Knut Rød

Rød ble ansatt ved kriminalavdelingen til politiet i Aker i 1927. Parallelt med arbeidet som politimann utdannet han seg til jurist, og tok juridisk embetseksamen i 1929.

Høsten 1940 ble Rød overført til overvåkningsavdelingen ved politiet i Oslo. Da overvåkingsavdelingen 1. juli 1941 ble overført til det nyopprettede Statspolitiet, ble Rød med som fullmektig. Et års tid senere ble han forfremmet til politiinspektør, og fungerte som avdelingsleder for Statspolitiets Oslo og Aker-avdeling fram til sommeren 1943, da han sa opp sin stilling i Statspolitiet. Han fratrådte den 1. september samme år, og meldte seg kort tid etterpå ut av NS.

I løpet av sin tjeneste i Statspolitiet var Rød med på å forberede aksjonene mot jødene i Norge i oktober og november 1942. 529 norske jøder ble deportert med DS «Donau» den 26. november 1942, og det store flertallet ble drept like etter ankomst til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau noen dager senere. Rød deltok også i Statspolitiets forfølgelse av jødene i Norge etter denne tiden.

Samtidig var Rød også involvert i motstandsarbeid. I kraft av sin stilling beskyttet Rød en motstandscelle internt i sin egen avdeling, og bidro også selv med opplysninger, blant annet om aksjoner Statspolitiet hadde til hensikt å sette i verk. Denne informasjonen ble videreformidlet til motstandsbevegelsen og hjemmefronten gjennom motstandsmennene blant Røds underordnede.

Den 14. mai 1945 ble Knut Rød arrestert, og satt fengslet fram til han i februar 1946 ble stilt for retten tiltalt for bistand til fienden og ulovlig frihetsberøvelse. Kjernen i tiltalen mot Rød gjaldt hans opptreden under aksjonene mot de norske jødene høsten 1942. Til tross for at Eidsivating lagmannsrett fant det bevist at Rød hadde gitt ordre om å iverksette aksjonen tidlig om morgenen den 26. november 1942, ble han likevel frifunnet under dissens da saken kom opp for Eidsivating lagmannsrett i februar 1946.

Påtalemyndigheten anket saken til Høyesterett, som opphevet dommen i august samme år, også da under dissens. Etter en ny rettsrunde i Eidsivating lagmannsrett i april 1948 ble Rød på nytt frifunnet, denne gangen enstemmig.

Den 1. juni 1950 trådte Rød inn igjen i Oslo-politiet, og tjenestegjorde der til han gikk av med pensjon i 1965.

Saken og frifinnelsen av Knut Rød har i ettertid vært svært omstridt. Sentrale punkter i debatten har vært i hvilken grad Rød faktisk bistod motstandsbevegelsen, i hvor stor grad han kunne stilles ansvarlig for arrestasjonene og deportasjonen av de norske jødene, og ikke minst hvor vidt hans hjelp til motstandsbevegelsen ble ansett som viktigere enn hans bistand da aksjonene mot de norske jødene fant sted. Framtredende historikere og forfattere har omtalt frifinnelsen av Rød som et nullpunkt i norsk rettshistorie. En omstridt statue av Rød, der han er iført politiuniform og gjør nazi-hilsen, ble i 2006 utstilt ved Holocaust-senteret i Oslo. Statuen er laget av kunstneren Victor Lind, som selv har jødiske aner, og som i likhet med sin amerikanskfødte mor under krigsårene var i reell fare for å bli utsatt for nazistenes forfølgelser av den jødiske befolkningen i Norge.

Sentrale jurister, deriblant professor i strafferett Johs. Andenæs, som også var ekspert på landssvikoppgjøret etter krigen, har imidlertid uttalt at det rent juridisk ikke er noe å innvende når det gjelder dommen mot Rød. Andenæs legger i likhet med sin yngre kollega Georg Fredrik Rieber-Mohn vekt på at retten mente at Rød også bidro til varsling i forkant av aksjonen mot jødene. Andre jurister, som professor i rettsvitenskap Hans Petter Graver, har vært mer kritiske til utfallet i Rød-saken, og har ansett frifinnelsen som en juridisk gåte.

Et sentralt premiss for Sveris argumentasjon er utvalgte sitater fra dommene fra Rød, der det blant annet i dommen fra 1948 heter at «Når retten skal bedømme [Røds] samlede virksomhet kan den ikke finne det bevist at [Rød] i virkeligheten har ytet fienden noen bistand av verdi. De handlinger som isolert sett kan ses som bistandshandlinger var nødvendige for at han kunne utføre det annet meget mer betydningsfulle motstandsarbeid». Både Sveri og mange forfattere som i etterkant av hans artikkel har skrevet om saken, har ment at dette og andre tilsvarende sitater viser at retten har vurdert motstandsarbeidet til fordel for hjemmefronten som viktigere enn jødenes skjebne. Jødenes skjebne anses for å ha blitt neglisjert gjennom rettens beslutning om å frifinne Rød.

En utfordring ved vurderingen av utfallet i Rød-saken i ettertid er at enkelte trekk ved domspremissene skiller seg markant fra noen av de sentrale skriftlige kildene etter aksjonen mot de norske jødene. Kort tid etter arrestasjonen av de jødiske mennene den 26. oktober 1942 skrev for eksempel en nær medarbeider av Rød en rapport om aksjonen, der det ble hevdet at Rød hadde arbeidet i ett strekk i nesten halvannet døgn i forbindelse med gjennomføringen av arrestasjonene. Rød hevdet imidlertid at hans rolle under aksjonen mot de jødiske mennene var betydelig mindre omfattende, og det var også dette retten la til grunn i begge sine frifinnende dommer etter å ha gjennomført bevisførselen i de to rettssakene. Historikere og forfattere som har skrevet om Rød-saken i ettertid, har imidlertid gjerne lagt de skriftlige rapportene, og ikke dommens premisser, til grunn for sine historiske framstillinger. Domstolen har etter all sannsynlighet har vært klar over innholdet i rapportene, ettersom de utgjorde en del av tiltalegrunnlaget i saken mot Rød, og påtalemyndigheten dermed benyttet rapportene i sitt arbeid.

Ettersom det i ettertid kun i meget begrenset grad går an å etterprøve rettens bevisførsel i Rød-saken, vil en stor framtidig oppgave for okkupasjonshistorieforskningen bli å undersøke diskrepansen mellom domspremissene og de skriftlige rapportene om Knut Røds rolle under aksjonen mot de norske jødene. Åpningen av Landssvikarkivet og den pågående digitaliseringen av innholdet herfra kan bidra til å gjøre nytt kildemateriale tilgjengelig, noe som igjen kan åpne for nye innsikter også om utfallet i landssviksaken mot Knut Rød. Samtidig er lagdommer Cappelens prinsipielle innvendinger mot vurderingene rettens flertall la til grunn en nyttig inngang til fortsatt diskusjon om saken. Frifinnelsen av Knut Rød framstår fortsatt som meget omstridt, og det er sannsynlig at det vil ta lang tid før det kan sies at man har kommet fram til noen form for endelig avklaring av de sentrale prinsipielle og historiefaglige aspektene ved saken.

• Holocaust i Norge
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Norge
• Norge under andre verdenskrig
• landssvikoppgjøret
• Norge i etterkrigstiden

• Bjarte Bruland, Holocaust i Norge. Registrering, deportasjon, tilintetgjørelse. Oslo 2017.
• Synne Corell, Likvidasjonen. Historien om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom. Oslo 2021.
• Christopher S. Harper, Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under okkupasjonen 1940–1945, HL-senterets temahefte nr 16, Oslo 2012.
• Christopher S. Harper, Det ufullstendige oppgjøret. Landssvikoppgjørets behandling av de som deltok i forfølgelsen av jødene i Norge under okkupasjonen 1940–1945. Oslo 2023.
• Per Ole Johansen, Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943. Oslo 1984.
• Marte Michelet, Den største forbrytelsen. Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Oslo 2014.
• Marte Michelet, Hva visste hjemmefronten. Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Oslo 2018.
• Olav Njølstad, Jens Chr. Hauge − fullt og helt. Oslo 2008.
• Kristian Ottosen, I slik en natt. Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo 1994.
• J. Parmann (red.), Almindelig borgerlig Straffelov af 22de mai 1902 og Lov om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttræden. Kristiania 1902.
• Knut Sveri, «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak», i Anders Bratholm, Nils Christie og Torkel Opsahl (red.), Lov og frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70-årsdagen, 7. september 1982. Oslo 1982, s. 345−356.
• Torgeir E. Sæveraas, Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød. Oslo 2023.
• Espen Søbye, Kathe, alltid vært i Norge. Oslo 2003.
• Celine Wormdal, «– Frifinnelsen juridisk riktig». Intervju med Johs. Andenæs i Dagbladet, 19. november 1982, s. 5.
• Debatt mellom Kjartan Fløgstad og Georg Fredrik Rieber-Mohn i Samtiden, nr. 2/2009 og 4/2009.
• Debatt mellom Christopher S. Harper, Georg Fredrik Rieber-Mohn og Hans Petter Graver i Lov og rett. Norsk juridisk tidsskrift, 2010–2012.