Kjeld Johan Thor Magnussen var en norsk byantikvar og arkitekt. Han var fylkeskonservator i Akershus i perioden 1971-1980 og byantikvar i Oslo i perioden 1981-1992. Under hans lederskap gjennomgikk begge etater en organisatorisk omstrukturering og effektivisering. Han innehadde betydelige historiske kunnskaper og ble regnet som vårt lands fremste ekspert på festningsverk.

Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1940 møtte Magnussen som 16-åring tyske soldater ved Kornsjø jernbanestasjon. Det endret brått hans pasifistiske sinnelag til aktiv deltakelse i Milorg og den hemmelige etterretningsorganisasjon XU. Etter krigen hadde han politifunksjoner ved NSB, men hans interesser dro ham stadig sterkere mot jus og arkitektur. Etter ettårig juridisk studie ved Universitetet i Oslo oppnådde han praksisplass hos kjente arkitekter som Blakstad, Klingenberg og Knut Knutsen. I 1955 avla han en prisbelønnet diplomoppgave ved Statens Arkitektkurs og tok deretter et kortere opphold ved Norges Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), før han startet egen arkitektpraksis.

Etter et engasjement hos Riksantikvaren oppsto en gjennomgripende interesse for antikvarisk og historisk arbeid. Det førte Magnussen videre til Norsk Folkemuseum og Byantikvaren i Oslo, der han i 1963-1965 ble ansatt hos byantikvar Harald Hals. Interessen for å tilegne seg i fagets grunnleggende forutsetninger opprettholdt han samtidig gjennom en lærerstilling i oppmåling ved Institutt for Folkelivgranskning og Statens kunst- og håndverksskole.

I 1965-1970 vendte han tilbake til Riksantikvaren og fikk da et særlig ansvar for bergstaden på Røros, våre historiske festningsverk og for ett år også i et vikariat som konservator ved Akershus Slott.

Da Magnussen i 1971-1980 ble tilsatt som fylkeskonservator ved Akershus fylkeskommune, utfoldet hans organisatoriske evner seg i full bredde. Dette fikk samtidig en grunnleggende betydning i hans arbeid med NOU 1977:50 Offentlig kulturvern på fylkesnivå. Utredningen bidro til at fylkeskonservatorenes rolle i Norge ble avklarende definert og synliggjort.

Magnussens brede erfaringer forklarer den posisjonen han oppnådde som utreder for flere nasjonale oppgaver innen fagfeltet, blant annet gjennom arbeidsutvalget for «Den nordiske Trebyen» i 1975, opprettelsen av Norsk Arkitekturmuseum, Husbankens lån på antikvarisk grunnlag, Kulturrådets bevaring av gamle fotografier og oppgaver for ICOMOS Norge (Charter og Historic Towns).

Etter at Magnussen i 1981-1992 ble byantikvar i Oslo, tok han straks initiativ til at Oslo Bymuseum, med sin organisatorisk og administrative tilknytning til den halvoffentlige museumsordningen, ble skilt fra kommunale forvaltningsoppgaver. Bystyret tilbakeførte dermed Byantikvaren til en ren kommunal forvaltningsetat og flytting av kontoret til Majorstuveien 8.

På en initiativrik måte ble Bystyrets vedtak i 1962 om den gule liste (oversikt over verneverdige kulturminner) videreført. En serie registreringer av gjenværende gårdsanlegg i de bynære områder ble iverksatt, i tillegg til SEFRAK-registreringene. Da Plan- og bygningsetaten i forbindelse med nedfotografering av Bygningskontrollens gamle arkiv ville avhende det til Grønmo, tok Magnussen resolutt initiativ til en samlet overføring av det historiske originalmaterialet til Hovedøya. Her ble dokumentene systematisk ordnet og forberedt for en senere avlevering til Byarkivet.

Det økende forfall av historiske bygninger i offentlig eie førte til at en påkrevet istandsetting av Den gamle Logen, Lavetthuset, Østre store krutthus, og restaurering av østre og vestre skanse på Hovedøya og Høymagasinet. Med et klart blikk for den uløste oppgavefordeling mellom etatene, tilrettela Kjeld Magnussen – på oppfordring fra kulturdirektør Austad – flere etatsmuseer i Oslo kommune.

I serien av mange utredninger inngikk også hensynet til det maritime miljø ved Akershusstranden og reetablering av det ytre festningsverket for Akershus festning. Magnussen la vekt på betydning dette ville få som en historisk attraksjon for bybildet, sammenlignet med innseilingen til København. Like viktig var at tiltaket tilrettela en romslig garasjeplass for den omfattende ferjetrafikk som anløp Oslo havn.

Magnussen restaurerte og presenterte den store bymodellen av Christiania i det nyrestaurerte Høymagasin på Akershus festning. Realiseringen skjedde som en direkte oppfølging av billedhugger Bård Breiviks forutgående skulpturutstilling på nyåret 1988. Således ble den nyrestaurerte Christiania-modellen et sentralt bidrag til Oslo kommunes feiring av 400-års jubileet for Christian IVs tronbestigning. På storartet vis ble åpningen markert med den danske og norske kongefamiliens tilstedeværelse.

I pakt med den kommunale målstyring tok han på slutten av 1980-årene initiativ til etatens edb-utvikling. Det førte til at Byantikvaren i 1990 sto frem som en innovativ samtalepartner blant annet med Plan- og bygningsetatens data-avdeling og ble dessuten forslagsstiller til de kombinerte registreringer av gårdsnummer/bruksnummer, adresse, gul liste, kart, luftfoto og reguleringsbestemmelser. Etter dette har dette programarbeidet blitt videreført av Plan- og bygningsetaten.

Da miljøvernminister Sissel Rønbeck tok initiativ til sitt samfunnsengasjerte prosjekt Akerselva Miljøpark involverte det en rekke av Oslo kommunes etater. I alt ble 22 millioner kroner bevilget og halvparten ble overført Byantikvaren direkte. Dette utløste en omfattende gjennomføringsoppgave for etaten i 1986-1992 med historiske utredninger, samarbeid om kommunedelplanen og avsluttet med at et arkitektteam (1991-1992) ferdigstilte i alt 31 bevaringsplaner langs Akerselven i tillegg til 13 andre profilerte reguleringsplaner for Oslo kommune.

Med supplerende statlige midler for ruinkonservering i Gamlebyen i 1989-1991 bidro Miljøverndepartementet til at Magnussen engasjerte en erfaren arkeologisk middelalderkompetanse i arbeidet ved Korskirken og Olavsklosteret. Det ble gjennomført avstøpning av gravminnene ved og i Hallvardskatedralen og kopier lagt på graven, mens originalene ble flyttet inn i bisp Nikolas' kapell. Et profesjonelt mediaopplegg gav besøkende en historisk orientering både om stedet og de originale gravminnene.

Da Byantikvaren på politisk grunnlag i 1990 sto overfor nedleggelse møtte Magnussen, sammen med sine medarbeidere, de gjennomgripende drøftelser med faglig overbevisning og styrke. Det avgjørende ble forholdet til Lov om kulturminner og dens konsekvenser for delegeringen av statlige oppgaver til Oslo kommune. Nedleggelsen ble av den grunn stillet i bero.

Miljødepartementet hadde allerede i 1988 signalisert at deler av Lov om kulturminner skulle delegeres til alle landets fylkeskommuner. Det førte til at Magnussen iverksatte en omfattende dialog med byrådsavdelingen der Byantikvaren gjennom en serie utredninger, presenterte og drøftet de nye og utvidede statlige oppgaver. Dette forberedte beslutningsgrunnlaget og Bystyret vedtok deretter lovoverføringen til Byantikvaren i 1990. Konsekvensen av lovendringen skapte straks behov for en bredere orientering til alle kommunale etater. Byrådet sammenfattet av den grunn to rundskriv i 1992 som klarla forholdet til arkeologi, fredning og de reguleringsbestemte rutiner for all riving i Oslo kommune – herunder iverksettingen av kongelig resolusjon av 1992 vedrørende de nasjonale historiske bygningsinteresser i hovedstaden.

Den juridiske innstilling og innsikt som Kjeld Magnussen hadde tilegnet seg i ung alder kom særlig til syne hva gjaldt den statlige innsigelse. Fordi etaten selv ikke kunne fremme vedtak i motstrid til politiske beslutninger, tilrettela han en konfliktavklaring som ble synliggjort på et tidligst mulig tidspunkt. Dermed oppsto en avklarende og løsningsorientert forvaltningsprosess før saken ble fremmet for bystyrets behandling. Med denne funksjonsbestemte prosess ble oversendelse av innsigelser til Riksantikvaren redusert til et minimum.

For å tydeliggjøre delegeringen av statlige forvaltningsoppgaver etablerte Magnussen dessuten en egen Kulturminneavdeling, der fredning av nyere tids kulturminner inngikk sammen med arkeologi i et etablert samarbeid med Oldsaksamlingen og Sjøfartsmuseet. Da delegeringen var et faktum igangsatte han straks den storstilte fredning av Frognerparken, i tillegg kom en rekke verneplaner. Med en særlig oppmerksomhet støttet han de mange historielagene i Oslo. Han vektla at etatens utstrakte virksomhet ble eksponert gjennom profilerte rapporter og at alle gjennomførte tiltak ble presentert på en strukturert og illustrerende måte i årsmeldingene til bystyret.

Da Magnussen fratrådte som byantikvar i 1992 ble han straks innhentet som konsulent til Forsvarsbygg Nasjonale Festningsverk. Med reflektert kunnskap og innsikt i norsk festningshistorie, evnet han mot slutten av sitt liv å forfatte en rekke artikler og bøker om landets historiske festningsverk. Sentralt i arbeidet sto hans nomenklatoriske veiledere om festningsverkenes utforming og navnsetting.

I arbeidet for Forsvarsmuseet bidro han aktivt til å danne et festningshistorisk utvalg, og ta del i Forsvarsdepartementets arbeidsgruppe for en bevarings- og museumsplan for Forsvaret.

Bak en beskjeden og ofte tilbaketrukket livsform, stilte Kjeld Magnussen strenge krav til at samfunnets historiske bevissthet ble omgitt av en troverdig ramme og han utviste en genuin styrke og utholdenhet til beste for landets utvikling og organisering av det kulturhistoriske og antikvariske arbeidsfelt.

Magnussen mottok Fortidsminneforeningen Østfolds Kulturvernpris i 2004 og Wilse-medaljen i 2009.

Magnussen utgav blant annet Gaarden store Frogner (1967); «På sporet av de eldste grensefestninger i Norge», Fortidsminneforeningens årbok (1998); «Vannforsyningen på Akershus – del av forsvarssystemet?», Oslo Byes Vel 2000 (2000); Ved Karl XIIs død – Fredrikstens beleiring i 1718 – myter og fakta (2007); «Et befestet landskap: 300 års befestningshistorie i grenselandskapet i Østfold», Fortidsvern (2005); «Markedsorientert kulturminnevern», Fortidsvern (2005); «Festningsordboken», Kulturminneåret 2009; og «I riksantikvar Roar Hauglids tid», Fortidsminneforeningens årbok (2012). Sammen med Ivar Bu og Jan Lillejord utgav han Svensk angrep – norsk forsvar: Christiania 1716 (2011).

  • Aslaksby, Truls (utg.): «Urbane drømmer byutvikling i Oslo og Akershus fra 1960 til i dag». Artikkel av Kjeld Magnussen: «Byantikvarens utfordringer», Fremtid for fortiden, hefte 2/3, Fortidsforeningen, Oslo 2011, s.118-122
  • Aslaksby, Truls og Bjerkek, Ole Petter: Nekrolog: Kjeld Th. Magnussen, Aftenposten 03.04.2016
  • Bakke, Jens og Norheim, Svein: Halden Arbeiderblad 10.05.2016
  • Borhaven, Christian og Eidem, Nina: Nekrolog, Forsvarsbygg
  • Solbakken, Tove: Fra landhandel til byråkrati – Kjeld Magnussens periode som byantikvar 1981-1992
  • Østby, Leif: Med kunstnarauge, Det Norske Samlaget, side 26-31 ill., Oslo 1969;
  • Wilberg, Janne: Tidligere byantikvar Kjeld Magnussen har gått bort, nekrolog 04.05.2016

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.