Italia er det eneste av G8-landene som ikke har kjernekraftverk i operativ drift. Landet hadde tidligere fire kjernereaktorer i drift, men etter Tsjernobyl-ulykken i 1986 ble de to siste reaktorene stengt ned i 1990.

Produksjonen av elektrisk energi i Italia er i hovedsak (om lag 60 prosent) basert på fossile energikilder. Årsproduksjonen i 2013 var 288 TWh, og i tillegg måtte Italia importere hele 42 TWh fra Frankrike og Sveits. Landet regnes derfor som verdens største nettoimportør av elektrisk energi. Elektrisitetsforbruket per innbygger ligger på cirka 4 900 kWh.

Samlet installert ytelse i 2011 var 118 GWe. Nesten all økning i produksjonskapasiteten har siden 1990 kommet fra kombikraftverk, som gjør at gasskraft nå utgjør nesten 40 prosent av landets kraftproduksjon. De siste årene er ny kapasitet også supplert med solkraft og vindkraft. Mesteparten av ansvaret for landets kraftproduksjon er lagt til Italias multinasjonale kraftselskap Enel.

Italia var i sin tid en pioner i arbeidet med å utnytte kjerneenergien til sivile formål. Oppføringen av den første kommersielle kjernereaktoren startet i 1958 ved Latina. Reaktoren var en britisk, gasskjølt magnoxreaktor som ble etterfulgt året etter av en kokvannsreaktor ved Garigliano. Denne reaktoren var for øvrig General Electrics første av sitt slag. I 1961 startet arbeidet med å føre opp en trykkvannsreaktor fra Westinghouse. Kraftverket ligger ved Trino Vercellese, men er også kjent som Enrico Fermi kjernekraftverk.

Omfattende planer for videre utbygging av kjernekraften ble utarbeidet i 1966. Det siste kjernekraftverket som ble ferdigstilt var ved Caorso nær byen Piacenza i Emilia-Romagna region. Kraftverket kom i drift i 1978.

Italia har også tatt initiativ for å utvikle sine egne reaktorer, blant annet en versjon av Candu-reaktoren der tungtvann skulle brukes som moderator, men med lettvann som kjølemiddel. Arbeidet med å bygge en 40 MWe prototyp ved Latina-anlegget ble påbegynt, men grunnet tekniske problemer ble reaktoren aldri fullført. Italia var også en partner i arbeidet med på å utvikle en ny formeringsreaktor (Superphenix) i samarbeid med Frankrike og Tyskland.

Til tross for en voksende politisk motstand mot kjernekraft i 1970-årene støttet regjeringen en fortsatt utvikling av kjernekraftindustrien. Så sent som i 1986 ble en energiplan, som la opp til videre utbygging av kjernekraft, godkjent i parlamentet, men uhellet ved Tsjernobyl satte igjen kjernekraftens fremtid på dagsordenen. En folkeavstemning i november 1987 satte et endelig punktum for disse planene. I tillegg bestemte regjeringen seg for å fase ut at alle eksisterende anlegg. Garigliano kjernekraftverk var allerede stengt i henhold til en tidligere beslutning. Arbeidet med et nytt kraftverk, Montalto di Castro kjernekraftverk, ble også stanset.

Beslutningen førte til store økonomiske konsekvenser og økt avhengighet av importert olje og gass, i tillegg til høye priser på elektrisitet. I 2008 var gjennomsnittlig pris for husholdninger 20,9 eurocent/kWh (180 øre/kWh) som er over 9 eurocent høyere enn i Frankrike. 

For å redusere avhengigheten av importert olje og gass tok den italienske regjeringen i 2008 på ny et initiativ for å legge til rette for en utbygging av kjernekraften. Planen som ble lagt frem i 2009 la opp til at 25 prosent av produsert kraft i 2030 skulle være basert på kjerneenergi. Etter Fukushima-ulykken i 2011 ble det igjen holdt en folkeavstemning om kjernekraftens fremtid i Italia. Et overveldende flertall gikk imot å gjeninnføre kjernekraften hvorved alle regjeringens planer ble forkastet. 

Kjernereaktor Type MWe I drift Stengt
Latina   GCR     153    1963   1987
Garigliano   BWR     150    1964   1982
Enrico Fermi   PWR     260    1964   1990
Caorso   BWR     860    1978   1990
Montalto di Castro 2×BWR 2×982 Kansellert
SUM (driftet)  1 423

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.