Kjell Laugerud

Kjell Laugerud ble født i Guatemala i 1930 av norsk far og guatemalansk mor. Faren, Per Eugen Laugerud, var sjømann fra Hokksund. Han tok hyre på en båt til Guatemala hvor han ble værende og stiftet familie.

Kjell Laugerud tok militær utdanning, blant annet i USA, før han ble uteksaminert ved Guatemalas krigsskole (Escuela Politécnica). Her ble han overinspektør i 1965. Siden ble han forsvarsattaché ved ambassaden i Washington D.C. og delegat til Det interamerikanske forsvarsrådet (nå en del av OAS) i samme by. Han hadde da rang av brigadegeneral.

Mellom 1972 og 1974 tjente Kjell Laugerud som forsvarsminister for president Carlos Arana Osorio. Arana Osorio var også president for partiet MLN og regnes som landets sterke mann i perioden, blant annet for å ha nedkjempet FAR-geriljaen på slutten av 1960-tallet. Han utpekte deretter Laugerud til å stille som kandidat for MLN ved valgene i 1974.

Presidentvalget i 1974 ble sannsynligvis vunnet av hans motkandidat fra Guatemalas kristendemokratiske parti (PDCG), Efraín Ríos Montt. Radio og fjernsyn ble tatt av luften på valgnatten og Laugerud utropt som vinner. MLNs grunnlegger og ideologiske fører Mario Sandoval Alarcón ble visepresident.

Som president forsøkte Laugerud å distansere seg noe fra MLNs sterkt ideologisk baserte profil ved å lansere forsiktige reformprogrammer og å akseptere internasjonal utviklingshjelp. Da et kraftig jordskjelv rammet Guatemala i 1976, tok livet av 24 000 mennesker og ødela infrastrukturen i store deler av landet, formulerte han slagordet «Guatemala er såret, men ikke dødelig», besøkte åstedene og mobiliserte til innsats. Gjenreisningsarbeidet fungerte ikke uten eksempler på korrupsjon, men ble kompetent organisert.

Jordskjelvet betød også et politisk vendepunkt ettersom de politiske spenningene mellom en militant venstreside og de repressive delene av hans eget parti og hæren ble stadig skarpere utover på 1970-tallet. Visepresident Sandoval Alarcón regnes som hjernen bak dødsskvadronen Mano Blanca («Den hvite hånd») som bortførte, torturerte og drepte antatte geriljasympatisører. Amnesty International anklaget Laugerud for å overse den begynnende skitne krigen. Da USAs president Jimmy Carter kritiserte Laugeruds regime for menneskerettighetsbrudd, svarte Laugerud med å avslå mer militærhjelp fra USA.

Laugerud fulgte opp sin forgjengers initiativ for å utvikle høylands- og grenseområdene i nord (Franja Transversal del Norte) med fokus på veibygging, vannkraftverk og oljeleting. Rett før han forlot presidentstolen ble 53 ubevæpnede q'eqchí-mayaer drept på torget i Panzós i Alta Verapaz under en demonstrasjon mot eksproprieringer i forbindelse med disse utbyggingsprosjektene.

Utenrikspolitisk la Laugerud seg på en radikal linje i spørsmålet om Belize. Storbritannia ønsket å gi sin mellomamerikanske koloni selvstendighet, men stilt overfor trusler om guatemalansk invasjon ble britiske styrker stående i Belize utover på 1970-tallet. Laugerud ønsket å presse Storbritannia ut, men i lys av den brede støtten Belize da hadde oppnådd i store deler av Latin-Amerika, samt USA, endte det i forhandlinger.

I kraft av sin rolle som høyreorientert diktator i borgerkrigene i Mellom-Amerika på 1980-tallet ble Kjell Laugerud et kjent og beryktet navn i Norge. Han snakket ikke norsk, besøkte aldri Norge og var seg bevisst det dårlige ryktet Guatemalas militære hadde i det internasjonale samfunnet.

Han ga ytterst få intervjuer etter sin presidenttid, men i februar 2001 ble han intervjuet av Alex Rosén i NRK (Folk i farta). Her fremstår han som nasjonalist («engelskmennene tok Belize fra oss») og antikommunist («Fidel Castro har skylda for borgerkrigen»).

• Guatemalas historie

• Kjell Laugerud blir intervjuet av Alex Rosén i Guatemala City (2001)