktig dramatiker fra denne perioden er Sylvain Bemba (1934–1995). Han har også skrevet romaner, blant annet Rêves portatifs (Bærbare drømmer, 1979), om hvordan moderne medier brukes politisk i det nye Afrika, og Léopolis (1984), om drapet på Lumumba.

Franςois–Auguste Tchichellé (født 1940) var militærlege og hadde også viktige politiske verv. Blant annet var han kulturminister fra 1992 til 1997. Han gav ut flere novellesamlinger på 1980–tallet og romanen Les Fleurs des Lantanas (Lantanablomstene) i 1997. Også dette er en beretning om mennesker som gjør motstand mot et korrupt regime. Tchichelle var også aktiv som sanger og komponist.

I Republikken Kongo har man hatt mange kvinnelige forfattere. Imidlertid har de fleste av dem et lite omfattende forfatterskap. En hovedgrunn til dette er trolig det synet på kvinnen som har preget landene sør for Sahara: Mange mener at kvinnenes oppgaver først og fremst er knyttet til livet i familien, og de har derfor hatt begrenset anledning til boklige sysler. Kvinner uten mann og særlig uten barn har tradisjonelt hatt en svak stilling i afrikanske samfunn. De har ofte blitt umyndiggjort av andre familiemedlemmer og blitt utstøtt av det sosiale fellesskapet. Mye av litteraturen skrevet av kvinnelige forfattere handler om kvinner som ikke vil eller ikke makter å tilpasse seg samfunnets forventninger til dem.

Når det gjelder de tidligste kvinnelige forfatterne, kjenner man ikke alltid deres fødselsår eller livsløp. Dette gjelder for eksempel Paule Etoumba, som var den første kvinnen som utgav en skjønnlitterær bok på fransk i Republikken Kongo, nemlig diktsamlingen Un mot fracasse un avenir (Et ord knuser en fremtid, 1971). I 1980 debuterte Amélia Néné (født 1954) som var hustruen til forfatteren Jean Baptiste Tati–Loutard. Samme år utkom den første diktsamlingen til Marie–Léontine Tsibinda (født 1958). Hun har etter hvert utgitt en rekke samlinger med dikt og noveller.

På 1980–tallet debuterte blant annet Cécile–Ivelyse Diamoneka (født 1940) og Jeanette Balou–Tchichelle (1947–2005). Mambou Aimée Gnali (født 1935), som hadde hatt høye politiske verv både nasjonalt og internasjonalt, utgav en selvbiografisk fortelling i 2001 og sin første roman i 2016. Denne boken er en protest mot at unge afrikanske kvinner ofte blir tvangsgiftet med eldre menn.

Den mest markante romanforfatteren fra Republikken Kongo i det 21. århundret er uten tvil Alain Mabanckou (født 1966). Han er en av mange kongolesiske diktere som har flyttet til Frankrike, men han har de siste årene hovedsakelig bodd i USA. Bøkene hans viser at han er sterkt kritisk til den tidligere kolonimakten, men han tar også avstand fra det marxistisk–leninistiske systemet som stort sett har hatt makten i hans eget land etter frigjøringen. Han har skrevet dikt og romaner, og særlig romanene har oppnådd suksess. Stilen hans er preget av stor fantasi, og det er ofte sagt at han er en slags moderne barokkforfatter. I flere av bøkene parodierer han gamle afrikanske eventyr eller annen muntlig litteratur fra regionen.

Léopold Congo Mbemba (1959–2013) var den mest kjente lyrikeren fra Republikken Kongo i sin generasjon. Han mottok sterke impulser fra representantene for négritude–bevegelsen, og særlig fikk Aimé Césaire mye å si for hans utvikling. Men også nordamerikanske forfattere og kunstnere med afrikansk bakgrunn og et opprørsk sinnelag fikk betydning for ham. Spesielt viktig for hans utvikling har James Baldwin vært. Mbembas lyrikk har dels et innadvendt preg, dels oppfordrer den til opprør og protest. Den er preget av stor originalitet både når det gjelder innhold og form. Mange kritikere mener likevel at Mbemba når høyest når han ikke vil fremstå som politisk dikter, men bare skildrer sin egen kjærlighet og dødsbevissthet.

Marie–Louise Abia (født 1964) er lærer i en forstad til Paris. Hun er praktiserende katolikk, men fordi hun er opptatt av hvilken trussel aids utgjør i Afrika, kjemper hun i romanene sine for prevensjon og familieplanlegging. Hun har også skrevet en roman om kjærligheten mellom en gift kvinne og en ung katolsk prest. De tvinger seg til å gå hver sin vei, men følelsene for hverandre klarer de aldri å overvinne.

I det 20. århundret var Republikken Kongo et av landene i det franskspråklige Afrika med rikest litterært liv. Særlig etter selvstendigheten i 1960 stod et frem en rekke betydningsfulle forfattere. De gjorde seg gjeldende innenfor ulike sjangere. Mange av dem utviklet seg bort fra den sosialrealistiske stilen som var så dominerende i afrikansk litteratur på denne tiden, og mot uttrykksformer som før hadde vært ukjente i deres region. Ofte var forfatterne i opposisjon til makthaverne i landet, og dette engasjementet virket inspirerende på deres litterære virksomhet. Men de vanskelige politiske forholdene i Republikken Kongo bidro etter hvert også til at den litterære fornyelsen som landet hadde vært kjent for, ikke vedvarte.

Det virker som borgerkrigen i 1997 er en av de viktigste grunnene til denne utviklingen. Selv om landet fremdeles har betydningsfulle forfattere, ser man ikke lenger en stadig fornyelse innenfor litteraturen, slik man så det under annen halvdel av 1900-tallet. Og mens Republikken Kongo tidligere hadde et rikere litterært liv enn Kongo–Kinshasa, synes situasjonen i dag å være den motsatte. Man må derfor frykte at en stor epoke i litteraturen i et viktig afrikansk land i disse dager er i ferd med å gå mot slutten.

• Republikken Kongos historie
• Republikken Kongo