Australia har ingen kjernekraftverk, men initiativ til en utbygging av kjernekraft har ved ulike anledninger blitt fremmet siden 1950-tallet. Bruk av kjernekraft er et omstridt tema også i Australia og siden det finnes rikelig tilgang på innenlandske, rimelige energikilder som kull og naturgass, kan kravet til landets energisikkerhet ivaretas til lave kostnader uten at kjernekraften tas i bruk. Landets produksjon av elektrisk energi er derfor i hovedsak basert på fossil energi. I 2013 var kraftproduksjonen 274 TWh, hvorav 64 prosent var basert på kull og 20,5 prosent på naturgass.

Landet har også store forekomster av uran. Hele 31 prosent av verdens påviste uranreserver ligger i Australia. Australia blir dermed det landet som har de største uranforekomstene i verden. Utvinning av uran har foregått siden 1954. All utvunnet uran blir eksportert i form av uranoksid (U3O8), noe som gjør landet til verdens tredje største uraneksportør etter Kasakhstan og Canada. De siste årene har årlig produksjon i gjennomsnitt vært på 8 600 tonn, men med fallende priser på uran ble produksjonen i 2014 bare 5 897 tonn, som tilsvarer 5 000 tonn rent uran. Regnet i termisk energi utgjør uran 35 prosent av landets energieksport, som for øvrig domineres av kull. Australia har sluttet seg til Ikkespredningsavtalen (NPT) som en «ikke-atommakt», og fører nøye kontroll med at eksportert uran kun går til sivile formål.

Den høye andelen av fossil energi i landets produksjon av elektrisk energi bidrar til store utslipp av klimagasser. Varmekraftverkene står for et årlig utslipp av karbondioksid (CO2) på rundt 200 Mt (megatonn) av et samlet utslipp som i 2012 var på 397 Mt. Kraftproduksjonen bidrar dermed til at Australia har en av verdens høyeste utslipp av klimagasser regnet per innbygger.

Dertil krever varmekraftverk store mengder vann til kjøling. Da kullkraftverkene er plassert i innlandet, nær kullforekomstene, må det brukes store mengder ferskvann som er en mangelvare i landet. Vannet fordamper i kjøletårnene og går dermed tapt. Det er beregnet at rundt 400 GL vann (400 millioner m3) per år går tapt i denne prosessen. Kjernekraftverk trenger også store mengder vann til kjøling, men kraftverkene er ikke avhengig av å bli plassert nær energikilden, og kan derfor lokaliseres til kysten og bruke sjøvann til kjøling. I tillegg åpner dette for å etablere en kogenerering der overskuddsvarmen fra kraftproduksjonen brukes til avsalting og produksjon av ferskvann. Disse forhold har gjort at kjernekraft ved flere anledninger er brakt inn på den energipolitiske dagsordenen.

Senest i april 2007 kunngjorde den australske statsministeren at regjeringen ville åpne veien for kjernekraft i Australia. Bakgrunnen for forslaget var behovet for å innføre lavkarbonteknikker i kraftproduksjonen med tanke på klimaendringene. Aktuelle, offentlige tilsynsorganer ble etablert og det ble søkt om medlemskap i GIF (Generation IV International Forum). Motstanden mot dette veivalget var imidlertid fortsatt stor. I tillegg blir innføring av kjernekraftproduksjon i Australia vanskeliggjort ved at flere av delstatene har gått til det skritt å innføre et lovforbud mot å ta kjerneteknologi i bruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.