Buddhismen tilpasset seg gradvis den kinesiske kulturen, både når det gjaldt terminologi og lære, og oppnådde etter hvert en sentral posisjon i det kinesiske samfunnet. Ikke minst ble buddhismen, takket være gaver i form av landegods til klostrene, en betydelig økonomisk faktor. Dette kan ha vært en medvirkende faktor da buddhismen, i likhet med andre «fremmede» religioner, ble gjenstand for omfattende forfølgelser i keisermaktens regi i 845. Blant annet ble buddhismen anklaget for å svekke familien ved sitt krav til munkene og nonnene om sølibat. Klostergodsene ble inndratt og flere hundre tusen munker og nonner tvunget til å vende tilbake til lekfolkstatus. Myndighetenes trang til å kontrollere religiøs virksomhet har i all ettertid vært et gjennomgående trekk i kinesisk historie.
Under Song-dynastiet (960–1279) blomstret buddhismen på nytt, og var særlig representert ved Meditasjonsskolen (chan, zen) og Det rene lands skole (jingtu), og disse to skolene har beholdt sin dominerende plass i kinesisk buddhisme helt til vår tid.
Yuan-dynastiet (mongolene, 1280–1368) støttet også buddhismen, men fortrinnsvis i dens tibetanske form. Også under det siste dynastiet, Qing-dynastiet (1644–1912), ble den tibetanske buddhismen støttet av keisermakten, først og fremst som et forsøk på å kontrollere de buddhistiske mongolene.
Kommentarer (2)
skrev Bjørn Garberg
svarte Georg Kjøll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.