Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen, undertegnet på FNs Konferanse om miljø og utvikling i 1992 (UNCED-konferansen), trådte i kraft i 1994 og var i 2014 ratifisert av 195 land. Klimakonvensjonen er en rammeavtale og fungerer som et redskap for å kartlegge utslipp av drivhusgasser. Konvensjonen hadde også en intensjonserklæring om å stabilisere utslippene av drivhusgasser på 1990-nivå innen år 2000. Disse forpliktelsene ble på konvensjonens første partsmøte i 1995 kjent utilstrekkelige for å nå konvensjonens endelige mål om å stabilisere konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som forhindrer farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. En felles finansieringsordning, Global Environmental Facility (GEF), ble opprettet for å blant annet å hjelpe til med å gjennomføre tiltak for å redusere utslipp av klimagasser.

I Kyoto, Japan, ble det i desember 1997 vedtatt en protokoll til Klimakonvensjonen. Avtalen inneholder et sett differensierte forpliktelser som totalt utgjør 5,2 % reduksjon i utslippene fra i-landene. Hovedreferanseåret for utslippsreduksjonene er 1990, og reduksjonene skulle ha vært gjennomført i perioden 2008-12.

Noen få land, deriblant Norge, kunne da øke sine utslipp med ca. 1 %, mens enkelte andre måtte stabilisere utslippene sine. Avtalen trådte imidlertid ikke i kraft før den var ratifisert av land som samlet stod for 55 % av verdens utslipp av klimagasser, noe som først skjedde 2004. Kyotoprotokollen var da ratifisert av 127 land og trådte offisielt i kraft 16. februar 2005. Selv om store nasjoner som USA og Australia har trukket seg, nådde man målet om 55 % da Russland ratifiserte avtalen.

De norske utslippene har økt både i forhold til 1990-nivå og etter at Kyotoavtalen kom på plass i 1997. Økningen i perioden 1990-2008 var 8,4 %. En mindre nedgang i utslippene i 2008 kunne, etter flere observatørers mening, i hovedsak tilskrives den rådende finanskrisen. Senere fortsatte utslippene å øke. Dette viser at Norge har vært flinkere til å vedta målsetninger enn å gjennomføre effektive tiltak for å få ned klimagassutslippene.

Kyotoprotokollen åpner for at land kan innfri sine forpliktelser ved å benytte tre ulike fleksible mekanismer. Den første kalles på engelsk Joint Implementation (forkortet JI), norsk: Felles gjennomføring. Denne mekanismen åpner for at et land kan få godskrevet utslippsreduksjoner innenfor egne grenser ved å investere i prosjekter som reduserer utslipp i andre land som har forpliktelser.

Den andre muligheten betegnes som Clean Development Mechanism (forkortet CDM), norsk: Den grønne utviklingsmekanismen. Denne gjør det mulig å få godskrevet utslippsreduksjoner i eget land ved å investere i prosjekter i u-land som ikke har forpliktelser. Dette er altså et system for å overføre penger og teknologi fra i-land til u-land med det formål å finansiere prosjekter som begrenser klimagassutslipp og bidrar til bærekraftig utvikling. Den grønne utviklingsmekanismen gjorde det mulig for u-landene å bli med på Kyotoavtalen.

Den siste mekanismen gjelder internasjonal handel med utslippskvoter, på engelsk Emission Trading. Her kan det utstedes et begrenset antall utslippskvoter innen et enkelt land eller en gruppe av land. Det settes et tak på utslipp av CO₂. En bedrift som slipper ut mindre enn den har rett til, kan da selge sitt overskudd av kvoter til andre som ikke har redusert sine utslipp. En forutsetning for at kvotehandel skal føre til utslippsreduksjoner, er imidlertid at både land og bedrifter får et begrenset antall kvoter. Jo færre kvoter, dess større press for å få ned utslippene.

Fra 2012 har kritikken mot kvotehandelsystemet økt i omfang. Påstander, til dels godt begrunnede, om at det omsettes kvoter som ikke er et resultat av reelle utslippskutt, men kutt som allerede er foretatt eller ville blitt gjennomført også uten kvotehandel, svekker systemet fundamentalt. I slike tilfeller fører kvotehandel ikke til mindre utslipp. 

I 2007 møttes partene i klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen til klimaforhandlinger på Bali i Indonesia. Konferansens viktigste oppgave var å legge en plan for arbeidet fram mot en ny klimaavtale. Denne skulle gjelde fra 2013 og avløse Kyotoprotokollen, som løp ut i 2012. Den nye avtalen skulle framforhandles og vedtas i København i 2009.

På Bali sluttet verdens ledere opp om nødvendigheten av å sette i gang forhandlinger om en ny klimaavtale og at innsatsen måtte økes i forhold til Kyotoavtalen. Dette gjaldt først og fremst for USA, som fortsatt (2014) står uten forpliktelser, og de andre rike landene, men det var også et økende behov for å unngå at utviklingslandenes utslippsvekst fortsetter. Konkret ble det bestemt å forhandle videre i to parallelle spor. En forhandlingsgruppe (Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol, forkortet AWG-KP), skulle fastsette nye forpliktelser i perioden etter 2012 for i-landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. En annen arbeidsgruppe for langsiktig felles handling (Ad-Hoc Working Group on Long-term Co-operative Action, forkortet AWG-LCA) skulle ta for seg hvordan alle land i Klimakonvensjonen, utviklingslandene og USA kan øke sin klimainnsats.

Nye forhandlinger ble gjennomført i 2008 i Bangkok, Bonn og Accra før neste klimatoppmøte i Poznań i desember samme år.

Poznań i Polen var vertsby for klimatoppmøtet i desember 2008. Konklusjonen på møtet var at forhandlingene om et nytt internasjonalt klimaregelverk fortsatt var i rute fram mot København-møtet om ett år. Det ble også fattet vedtak om arbeidsplaner for de to forhandlingsgruppene (se under Bali-konferansen ovenfor og lenker til vedtak nedenfor). Likevel ble det fra miljøorganisasjoner og andre hold uttrykt alvorlig bekymring for om det nye regelverket vil bli godt nok til å redde verden fra farlige klimaendringer. To årsaker til at forhandlerne i Poznań fokuserte mer på prosess enn innhold, var den politiske situasjonen i USA, der påtroppende president Barack Obama hadde lovet full omlegging av klimapolitikken, og situasjonene i EU, der medlemslandene ikke hadde avklart seg imellom på forhånd ambisjonsnivået for EUs framtidige klimainnsats. Disse forholdene førte til at andre rike land som Japan, Canada, Australia og Russland også ble sittende på gjerdet.

København var møtested i desember 2009. Der klarte ikke landene å bli enige om det viktigste, en juridisk bindende avtale for å videreføre Kyotoprotokollen fra 2013 for å redusere de globale utslippene av klimagasser, men nøyde seg med å erklære politisk enighet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader.

Til tross for en serie forberedende møter ble trenden med manglende politisk evne og/eller vilje til å produsere vesentlige, konkrete resultater videreført på møtet i Cancún, Mexico i 2010.

Foran møtet i Durban i Sør-Afrika i desember 2011 var forventningene mildt sagt lave. På denne bakgrunn var det positivt at forhandlerne over ett døgn på overtid ble enige om tre hovedsaker: Kyotoavtalen videreføres, og en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles fram innen 2015. Et grønt fond er på plass, men foreløpig mangler pengene. De tre største forurensende landene USA, Kina og India godtok i prinsipp å være med på en juridisk bindende avtale om framtidige reduksjoner av sine klimagassutslipp.

EU, Norge og en gruppe utviklingsland som la ned betydelig innsats for å sikre videreføring av Kyotoavtalen, uttrykte tilfredshet over resultatet. En hovedbekymring fra både klimaforskere og natur- og miljøvernere var likevel at det Durban-møtet samlet seg om, ikke var nok til å få gjennomført utslippskuttene verden trenger før 2020, at utslippene ville fortsette å øke og at verden derfor gikk mot større global oppvarming enn de to gradene som er målet for å demme opp for de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringene.

Også i Qatar i 2012 manglet forhandlingene framdrift, og avstanden mellom landene var stor. Det eneste konkrete resultatet kom først på overtid. Da ble et kompromiss om en ny Kyoto-avtale vedtatt.

I Kyoto 2, som avtalen er kalt, forpliktet Norge, EU, Sveits og Australia seg til å redusere sine klimagassutslipp fram mot 2020. Norge og EU skal kutte sine utslipp med 30 prosent. Landene som forpliktet seg til kutt, stod imidlertid for bare 14 prosent av verdens samlede utslipp.

USA, India, Kina og flere andre land annonserte også at utslippene skal ned fram til 2020, men disse landene står utenfor den juridisk bindende avtalen.

Målet om å arbeide for at den globale temperaturstigningen ikke skal overstige 2 grader, står ved lag. Det samme gjør planen om å gi 100 milliarder dollar i året fra 2020 til finansiering av klimatiltak.

Viktige oppgaver framover blir arbeidet for at flest mulig land i verden og helst alle, får bindende mål for utslippsreduksjon innen 2015, og for en ny avtale som skal gjelde fra 2020.

Møtet i Warszawa, Polen i 2013 leverte få framskritt i arbeidet med en ny klimaavtale og økte ambisjoner for utslippskutt på kortere sikt. Nevneverdige resultater ble oppnådd på to områder: En mekanisme for tap og skade som følge av klimaendringer ble vedtatt. Et sett vedtak knyttet til bevaring av regnskog (REDD+) fikk også møtets tilsutning.

Arbeidet fram mot 2015-avtalen (se under Klimatoppmøtet i Durban ovenfor) gikk svært trått. Diskusjonen om hva hvert land skulle levere eller ha av forpliktelser i den nye avtalen avslørte på nytt store meningsforskjeller og kjørte seg fast. Kun et utvannet vedtak samlet til slutt støtte.  

Først over et døgn på overtid ble ministrene på møtet i Lima, Peru i 2014 enige. Enigheten brakte imidlertid ikke verden annet enn små skritt videre i forhandlingene om en klimaavtale i 2015.  

Landene skal melde inn hvilke bidrag de vil gi i arbeidet for å dempe klimaendringene. Toppmøtet ga større klarhet om hva slags informasjon som må følge med bidragene de enkelte land melder inn. Blant annet må landene beskrive sine bidrag og forklare både ambisjonsnivået og rettferdigheten i dem. Møtet la også opp til hvordan FN skal vurdere landenes bidrag, ikke kritisk, men i høflig dialog med det enkelte land.

Fra 1990 til 2010 økte utslippet av CO₂ i Norge fra 50 til 55 millioner tonn. Ved Klimaforliket er målet å redusere utslippet til 45 millioner tonn innen 2020. En fjerdedel av utslippene kommer fra petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel: Mongstad, Oseberg, Gassco, Hammerfest og Åsgard. Denne virksomheten har også størst potensial for reduksjon bl.a. ved elektrifisering og CCS. Felt med elektrisitetsforyning fra land: Ormen Lange, Snøhvit, Troll A, Gjøa, Valhall, Goliat (2013).

Se også drivhuseffekt – tiltak.

• FNs presentasjon av klimakonvensjonene (engelsk)
• FNs side om forhandlingsmøtene (engelsk)
• Om klima hos Miljøstatus i Norge
• Miljøverndepartementet sider Klimatilpasning Norge
• Om norske klimagassutslipp hos Statistisk sentralbyrå