Kleomenes 1.

Kleomenes 1. var konge av Sparta rundt 519–487 fvt. Han ledet spartanerne i slaget ved Sepeia i 494, der de nedkjempet sin tradisjonelle rival Argos og sikret videre spartansk dominans på Peloponnes.

Atheneren Kleisthenes bestakk orakelet i Delfi til å beordre spartanerne om å befri Athen fra tyranniet. Kleomenes fordrev tyrannen Hippias i 510 fvt., til tross for at Hippias var en gjestevenn av Sparta. Da den demokratiske Kleisthenes og oligarkiske Isagoras deretter kjempet om makten i Athen, invaderte Kleomenes påny og jaget Kleisthenes fra byen. Dette var i tråd med den spartanske politikken med å støtte oligarkier. Det athenske folket omringet imidlertid Akropolis, hvor de spartanske soldatene hadde opprettet en garnison, og tvang spartanerne til å trekke seg ut. Da spartanerne oppdaget at de var blitt lurt til å befri Athen fra tyranniet, forsøkte Kleomenes å samle en peloponnesisk hær for å gjeninnsette Hippias, men deres allierte, med Korinth i spissen, nektet å være med på dette.

Ifølge Herodot ble Kleomenes stadig mer brutal og maktsyk, og gjorde seg beryktet ved å brenne ned en hellig lund der overlevende fra slaget ved Sepeiai, i krigen mot Argos i 494, hadde søkt tilflukt. Han skal også ha latt piske en prest som nektet ham å fremføre et offer i det lokale templet til Hera. For å skjerme Sparta fra eventuelle religiøse konsekvenser, satte han heloter til å gjennomføre disse ugjerningene.

Kleomenes bestakk orakelet i Delfi for å fjerne medkongen Demaratos, og innsette Leoktydias 2., som delte hans harde linje overfor Perserriket. Da komplottet ble avslørt i 490 fvt., ble Kleomenes tvunget til å flykte. Etter en tids landflyktighet ble han kalt tilbake for å håndtere militære kriser, men ble kort etter fengslet av sine politiske motstandere, som hevdet at han var blitt sinnssyk og måtte isoleres. Han døde i fengsel i 487 fvt., ifølge Herodot som følge av selvmord.

Kleomenes' datter Gorgo giftet seg med hans etterfølger som spartansk konge av Agiadedynastiet, Leonidas I.