Knud Knudsen (1812–95)

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Knud Knudsen, født i Tvedestrand, norsk skole- og språkmann, kjent for sitt arbeid for morsmålsundervisningen og for fornorsking av det dannede talemål og det dansk-norske skriftspråk, også kalt «riksmålets far».

Adjunkt ved Oslo katedralskole 1846, fra 1852 overlærer samme sted. Alt i 1846 tok han opp kampen for å styrke faget morsmål på bekostning av latin og gresk og derved gjøre den høyere skolen ikke bare til forskole for universitetet, men til en høyere allmennskole. Det var en seier for Knudsens ideer da skoleloven 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Dette emnet tok Knudsen opp igjen i 1884 med boken Latinskole uten latin. Hans pedagogiske ideal, som er uttrykt i Modersmaalet som Skolefag (1864), var en nasjonal-humanistisk skole med norsk som hovedfag og med utvidet litteraturlesning.

Knudsens språksyn, som gjennom hans såkalte dansk-norske språkstrev først ble utformet i artikkelen Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog (1845), gikk ut på at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Fra første stund tok han til orde for innføring av de «harde» konsonantene p, t, k for dansk b, d, g. I 1850 la han frem sin programartikkel Om Norskhed i vor Tale og Skrift, der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk, og at de norske elementer i dagligtalen skulle danne kjernen i fornorskingen. Knudsen kom dermed også til å spille en viktig rolle for fornorskingen av teaterspråket, særlig som språklig veileder ved Christiania Norske Theater i Møllergaten. Hans språksyn ble videre utformet i de grammatiske arbeidene Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856) og Lærebog i dansk-norsk Sproglære (1857).

I 1867 gav han ut Det norske målstræv, der han markerte skillelinjene i sitt og Aasens norsk-norske strev, men også pekte på mulighetene for samarbeid. Det var samtidig en tydelig skandinavisk linje i hans språkstrev, noe som bl.a. kom til uttrykk i avhandlingen Om tilnærmelse mellem Norsk, Dansk og Svensk (1866). I 1869 var han en ivrig deltager på det nordiske rettskrivningsmøte i Stockholm, og her ble en nordisk rettskrivning vedtatt i hovedtrekkene etter Knudsens forslag (se nordisk rettskrivning).

Et viktig verk i hans reformarbeid var Den landsgyldige norske Udtale (1876), som også gav utgangspunkt for forslag til rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesning i skolen. Stor betydning fikk videre hans store fornorskingsordbok Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning (1881). De færreste av hans forslag til avløserord har slått gjennom, men enkelte, som allmennskole, bakstrev, ordskifte er blitt vanlige. Sine forslag til «ombøter» av rettskrivningen samlet Knudsen i Hvem skal vinne? (1886) og Kortfattet redegjørelse for det dansknorske målstræv (1887). Hovedpunkter var overgang fra b, d, g til p, t, k, fjerning av en hel del «stumme» konsonanter, forkortet skrivemåte etter norsk uttale (f.eks. far for fader), g for v i ord som hage, mage, torg, flertallsbøyning på -er (hester, før heste), og fornorsking av ordforrådet. Det meste av dette ble tatt inn i rettskrivningsreformene i 1907, 1917 og 1938, og Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål.

Knudsen var selv ikke noen utøvende språkkunstner, men han har gjort mye for å vekke sansen for en norsk og naturlig uttrykksmåte, og han spilte en stor rolle for bl.a. Ibsen og Bjørnson. En rekke av hans språkartikler er samlet i Norsk blandkorn I–III (1882–85). Av sine oppsparte midler stiftet Knudsen et legat som blir bestyrt av Bymålslaget, som har utgitt Knud Knudsens livsminner, Barneår og ungdomsår (1937), og hans Reiseminner (1980–). En byste av ham er utført av Jo Visdal og oppstilt i Nasjonalgalleriet med kopier i Nationaltheatret og på Holt kirkegård.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.