klatring
Innendørsklatring har blitt svært populært, og i Norge og mange andre land finnes det store innendørs klatrevegger. Fordelen er at man kan tilpasse rutene forskjellige vanskelighetsgrader, slik at man kan ha et tilbud til folk med forskjellig grad av ferdighet.
Av /Shutterstock.

Klatring er vertikal eller horisontal forflytning i bratt terreng, trær eller menneskebygde installasjoner, som en bygning eller klatrevegg. Som idrett eller form for friluftsliv er klatring en aktivitet som består av mange undergrupper eller typer, hvor de to hovedgruppene er sportsklatring og fjellklatring. Flere klatretyper og -stiler kan imidlertid passe i begge kategorier.

Klatrestiler

Det finnes flere måter å dele inn klatring på. Å dele klatrestiler inn etter hvor de utføres gir god oversikt:

I tillegg kommer forskjellige former for industriell klatring hvor man bruker mange av de samme sikringsteknikkene som i annen klatring for å sikre personell eller utstyr på utsatte steder.

Sportsklatring

Fjellklatring (friklatring)

I friklatring brukes tauet kun til sikring ved et eventuelt fall. Bildet er fra ruten «Astroman» på Washington Column i Yosemite Valley, USA. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Sportsklatring er klatring på vegger som er lave nok til at man kan bli firt ned på bakken igjen når man er ferdig. Vanligvis er veggene opptil 60 meter høye, utendørs eller innendørs. Klatringen kan sikres med tau, og kalles da enten ledklatring ('å klatre på led'), tauklatring ('å klatre med tau') eller bare «klatring». Sportsklatring uten tau, men med mulighet for sikring med matter på bakken, kalles buldring.

Begrepet sportsklatring omfatter stilartene som organiseres av Det internasjonale sportsklatreforbundet (IFSC): ledklatring, buldring og speedklatring. Det arrangeres også konkurranser i isklatring, treklatring og alpinklatring, men disse er vanligvis ikke med i samlebegrepet sportsklatring, og organiseres i andre forbund. Alle formene for sportsklatring har egne paraklasser i konkurranser.

Fjellklatring

Fjellklatring er klatring utendørs i fjellet eller på vegger som er for høye til at man kan bli firt ned igjen fra toppen med et vanlig tau (vanligvis er tauene opptil 80 meter lange). Under fjellklatring regner man isklatring, storveggsklatring, tinderangling og alpin klatring.

Metoder

Det benyttes flere metoder for å klatre. Metodene angir hvor stor grad av hjelp man får av utstyret til å klatre.

Friklatring

Friklatring er den vanligste formen for klatring. Begrepet er en fornorsking av det engelske uttrykket «to free a route», som betyr at man ikke har benytter noe annet enn hender og føtter i kontakt med fjellet. Å 'klatre en rute i fri' betyr at man har klatret fra bunnen av ruta og opp uten å belaste sikringsmidler eller annet utstyr på veien. Friklatring sikres med tau, enten ved å klatre på led eller på topptau.

Soloering og frisoloering

buldring
Buldring kan være en sosial aktivitet, fordi «problemene» som skal klatres som regel befinner seg nært bakken.
Av /Shutterstock.

Frisoloering («free solo») er å klatre helt uten sikringsutstyr eller beskyttelse av noe slag. Dette er den reneste og antagelig eldste formen for klatring. Soloering («solo») betegner at man klatrer alene, men sikrer seg underveis. Soloering kan gjøres både som friklatring og som teknisk klatring. Frisoloering og soloering forveksles ofte og begrepene brukes noe om hverandre. I dagligtale er nok soloering det mest brukte begrepet for å betegne frisoloering.

Buldring

Buldring (av engelsk «bouldering») er klatring uten tau på mindre vegger eller store steiner. Det er vanlig å sikre fallsonen med matter («crash pads») på bakken for å gjøre det litt tryggere. Grensen for hva som er buldring og hva som er frisoloering er glidende og uklar. Det finnes buldere som er 12–15 meter høye. Langt de fleste vil være ukomfortable med å buldre så høyt og regne klatring over seks-syv meter som soloering og ikke buldring.

Sikringer

klatring
Eksempel på sikringsutstyr i klatring.
Av /Shutterstock.
klatring
Eksempler på sikring med bolter i fjell.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sikring i klatring deles i tre kategorier:

  • klatring på boltesikrede ruter. Det benyttes flere typer bolter til å presikre ruter. Det vanligste er ekspansjonsbolter og limbolter, men det brukes også bankebolter og bolter som er skrudd inn i en gjenget sylinder. Klatring på bolta ruter betegnes i dagligtale bare som «klatring» eller «å klatre på bolt».
  • klatring med naturlig sikring eller tradisjonell sikring innebærer at den som klatrer plasserer sikringsmidler i sprekker og utspring underveis i klatringen. Sikringsmidlene kan fjernes etter at klatringen er ferdig slik at det ikke etterlater seg spor, derav betegnelsen naturlig sikring. I dagligtale kalles denne formen for klatring «tradklatring» eller «å klatre på kiler».
  • mixklatring, innebærer klatring på ruter hvor de deler av ruta som er uten mulighet til å bruke naturlige sikringer er sikret med bolter og resten er krever naturlig sikring.

Gradering i klatring

klatring
Moderne klatresko sitter tett på foten, og har gummi rundt kanten.
Av /Shutterstock.

Gradering av klatreruter (vanskelighetsgrad) er basert på en konsensus mellom klatrere over tid. Når en klatrer går en rute eller et bulder er det vanlig å foreslå hvor vanskelig ruta eller bulderet er å klatre. Graden som er foreslått kan senere justeres etter at andre har klatret den samme ruta eller bulderet.

De fleste land har en egen graderingsskala som tar hensyn til kultur og tradisjoner som er spesielle for hvert enkelt land sin klatring. I den norske graderingsskalaen er det helheten av klatringen som tas hensyn til; altså både hvor vanskelig cruxet er og hvor stor grad av utholdenhet som kreves for å fullføre klatringen. Andre skalaer, som den britiske, tar mest hensyn til cruxet og setter graden ut fra dette. Graderingen av klatreruter er gjort i åpen skala. Det betyr at det ikke er gitt hva som blir den vanskeligste bestigningen, og skalaen har blitt utvidet ettersom utstyr og treningsmetoder har blitt forbedret. Det som på 1980-tallet ble ansett for å være i verdenseliten av bestigninger blir nå klatret av mange tusen hvert år.

Det er egne graderingsskalaer for de forskjellige stilene innen klatring: Én for klatring på led, én for buldring, én for teknisk klatring og én for isklatring.

Det brukes norsk gradering på klatring på led opp til og med grad 9+, etter denne graden er det vanlig å gå over til fransk gradering. Buldring graderes etter fransk skala («Fontainelblau-skalaen»). Isklatring og teknisk klatring graderes likt over hele verden med en felles graderingsskala. Klatring i fjellet har gjerne to grader, én for vanskelighetsgraden og én for hvor seriøst eller farlig det er å klatre der. Notasjonen for buldring og klatring på led er lik i den franske skalaen med ett tall og én bokstav, skilt med et pluss-tegn (7a, 7a+). Det er derfor vanlig å bruke små bokstaver for klatring på led (7a) og store bokstaver for buldring (7A). På tross av denne likheten er det stor forskjell på de fysiske kravene for å kunne klatre 8c på led og 8C i buldring.

Gradering av klatring på led går fra grad 3 til 9c. Dersom man bruker samme logikk for oversettelse av de franske gradene fra 9+ og oppover vil 9c tilsvare 10+. Det er kun en rute i verden med foreslått grad 9c: «Silence» i Flatanger i Norge, førstebesteget av Adam Ondra.

Gradering av buldring går fra 2 til 9A. I 2021 var det kun ett bulder med foreslått grad 9A: «Burden of Dreams» i Lappnor i Finland, førstebesteget av Nalle Hukkataival.

Teknisk klatring graderes fra A1 til A6, der A1 er å dra i noe av sikringsutstyret og A6 er så dårlig sikret at man neppe vil overleve et fall.

Isklatring graderes fra W1 til W8, der W1 er en islagt bakke eller bakke med skare der man vanligvis ikke vil behøve klatreutstyr og W7 er så tungt å klatre og med så tynn is at det er nærmest umulig å sikre. W8 er usikkert om kan klatres og er foreløpig ikke bekreftet som grad på noen isklatrerute.

Historikk

klatring
Med riktig sikringsutstyr kan man klatre svært eksponerte fjellvegger.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0
klatring
Klatrere bruker gjerne kalk på hendene, for å hindre fukt og sikre bedre grep.
Av /Shutterstock.
Edmund Hillary og Tenzing Norgay

Edmund Hillary og Tenzing Norgay, de første som nådde toppen av Mount Everest. Bildet er tatt etter bestigningen i 1953.

Av /NTB Scanpix ※.

Det er grunn til å tro at klatring i en eller annen form har foregått til alle tider. Klatring er brukt til matsanking, i religiøse skikker og for å overraske fienden i krig. Inkaene hadde på 1400-tallet templer i fjellsider opp mot 6700 moh og Antoine de Ville, seigneur av Dompjulian og Beaupré, klatret i 1492 opp den 300 meter høye veggen på Mont Inaccessible etter ordre fra Karl VIII. Etter bestigningen ble fjellet omdøpt fra det ikke lenger korrekte Mont Inaccesible til Léguille. Senere ble navnet endret til Mont Aiguille.

Det er likevel først på slutten av 1700-tallet når klatringen tas ut av det religiøse og militære at klatring blir en sport i seg selv. Klatringen i Alpene mot slutten av 1700-tallet regnes derfor som klatresportens opphavssted. Mont Blanc (4810 moh) ble besteget første gang i 1786. I løpet av det neste hundreåret var de fleste topper i Alpene og andre fjellkjeder i Europa besteget. Særlig kjent fra denne perioden er førstebestigningen av Matterhorn i 1865 (4478 moh), ledet av briten Edward Whymper, der fire klatrere omkom på nedturen. Sør-Amerikas høyeste fjell, Aconcagua i Argentina (6962 moh), ble besteget 1897, Nord-Amerikas høyeste fjell, Denali i Alaska (6194 moh) ble besteget 1913.

Klatring som sport ble i tidlige tider først og fremst bedrevet av overklassen, og britiske klatrere var spesielt aktive. Som regel ble disse klatrerne ledsaget og hjulpet av lokale kjentfolk. Disse kjentfolkene ble etterhvert profesjonelle fjellførere som kunne spe på en ellers skrinn inntekt fra landbruk i fjellbygdene. Utstyret de hadde tilgjengelig i klatringens tidligste år begrenset seg til et hampetau som den som gikk foran kunne sikre andremann og eventuelt andre i følget med. Isøksene bar mest preg av å være vandringsstaver med spisser og støvlene ble beslått med spiker for å gi bedre feste på is og snø. Kiler av tre og enkle bolter av jern ble av og til benyttet til forankring under nedfiringer og vanskelig klatring. Tauet var knyttet rundt livet. Dersom den som gikk foran i tauet falt var det som regel forbundet med fallskader eller skader fra tauet der det strammet rundt livet.

I Norge fant den første kjente fjellklatring sted på Falketind (2067 moh) i 1820, da vitenskapsmennene Christian Boeck og Baltazar Keilhau, sammen med den lokalkjente Ole Urdu, klatret helt til topps. Norske klatrere kom likevel i skyggen for de mer erfarne og aktive britiske klatrerne og det er briten William Cecil Slingsby som regnes som pioneren i norsk klatresport gjennom sin førstebestigning av Store Skagastølstind (2405 moh) i Hurrungane i Jotunheimen 21. juli 1876.

Når de fleste topper i Europa og Amerika var besteget ble det en deling av klatremiljøet. Noen utfordret elementene gjennom vinterbestigninger og i 1915 gjorde nordmennene Eilert Sundt, Thorleif Bache og Olaf Lützov-Holm den første vinterbestigning av Aconcagua. Noen begynte å se etter vanskeligere veier opp til toppene, blant annet ble nordveggen på Matterhorn første gang klatret i1931 og den 1800 meter høye nordveggen på Eiger, hvor det hadde vært mange dødsulykker på tidligere forsøk, ble klatret i 1938. Det som kanskje fikk mest oppmerksomhet var imidlertid de som dro til de høyere fjellene i Asia og da spesielt Himalaya. Utstyret hadde nå blitt bedre og man brukte mer spesialiserte støvler med kanter som var forsterket med spiker (spikerstøvler). Det ble også brukt noen enkle midler til forankring av tauet slik at fall ikke fikk like alvorlige konsekvenser. De vanskeligste passasjene i fjellet ble forsert ved at man stoppet å klatre så nært det vanskelige partiet som mulig for å banke inn en bolt i en sprekk i fjellet. I denne bolten ble det festet taustiger slik at man kunne klatre opp i tasutigene. Når man sto i toppen av stigene kunne man slå inn en ny bolt og på den måten klatre trygt forbi en vanskelig og risikofylt passasje. De fleste boltene ble dratt ut igjen etterpå og bragt videre. De første ekspansjonsboltene kom i bruk i Italia i 1927. Disse boltene ble ikke fjernet igjen og kunne brukes av flere. Ved at enkelte bankebolter og noen ekspansjonsbolter ble stående igjen i fjellet ble klatringen mer tilgjengelig og bestigningene gikk raskere for de som kom etter at boltene var festet i veggen. Ekspansjonsboltene kunne også settes på steder der det ikke var sprekker i fjellet. I tillegg Bruk av muttere med tau i for å sikre tauet uten bruk av bolter ble vanligere ut over på 1930- og 1940-tallet

Nordmennene Carl Wilhelm Rubenson og Ingvald Monrad Aas nådde i 1907 cirka 7270 moh. på Kabru (7320 moh), det høyeste noen hadde klatret til da. I 1920-årene kom britiske klatrere minst 1300 meter høyere i nordveggen på verdens høyeste fjell, Mount Everest (8850 moh), blant annet George Mallory og Andrew Irvine, som begge omkom på fjellet i 1924. I 1936 ble Nanda Devi (7817 moh) besteget av britiske klatrere. I midten av 1930-årene brakte Arne Næss bruken av bolter til klatring til Norge. I løpet av 1936–1937 klatret han flere ruter direkte opp de veldige svaveggene på Stetind i Nordland (1392 moh).

I løpet av andre verdenskrig ble utstyr som kunne brukes til klatring, slik som karabinere og seler, industrialisert og billigere. I løpet av 1950-årene var sikringsutstyret og teknikkene blitt så gode at man begynte å ta for seg de virkelig store veggene slik som i Yosemite Valley i California, USA. Denne formen for klatring ble kalt storveggsklatring. Trollveggen, Europas høyeste loddrette stup, ble første gang klatret i 1965.

I 1950 lyktes det en fransk ekspedisjon å bestige det første 8000-metersfjellet – Annapurna i Sentral-Himalaya (8091 moh). Samme år greide en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss og Hans Chr. Bugge å foreta den første bestigningen av den høyeste toppen i Hindukush, Tirich Mir i Pakistan (7690 moh). 1953 ble Mount Everest besteget av Edmund Hillary fra New Zealand og Tenzing Norgay fra Nepal, begge medlemmer av en britisk ekspedisjon ledet av John Hunt. I løpet av de tre årene 1953–1955 ble de siste store toppene besteget. Nanga Parbat (8126 moh) ble klatret som en enestående soloprestasjon av østerrikeren Hermann Buhl i 1953. verdens nest høyeste fjell, K 2 (8616 moh) i Karakorum ble besteget først av en italiensk ekspedisjon. Mens det var en britisk ekspedisjon som først klatret opp på Kanchenjunga (8603 moh), Himalayas mektigste massiv. De stoppet et par meter under toppen for å vise respekt for fjellets hellige status. I 1985 nådde seks nordmenn toppen av Mount Everest på en norsk ekspedisjon ledet av Arne Næss jr. (nevø til tidligere nevnte Arne Næss). Italieneren Reinhold Messner nådde i perioden 1970–1986 alle 14 topper over 8000 meter, blant annet en solobestigning av Mount Everest 1980 uten bruk av tilført oksygen.

I løpet av 1960-tallet ble det klatret storvegger også i Himalaya. Under en norsk ekspedisjon i 1964, ledet av Arne Næss senior, klatret Ralph Høibakk og Anders Opdal opp den 2500 meter høye sørveggen på Tirich Mirs frem til da ubestegne østtopp. I 1970 ble sørveggen på Nanga Parbat, Rupalveggen (verdens høyeste stup, cirka 4500 meter), besteget. I 1984 besteg nordmennene Hans Christian Doseth og Finn Dæhli østtoppen av Great Trango (6286 moh.) i Karakorum i Pakistan via den 1500 meter høye østveggen, men omkom på nedturen.

Samtidig som bestigningen av fjell og store vegger pågikk utviklet også friklatring seg til en egen disiplin. I motsetning til det å bestige en topp eller en storvegg med alle tilgjengelige midler dreier friklatringen seg om å kun bruke hender og føtter til å klatre med. Utstyret som tidligere har blitt brukt til å dra i eller stå på brukes av friklatrerne kun til å sikre tauet i. I løpet av 1970- og 1980-årene ble flere av storveggene, også i Himalaya, besteget på denne måten. Friklatring er metoden som brukes i sportsklatring. Fremveksten av både buldring og klatring med tau skjøt fart mot slutten av 1980-tallet. Grensene for hva man anser som mulig å klatre flyttes fremdeles stadig lengre. Fremveksten av sportsklatring og treningsmetodene får betydning for både vanlig sportsklatring i lavlandet, men også fribestigninger av storvegger. Det som for ti år siden tok mange dager eller uker å klare å klatre i fri gjøres nå på en dag av de fremste klatrerne.

Organisering

The Alpine Club, verdens første klatreforening, ble stiftet i London 1857. Den eldste norske forening for fjellklatrere er Norsk Tindeklub, stiftet 1908, hvor det stilles relativt strenge krav til medlemskap. I tillegg finnes en rekke lokale klatreklubber, åpne for alle interesserte. Norges Klatreforbund ble stiftet 1992 og opptatt som utvalg i Norges Idrettsforbund (NIF) i 1994, særforbund fra 1996. Forbundet har cirka 20 000 medlemmer (2016). Klubbene, samt Den Norske Turistforening, arrangerer årlige klatrekurs, blant annet i InnerdalenNordmøre, i Jotunheimen og i Hemsedal.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bell, Ragnar (2010). Klatreboka. Orion.
  • Evensen, Geir (2019). Sikker klatring: Hvorfor skjer ulykker og hvordan unngå at det skjer med deg? Fri flyt.
  • Gangdal, Jon (2008). Alt du bør vite om klatring i Norge: Klatreteknikker, risiko, sikkerhet, klatreruter. Aschehoug. isbn 978-82-03-23587-0
  • Grimeland, Geir (2004). En historie om klatring i Norge 1900-2000. Fagbokforlaget. isbn 82-419-0308-1
  • Grønhaug, Gudmund (2015). Belastningsskader i klatring: Forebygging og behandling. Fagbokforlaget.
  • Gustavsson, Nils Ragnar (2013). Klatrehåndboken. Gyldendal.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg