Klimakonvensjonen

Bali 2007

Jewel Samad / AFP/NTB scanpix. Gjengitt med tillatelse

Klimakonvensjonen er en rammeavtale for internasjonalt samarbeid mot menneskeskapte klimaendringer, og fungerer som et redskap for å kartlegge utslipp av drivhusgasser. Klimakonvensjonen dannet rammeverk for fremforhandling av Kyotoprotokollen fra 1997 og Paris-avtalen fra 2015.

Klimakonvensjonen ble undertegnet på FNs Konferanse om miljø og utvikling i 1992 (UNCED-konferansen), trådte i kraft i 1994 og var i 2014 ratifisert av 195 land. 

Konvensjonen inneholdt en intensjonserklæring om å stabilisere utslippene av drivhusgasser på 1990-nivå innen år 2000. Disse forpliktelsene ble på konvensjonens første partsmøte i 1995 kjent utilstrekkelige for å nå konvensjonens endelige mål om å stabilisere konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som forhindrer farlig menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. En felles finansieringsordning, Global Environmental Facility (GEF), ble opprettet for blant annet å hjelpe til med å gjennomføre tiltak for å redusere utslipp av klimagasser.

Bali-konferansen

I 2007 møttes partene i klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen til klimaforhandlinger på Bali i Indonesia. Konferansens viktigste oppgave var å legge en plan for arbeidet fram mot en ny klimaavtale. Denne skulle gjelde fra 2013 og avløse Kyotoprotokollen, som løp ut i 2012. Den nye avtalen skulle framforhandles og vedtas i København i 2009.

På Bali sluttet verdens ledere opp om nødvendigheten av å sette i gang forhandlinger om en ny klimaavtale og at innsatsen måtte økes i forhold til Kyotoavtalen. Dette gjaldt først og fremst for USA, som fortsatt (2014) står uten forpliktelser, og de andre rike landene, men det var også et økende behov for å unngå at utviklingslandenes utslippsvekst fortsetter. Konkret ble det bestemt å forhandle videre i to parallelle spor. En forhandlingsgruppe (Ad-Hoc Working Group on Further Commitments for Annex I Parties under the Kyoto Protocol, forkortet AWG-KP), skulle fastsette nye forpliktelser i perioden etter 2012 for i-landene som allerede har forpliktelser i Kyoto-protokollen. En annen arbeidsgruppe for langsiktig felles handling (Ad-Hoc Working Group on Long-term Co-operative Action, forkortet AWG-LCA) skulle ta for seg hvordan alle land i Klimakonvensjonen, utviklingslandene og USA kan øke sin klimainnsats.

Nye forhandlinger ble gjennomført i 2008 i Bangkok, Bonn og Accra før neste klimatoppmøte i Poznań i desember samme år.

Klimatoppmøte i Poznań

Poznań i Polen var vertsby for klimatoppmøtet i desember 2008. Konklusjonen på møtet var at forhandlingene om et nytt internasjonalt klimaregelverk fortsatt var i rute fram mot København-møtet ett år senere. Det ble også fattet vedtak om arbeidsplaner for de to forhandlingsgruppene (se under Bali-konferansen ovenfor og lenker til vedtak nedenfor). Likevel ble det fra miljøorganisasjoner og andre hold uttrykt alvorlig bekymring for om det nye regelverket ville bli godt nok til å redde verden fra farlige klimaendringer. To årsaker til at forhandlerne i Poznań fokuserte mer på prosess enn innhold, var den politiske situasjonen i USA, der påtroppende president Barack Obama hadde lovet full omlegging av klimapolitikken, og situasjonene i EU, der medlemslandene ikke hadde avklart seg imellom på forhånd ambisjonsnivået for EUs framtidige klimainnsats. Disse forholdene førte til at andre rike land som Japan, Canada, Australia og Russland også ble sittende på gjerdet.

Møter i København og Cancún

København var møtested i desember 2009. Der klarte ikke landene å bli enige om det viktigste, en juridisk bindende avtale for å videreføre Kyotoprotokollen fra 2013 for å redusere de globale utslippene av klimagasser, men nøyde seg med å erklære politisk enighet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader.

Til tross for en serie forberedende møter ble trenden med manglende politisk evne og/eller vilje til å produsere vesentlige, konkrete resultater videreført på møtet i Cancún, Mexico i 2010.

Klimatoppmøtet i Durban

Foran møtet i Durban i Sør-Afrika i desember 2011 var forventningene mildt sagt lave. På denne bakgrunn var det positivt at forhandlerne over ett døgn på overtid ble enige om tre hovedsaker: Kyotoavtalen skulle videreføres, og en ny internasjonal klimaavtale skulle forhandles fram innen 2015. Et grønt fond kom på plass, men foreløpig mangler pengene. De tre største forurensende landene USA, Kina og India godtok i prinsipp å være med på en juridisk bindende avtale om framtidige reduksjoner av sine klimagassutslipp.

EU, Norge og en gruppe utviklingsland som la ned betydelig innsats for å sikre videreføring av Kyotoavtalen, uttrykte tilfredshet over resultatet. En hovedbekymring fra både klimaforskere og natur- og miljøvernere var likevel at det Durban-møtet samlet seg om, ikke var nok til å få gjennomført utslippskuttene verden trenger før 2020, at utslippene ville fortsette å øke og at verden derfor gikk mot større global oppvarming enn de to gradene som er målet for å demme opp for de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringene.

Konferansen i Doha

Også i Qatar i 2012 manglet forhandlingene framdrift, og avstanden mellom landene var stor. Det eneste konkrete resultatet kom først på overtid. Da ble et kompromiss om en ny Kyoto-avtale vedtatt.

I Kyoto 2, som avtalen er kalt, forpliktet Norge, EU, Sveits og Australia seg til å redusere sine klimagassutslipp fram mot 2020. Norge og EU skal kutte sine utslipp med 30 prosent. Landene som forpliktet seg til kutt, stod imidlertid for bare 14 prosent av verdens samlede utslipp.

USA, India, Kina og flere andre land annonserte også at utslippene skal ned fram til 2020, men disse landene står utenfor den juridisk bindende avtalen.

Målet om å arbeide for at den globale temperaturstigningen ikke skal overstige 2 grader, står ved lag. Det samme gjør planen om å gi 100 milliarder dollar i året fra 2020 til finansiering av klimatiltak.

Viktige oppgaver ble deretter arbeidet for at flest mulig land i verden og helst alle, skulle få bindende mål for utslippsreduksjon innen 2015, og for en ny avtale som skal gjelde fra 2020.

Klimatoppmøtet i Warzawa

Møtet i Warszawa, Polen, i 2013 leverte få framskritt i arbeidet med en ny klimaavtale og økte ambisjoner for utslippskutt på kortere sikt. Nevneverdige resultater ble oppnådd på to områder: En mekanisme for tap og skade som følge av klimaendringer ble vedtatt. Et sett vedtak knyttet til bevaring av regnskog (REDD+) fikk også møtets tilsutning.

Arbeidet fram mot 2015-avtalen (se under Klimatoppmøtet i Durban ovenfor) gikk svært trått. Diskusjonen om hva hvert land skulle levere eller ha av forpliktelser i den nye avtalen avslørte på nytt store meningsforskjeller og kjørte seg fast. Kun et utvannet vedtak samlet til slutt støtte.  

Klimatoppmøtet i Lima

Først over et døgn på overtid ble ministrene på møtet i Lima, Peru i 2014 enige. Enigheten brakte imidlertid ikke verden annet enn små skritt videre i forhandlingene om en klimaavtale i 2015.  

Landene skal melde inn hvilke bidrag de vil gi i arbeidet for å dempe klimaendringene. Toppmøtet ga større klarhet om hva slags informasjon som må følge med bidragene de enkelte land melder inn. Blant annet må landene beskrive sine bidrag og forklare både ambisjonsnivået og rettferdigheten i dem. Møtet la også opp til hvordan FN skal vurdere landenes bidrag, ikke kritisk, men i høflig dialog med det enkelte land. 

Klimatoppmøtet i Paris

Klare meldinger fra FNs klimapanel om klimatrusselens alvor, et sterkt voksende globalt, folkelig engasjement med krav om handling og en våken medieverden med skarpe forhåndsanalyser, dannet bakteppet og la press på forhandlerne på toppmøtet i Paris i 2015. Paris-avtalen ble en bedre avtale enn mange fryktet. Den var imidlertid ikke uten alvorlige svakheter.

Det gode med denne avtalen var for det første at alle de 195 landene sluttet seg til den. For det andre var det enighet om målet å begrense økningen i klodens gjennomsnittlige temperaturøkning til 2C over før-industrielt nivå og bestrebe seg på å holde den nede på 1,5C. For det tredje har 186 land forpliktet seg til å sette mål for hvor mye de skal kutte sine klimagassutslipp og til både å melde inn resultater og skjerpe sine mål hvert femte år. Tiltak for å tilpasse seg og forebygge ventede negative virkninger av klimaendringer og økonomisk og praktisk bistand, særlig til land med svakere økonomisk bæreevne, ligger også i avtalen.

En stor svakhet er at konkrete utslippskutt ikke er med. Slike krav ble fjernet i utgangspunktet fordi flere land ville ha gått imot dem og en samlende avtale dermed ikke hadde vært mulig. Noe overordnet, kontrollerende organ med makt til å pålegge landene å gjennomføre tiltak og/eller straffe dem for manglende oppfølging av avtalen, finnes ikke. Det skal imidlertid etableres en «ikke-fiendtlig» og «ikke-straffende» komité av eksperter for å bistå landene med gjennomføringen og oppfølgingen.

Norges målsetning

Utslippet av CO2 i Norge økte fra 50 millioner tonn i 1990 til 55 millioner tonn i 2010. Ved Klimaforliket er målet å redusere utslippet til 45 millioner tonn innen 2020. En fjerdedel av utslippene kommer fra petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel: Mongstad, Oseberg, Gassco, Hammerfest og Åsgard. Denne virksomheten har også størst potensial for reduksjon blant annet ved elektrifisering og CCS. Felt med elektrisitetsforyning fra land: Ormen Lange, Snøhvit, Troll A, Gjøa, Valhall, Goliat (2013).

Utfyllende lesning

Anbefalte lenker

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 06.04.2016

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.