Klimakonvensjonen

I 2007 møttes partene i klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen til klimaforhandlinger på Bali i Indonesia. Konferansens viktigste oppgave var å legge en plan for arbeidet fram mot en ny klimaavtale. Denne skulle gjelde fra 2013 og avløse Kyotoprotokollen, som løp ut i 2012. Den nye avtalen skulle framforhandles og vedtas i København i 2009.

På Bali sluttet verdens ledere opp om nødvendigheten av å sette i gang forhandlinger om en ny klimaavtale og at innsatsen måtte økes for å oppfylle forpliktelsene i Kyotoavtalen. Dette gjaldt først og fremst for USA, som på det tidspunktet stod uten forpliktelser etter å ha trukket seg fra Kyotoavtalen, og de andre rike landene, men det var også et økende behov for å unngå at utviklingslandenes utslippsvekst skulle fortsette. Konkret ble det bestemt å forhandle videre langs to parallelle spor. En forhandlingsgruppe (Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol, forkortet AWG-KP), skulle fastsette nye forpliktelser i perioden etter 2012 for i-landene som allerede hadde forpliktelser i Kyotoprotokollen. En annen arbeidsgruppe for langsiktig felles handling (Ad-Hoc Working Group on Long-term Co-operative Action, forkortet AWG-LCA) skulle ta for seg hvordan alle land i Klimakonvensjonen, utviklingslandene og USA kunne øke sin klimainnsats.

København var møtested i desember 2009. Det såkalte veikartet fra partsmøtet på Bali to år tidligere la opp til at prosessen skulle konkludere med nye avtaler i København. Det ble lagt stor politisk prestisje i å lykkes med dette, noe som gjenspeilte seg i at godt over 100 statsoverhoder deltok. Landene lykkes imidlertid ikke med å komme til enighet. Det skyldtes i hovedsak at mektige land som USA, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika ikke ønsket en juridisk bindende avtale. Partsmøtet resulterte i stedet i en erklæring (på engelsk Copenhagen Accord) som disse fem landene framforhandlet, og som deretter et stort flertall av verdens land sluttet seg til. Erklæringen setter et politisk mål om å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C, og sier at rike land skal mobilisere minst 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land. Erklæringen inneholder videre frivillige nasjonale mål for utslippskutt. Siden det ikke var full enighet om erklæringen, landene lykkes kun å «notere» seg erklæringen, ligger den juridisk sett ikke under klimakonvensjonen

Partsmøtet i Cancún, Mexico i 2010 fulgte opp det nesten alle land ble enige om i København året før, ved å sikre full konsensus om dette, og fikk det dermed formelt innlemmet under klimakonvensjonen. Landene ble enige om å opprette et grønt klimafond for å hjelpe utviklingsland med å tilpasse seg klimaendringene og å kutte sine utslipp av klimagasser. Det var også på dette møtet «togradersmålet» for første gang ble formelt vedtatt som et globalt mål. Avtalen fra Cancún oppfordret videre industrialiserte land til å øke ambisjonsnivået i målene de satte i erklæringen fra København, og sier at utviklingsland bør legge planer for en lavutslippsutvikling.

Foran møtet i Durban i Sør-Afrika i desember 2011 var forventningene lave. Forhandlerne ble likevel enige om tre viktige beslutninger:

• en ny internasjonal klimaavtale skulle framforhandles innen 2015,
• Kyotoavtalen skulle videreføres med en ny periode,
• regelverket for det grønne fondet kom på plass, men uten å ha sikret finansieringen av fondet.

EU, Norge og en gruppe utviklingsland som la ned betydelig innsats for å sikre videreføring av Kyotoavtalen, uttrykte tilfredshet over resultatet. En hovedbekymring fra både klimaforskere og natur- og miljøvernere var likevel at det Durban-møtet samlet seg om, ikke var nok til å få gjennomført utslippskuttene verden trenger før 2020, at utslippene ville fortsette å øke og at verden derfor gikk mot større global oppvarming enn målet på 2 °C.

Også i Qatar i 2012 manglet forhandlingene framdrift, og avstanden mellom landene var stor. Det eneste konkrete resultatet kom først på overtid. Da ble et kompromiss om en ny Kyotoavtale vedtatt.

I Kyoto 2, som avtalen er kalt, forpliktet Norge, EU, Sveits og Australia seg til å redusere sine klimagassutslipp fram mot 2020. Norge og EU skulle kutte sine utslipp med 30 prosent. Landene som forpliktet seg til kutt, stod imidlertid for bare 14 prosent av verdens samlede utslipp.

USA, India, Kina og flere andre land annonserte også at utslippene skulle ned fram til 2020, men disse landene står utenfor den juridisk bindende avtalen.

Målet om å arbeide for at den globale temperaturstigningen ikke skal overstige 2 °C, står ved lag. Det samme gjør planen om å gi 100 milliarder dollar i året fra 2020 til finansiering av klimatiltak.

Viktige oppgaver ble deretter arbeidet for at flest mulig land i verden, og helst alle, skulle få bindende mål for utslippsreduksjon innen 2015, og for en ny avtale som skulle gjelde fra 2020.

Møtet i Warszawa, Polen, i 2013 leverte få framskritt i arbeidet med en ny klimaavtale og økte ambisjoner for utslippskutt på kortere sikt. Nevneverdige resultater ble oppnådd på to områder: En mekanisme for tap og skade som følge av klimaendringer ble vedtatt. Et sett vedtak knyttet til bevaring av regnskog (REDD+) fikk også møtets tilslutning.

Arbeidet fram mot 2015-avtalen (se under Klimatoppmøtet i Durban ovenfor) gikk svært trått. Diskusjonen om hva hvert land skulle levere eller ha av forpliktelser i den nye avtalen avslørte på nytt store meningsforskjeller og kjørte seg fast. Kun et utvannet vedtak samlet til slutt støtte.

Først over et døgn på overtid ble det enighet blant ministrene i 2014 under møtet i Lima, Peru. Enigheten brakte imidlertid ikke verden mer enn små skritt videre i forhandlingene om en klimaavtale i 2015.

Landene skulle melde inn hvilke bidrag de ville gi i arbeidet for å dempe klimaendringene. Toppmøtet ga større klarhet om hva slags informasjon som måtte følge med bidragene de enkelte land meldte inn. Blant annet skulle landene beskrive sine bidrag og forklare både ambisjonsnivået og rettferdigheten i dem. Møtet la også opp til hvordan FN skulle vurdere landenes bidrag; ikke kritisk, men i høflig dialog med det enkelte land.

Klare meldinger fra FNs klimapanel om klimatrusselens alvor, et sterkt voksende globalt, folkelig engasjement med krav om handling og en våken medieverden med skarpe forhåndsanalyser dannet bakteppet og la press på forhandlerne på toppmøtet i Paris i 2015. Parisavtalen ble en bedre avtale enn mange fryktet. Den var imidlertid ikke uten alvorlige svakheter.

Det gode med denne avtalen var for det første at alle de 195 landene sluttet seg til den. For det andre var det enighet om målet å begrense økningen i klodens gjennomsnittlige temperaturøkning til 2 °C over før-industrielt nivå og bestrebe seg på å holde den nede på 1,5 °C. For det tredje forpliktet 186 land seg til å sette mål for hvor mye de skal kutte sine klimagassutslipp og til både å melde inn resultater og skjerpe sine mål hvert femte år. Tiltak for å tilpasse seg og forebygge ventede negative virkninger av klimaendringer og økonomisk og praktisk bistand, særlig til land med svakere økonomisk bæreevne, ligger også i avtalen.

Avtalen har blitt kritisert for å mangle bindende mål for utslippskutt. Slike krav ble fjernet i utgangspunktet fordi flere land ville ha gått imot dem og en samlende avtale ville derfor ikke vært mulig. Avtalen inneholder heller ikke noen form for overordnet, kontrollerende organ med makt til å pålegge landene å gjennomføre tiltak og/eller straffe dem for manglende oppfølging av avtalen. Det skal imidlertid etableres en «ikke-fiendtlig» og «ikke-straffende» komité av eksperter for å bistå landene med gjennomføringen av sine nasjonalt bestemte mål.

Norge ratifiserte Parisavtalen i juni 2016. De to største utslippslandene, USA og Kina, ratifiserte avtalen samtidig tidlig i september samme år. India, verdens tredje største utslippsnasjon, og EU sluttet seg til avtalen kort tid etter.

5. oktober 2016 meldte FNs klimakonvensjons sekretariat at i alt 72 land, som står for 56,75 prosent av verdens klimagassutslipp, hadde ratifisert Parisavtalen. Det var fastsatt at avtalen skulle tre i kraft 30 dager etter at minst 55 land som til sammen står for minst 55 prosent av de globale utslippene av klimagasser, hadde ratifisert den. Dermed trådte avtalen i kraft 5. november 2016. Ratifikasjonsprosessen gikk langt raskere enn for tidligere, store internasjonale avtaler.

COP22 fant sted i Marrakech, Marokko i 2016. På grunn av svært rask ratifikasjon av Parisavtalen ble det første partsmøtet under avtalen avholdt under ett år etter møtet i Paris. De viktigste spørsmålene det ble forhandlet om dreide seg om mandat og tidsplan for det videre arbeidet med Parisavtalen.

Fiji var vertskap i 2017, men møtet ble avholdt i Bonn, Tyskland. På møtet ble det satt et relativt sterkt fokus på klimatiltak før 2020. Framdriften i arbeidet med å utarbeide en såkalt «regelbok» for Parisavtalen var i beste fall moderat. Partene ble enige om hvordan den «fasiliterende dialogen» i 2018 skulle organiseres, og den ble omdøpt til «talanoadialogen». «Talanoa» er et fijiansk ord som gjenspeiler at dialogen skal være åpen, inkluderende og deltakende. Dialogen skal svare på tre spørsmål: Hvor er vi, hvor vil vi, og hvordan kommer vi oss dit?

Partsmøtet i 2018 fant sted i Katowice i Polen. Partene ble enige om store deler av den såkalte «regelboka» for Parisavtalen, inkludert en felles og bindende veiledning for hvilken informasjon som skal følge med de nasjonale målene for utslippskutt. Landene lykkes imidlertid ikke å bli enige om regelverket for markedsmekanismer, og dette var blant punktet som ble utsatt til møtet i 2019.

Talanoadialogen ble sluttført i Katowice. Sekretariatet for klimakonvensjonen mottok rundt 500 innspill fra land og andre aktører. Beslutningen fra partsmøtet sier imidlertid ikke noe om hvilken kunnskap dialogen har frambrakt, eller hvordan denne kunnskapen bør brukes når landene i første kvartal 2020 skal oppdatere sine nasjonale mål.

En spesialrapport fra FNs klimapanel om målet på 1,5 °C var et svært viktig og mye omtalt bidrag til Talanoadialogen. Partene lykkes imidlertid ikke med å bli enige om å ønske rapporten velkommen da USA, Russland, Saudi Arabia og Kuwait blokkerte for dette.

Partsmøtet i 2019 skulle arrangeres i Chile. På grunn av store politiske protester i landet ble møtet i stedet avholdt i Madrid, Spania, men med Chile som formelt vertskap. Tema for møtet var blant annet videre arbeid med regelverket for Parisavtalen.

Det 26. partsmøtet var planlagt avholdt i Glasgow i 2020. På grunn av koronavirus-pandemien ble imidlertid alle forhandlingsmøter i 2020 avlyst, og partsmøtet ble utsatt til november 2021.

• Klimaforhandlingene
• Parisavtalen

• FNs presentasjon av klimakonvensjonene (engelsk)
• FNs side om forhandlingsmøtene (engelsk)
• Parisavtalen. Full tekst (engelsk)