Flere tidligere navn ble brukt på historiske kart, inkludert Baye du Roi 1782 og Kings Bay i 1820 (W. Scoresby Jr).
Kongsfjorden er en fjord på vestkysten av Spitsbergen, Svalbard, den ligger på omtrent 79° nordlig breddegrad.
Under hvalfangsttiden på 1600-tallet ble fjorden kalt variasjoner av Baye Anglaise, Whales Bay og Deer Sound. Fra tidlig på 1700-tallet begynte navn som Koninks bay (1710), Baye du Roi (1782) og Kings Bay (1820) å bli brukt på kart, og Fridtjof Nansen brukte navnet Kongs Fjord i 1920.
Kongsfjorden er 4–10 kilometer bred, om lag 30 kilometer lang, og strekker seg fra Kapp Mitra-Kvadehuken til isbreene innerst (sørøstligst) i fjorden. Det er fire store brearmer som ender i fjorden her: Conwaybreen, Kongsbreen, Kongsvegen og Kronebreen. Disse har trukket seg et godt stykke tilbake de senere årene. Innerst i fjorden ligger Lovénøyane og over breene ser en de Tre Kroner, nunatakene (fjelltoppene) Svea og Nora, begge på 1226 meter, og Dana på 1175 meter. Midt på nordsiden av fjorden ligger Blomstrandhalvøya som ble til en øy i løpet av 1990-årene, da Blomstrandbreen trakk seg tilbake og åpnet et sund mellom den nye øya og fastlandet på nordsiden. Kongsfjorden har felles munning med Krossfjorden og er blant de vakreste av Spitsbergens fjorder.
Fjellene langs Brøggerhalvøya, på sørvestsiden av fjorden, ble dannet i tidlig tertiær tid, da Grønland presset mot Svalbard og eldre grunnfjellslag ble liggende oppå yngre lag. Toppene ligger på 600–800 meter over havet, og er adskilt av en rekke breer som alle har fronter på land. Nedenfor, mot stranden, ses rødlig sandstein som en gang var ørkensand fra da Svalbard lå på samme breddegrad som Nord-Afrika i dag. Bayelva, som renner ut i fjorden mellom Ny-Ålesund og Brandalpynten, er også kalt Raudelva på grunn av den røde sanden som farger vannet. Ytterst på Brøggerhalvøya ligger Kvadehuksletta som har en rekke gamle strandvoller, hvorav de eldste avsetninger er fra 130 000–290 000 år siden. Her finnes det også polygonmark. Innerst i fjorden har de pyramideformede fjelltoppene Tre Kroner horisontale lag fra karbon, som ligger oppå foldete lag fra devon. På nordsiden av fjorden er det hovedsakelig grunnfjellsbergarter som marmor og glimmerskifer.
På sørvestsiden av fjorden ligger Ny-Ålesund, med et lite felt av tertiære kullforekomster. Gruvedriften tok slutt i 1963, men stedet drives videre av Kings Bay AS som en norsk base for internasjonal forskning. Kongsfjorden er vanligvis lite plaget av drivis og gir gode havnemuligheter mesteparten av året. Fjorden er viktig for flere forskningsprosjekter med basis i Ny-Ålesund, da den er et viktig næringsområde for marine pattedyr og sjøfugler. Det skyldes at fjorden er påvirket av både atlantisk og arktisk vann. Fjorden er også velegnet for studier av effektene av klimaendringene som har preget Kongsfjorden siden 2010-tallet. Det er ikke lenger vanlig at fjorden er dekket av fastis om vinteren.
I 2018 ble Kartverkets nye geodetiske jordobservatorium åpnet på Brandalpynten, vest for Ny-Ålesund.
Fjorden var kjent og brukt av hvalfangere på 1600-tallet og i 1610 oppdaget den engelske hvalfangstskipperen Jonas Poole (1566–1612) kullforekomster på sydsiden av fjorden. På nordsiden av fjorden, tvers over fra Ny-Ålesund, ligger restene av et historisk marmorbrudd, kjent som London eller Ny-London. Dette var et engelsk foretagende, etablert av Ernest Mansfield (1862–1924), som var tilknyttet selskapet Northern Exploration Company. Marmorutvinningen som ble etablert i 1911, ble aldri økonomisk regningssvarende og ble oppgitt i 1920.
Det finnes ellers en del eldre hytter og hyttetufter rundt fjorden som enten er fra mineralprospekteringstiden tidlig på 1900-tallet eller fra norsk overvintringsfangst.
De indre delene av Kongsfjorden har et gunstig lokalklima som gjør at området rundt er et av de frodigste på Svalbard. Her finnes det et bredt utvalg av Svalbards karplanter. Under de mange fuglefjellene dominerer irrgrønn mose. På øyene og holmene hekker en stor bestand av ærfugl og noen hundre par hvitkinngjess. På Brøggerhalvøya ble det i 1978 satt ut 15 reinsdyr som var flyttet fra et område nærmere Longyearbyen. Bestanden har svingt siden, med påvirkning av varierende klimatiske forhold, samt at noen av dyrene kan ha vandret ut av området. I 1993 ble det telt 360 reinsdyr, i 2010 ble det telt 54 og i 2022 ble det telt 186.
Øyene som brukes av hekkende ender og gjess ble i 1973 vernet som Kongsfjorden fuglereservat. Samtidig ble Guissezholmen ytterst på den nordlige fjordmunningen og Blomstrandhamna også vernet som fuglereservater. Ossian Sarsfjellet, som nå ligger som en øy foran Kongsbreen, ble samtidig vernet som plantefredningsområde. Kongsfjorden fuglereservat er i tillegg ført opp på listen over områder dekket av Ramsar-konvensjonen om vern av våtmarker (1971). Disse fugle- og plantevernområdene viser hvor variert og frodig området rundt Kongsfjorden er.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.