kjernekraft i Australia

Australia har et betydelig energioverskudd, som er basert på utvinning av landets store forekomster av kull og i noen grad naturgass. I 2017 var innenlandsk produksjon av primærenergi 17 957 petajoule (PJ), hvorav kull, utgjorde 71 prosent og naturgass 23 prosent. Av dette ble 14 140 PJ eksportert, mens importert energi, hovedsakelig i form av råolje, utgjorde 2 327 PJ.

Landets store forekomster av kull setter også sitt preg på produksjonen av elektrisk energi, som i hovedsak er basert på bruk av fossil energi. I 2017 var kraftproduksjonen 259,5 TWh, hvorav 61 prosent var kullkraft og 21 prosent gasskraft. Den fornybare andelen på 15 prosent fordelte seg på vannkraft (5,4 prosent), vindkraft (4,9 prosent) og solkraft (3,4 prosent).

Det høye forbruket av fossil energi bidrar til store utslipp av klimagasser. Varmekraftverkene står for et årlig utslipp av karbondioksid (CO₂) på rundt 200 megatonn (Mt) av et samlet utslipp som i 2016 var på 392 Mt. Kraftproduksjonen bidrar dermed til at Australia har en av verdens høyeste utslipp av klimagasser regnet per innbygger. I 2016 var utslippet på 16 tonn/capita. Til sammenligning var utslippet i Norge 6,8 tonn/capita).

Utstrakt bruk av varmekraftverk er også problematisk med tanke på de store mengder med vann som går med til kjøling av kraftverket. Da kullkraftverkene er plassert i innlandet, nær kullforekomstene, må kjølevann tas som ferskvann, som er en mangelvare i landet. Vannet fordamper i kjøletårnene og går dermed tapt. Det er beregnet at rundt 400 GL vann (400 millioner m³) per år går tapt i denne prosessen.

På denne bakgrunn er kjernekraftverk vurdert som et supplement til kullkraftverk. Kjernekraftverk trenger også store mengder vann til kjøling, men slike kraftverk er ikke avhengig av å bli plassert nær energikilden, og kan derfor lokaliseres til kysten og bruke sjøvann til kjøling. I tillegg åpner denne lokaliseringen for å etablere en form for kogenerering der overskuddsvarmen fra kraftproduksjonen kan brukes til avsalting og produksjon av ferskvann. Disse forhold har gjort at kjernekraft ved flere anledninger er brakt inn på den energipolitiske dagsordenen.

Senest i april 2007 kunngjorde den australske statsministeren at regjeringen ville åpne veien for kjernekraft i Australia. En viktig bakgrunnen for forslaget var også behovet for å innføre lavkarbonteknikker i kraftproduksjonen som et tiltak mot menneskeskapte klimaendringer. Aktuelle, offentlige tilsynsorganer ble etablert og det ble søkt om medlemskap i GIF (Generation IV International Forum). I 2016 ble Australia det 14. medlemmet i GIF der de deltar med arbeidet med å utvikle ny reaktorteknologi, som ventes å bli kommersielt tilgjengelig rundt 2030.

Bruk av kjernekraft er imidlertid et omstridt tema også i Australia og motstanden mot dette veivalget er fortsatt stor. I tillegg blir innføring av kjernekraftproduksjon i Australia vanskeliggjort ved at flere av delstatene har gått til det skritt å innføre et lovforbud mot å ta kjerneteknologi i bruk.

Hele 31 prosent av verdens påviste uranreserver ligger i Australia. Australia blir dermed det landet som har de største uranforekomstene i verden. Utvinning av uran har foregått siden 1954, og utvunnet uran blir eksportert i form av uranoksid (U₃O₈). De siste årene har årlig produksjon i gjennomsnitt vært på rundt 8 000 tonn, med store årlige variasjoner som blant annet skyldes store prissvingninger på uran. I 2017 var produksjonen 6937 tonn som tilsvarer 5882 tonn rent uran, noe som gjør landet til verdens tredje største uraneksportør etter Kasakhstan og Canada. Regnet i termisk energi utgjør uran 35 prosent av landets energieksport. Dette energibidraget inngår imidlertid ikke i landets produksjon av primærenergi, men tas med i energistatistikken til det landet som utnytter uranet. Australia har sluttet seg til Ikkespredningsavtalen (NPT) som en «ikke-atommakt», og fører nøye kontroll med at eksportert uran kun går til sivile formål.

• kjernekraft
• kjernekraft i verden