arkitektur i Kina

Til de eldste eksempler på arkitektur i Kina hører en rekke gravhauger fra Zhou-dynastiet (ca. 1050–221 fvt.), som ble reist som monumenter over konger og adelsmenn. Fra Qin-dynastiet (221–206 fvt.) er det bevart et gravmonument over keiser Shihuangdi. Monumentet er bygd opp av jord med form som en rett avkortet pyramide. En prosesjonsvei flankert med steinfigurer leder frem til monumentet, der inngangen er markert med to steintårn.

Også den kinesiske mur hører med til Kinas eldste arkitekturmonumenter og ble opprinnelig anlagt under Qin-dynastiet. Sin nåværende utforming fikk den imidlertid først under Ming-dynastiet (1368–1644).

Andre tidlige kinesiske arkitekturmonumenter er buddhist-pagodene (ta) som kombinerer elementer fra ulike kulturer. Eldst er den tikantede mursteinspagoden i Henan fra 523 med stiltrekk fra indiske tempeltårn. Den mest kjente av de kinesiske pagodene er likevel Villgås-pagoden i Xian fra ca. 700. I likhet med de øvrige tidlige eksempler på kinesisk arkitektur, er også pagodene bygd opp av tegl og stein.

Andre monumenter som hører med til samme gruppe er en rekke broer, befestninger, triumfbuer og annet. Fra Han-dynastiet (206 fvt.–220 evt.) har man kjent til hvelvmuring både i form av ekte og falske hvelv. Buddhismen førte også til bygging av en rekke klippetempler der bygningene er hugd ut av selve fjellet, også dette etter mønster fra indisk arkitektur. Klippetemplene ble i første rekke utformet i de nordlige provinser under ikke-kinesiske dynastier etter ca. 450, med en ny oppblomstring under Tang-dynastiet (618–907). Til de mest kjente hører klippetempelet ved Maijisan fra 400-tallet.

Selve kjernen i tradisjonell kinesisk arkitektur er likevel konstruksjoner av tre, der utgangspunktet er en enkel hallbygning (tang, dian) som særlig preges av den dominerende takkonstruksjonen. De viktigste takformene er saltaket (xuanshan, 'hengende fjell'), valmtaket (wudian, 'overdekket veranda') og en kombinasjon av disse (xieshan, 'avkuttet fjell' eller jiuju, 'ni kanter'). Tidlig unngikk man monotone horisontale linjer ved å løfte opp hjørnene på det fremspringende takskjegget, i enkelte tilfeller også endene på mønet. I tillegg ble takflatene gitt en svak konkav form ved hjelp av bøyde sperrer og raftesperrer. Fra Han-dynastiet kjenner man bruk av takstein av tegl.

I hovedsak er hallbygningene i én etasje, men gir ofte inntrykk av å ha to på grunn av overdekkede verandaer som løper rundt bygningen på en eller flere sider der takflatene er ført inn under hovedtaket. Takene blir båret av åser som ligger på horisontale bjelker eller sinnrikt utformede konsoller (dongong, guazi) som overfører tyngden til trestolper (zhu). Utgravninger har vist at man alt tidlig plasserte stolpene på steiner lagt på grunnen. De innvendige og utvendige veggene er av tre eller tegl og ble satt inn mellom stolpene uten å ha noen bærende funksjon. Også vinduer og dører er innpasset i forhold til stolpene.

Bruk av farger understreker bygningens oppbygging. Stolper og omramminger er gjerne røde, mens bjelkeender og øvrige deler av takkonstruksjonen er malt i andre primærfarger. Til kontrast er veggene i hovedsak hvitpussede. Til den bevisste fargebruk hører også de ensfargede taksteinene som gir et signal om bygningens sosiale betydning.

For i minst mulig grad å dele opp den sentrale hallen, unngikk man stolper under mønet, og samlet disse i bygningens yttersone. Oventil ble hallen tekket av en kassettert eller baldakinlignende himling. Rundt hallen ble det gjerne anlagt korridorer på en eller flere sider.

Den kinesiske hallbygningen forble i prinsippet en bolig, enten den nå ble bygd for mennesker eller for en guddom. Bygningene har derfor samme struktur, både i profan og religiøs arkitektur. Tradisjonell kinesisk arkitektur har av samme grunn bevart et langt mer enhetlig og enkelt preg enn det som har kjennetegnet europeisk arkitektur.

De tidligste kjente eksempler på den tradisjonelle kinesiske hallbygningen er leiremodeller av hus som er funnet i graver fra Han-dynastiet. Bygningstypen ble endelig utviklet under Tang-dynastiet, slik det kan sees på avbildninger i Villgås-pagoden i Xian. De eldste bevarte eksempler er Den store hall i tempelet Foguangsi, tempelet i Shanxi, opprinnelig fra ca. 850, og Guanyinge-hallen i Duluosi-tempelet øst for Beijing, opprinnelig fra 984. Tidlig ble de rektangulære hallbygningene videreutviklet til kvadratiske, mangekantede eller sirkulære bygninger og utstyrt med pyramideformede eller koniske tak. Et av de fremste eksempler på en slik sentralbygning er himmelalteret i Beijing, gjenoppbygd i 1890 som kopi av en tidligere bygning fra 1540.

Også de karakteristiske kinesiske tårnbygg er konstruert etter samme mønster som hallene. I prinsippet består de av flere hallbygninger som er reist på hverandre. Større profane og religiøse bygningskomplekser ble bygd opp av flere hallbygninger plassert i gårdsrom som ble bygd i rekke langs en sentral akse. Gårdsrommene er omgitt av korridorer eller er flankert av sekundære bygninger. Også hager og kunstige dammer hører til kompleksene.

Med den republikanske revolusjon i 1912 ble europeisk arkitektur innført også i Kina. I 1920-årene fulgte en kinesisk renessanse, der bygninger som var oppført med vestlig teknikk ble dekorert med kinesiske arkitekturmotiver. Eksempler er regjeringsbygningen og Zhong Sheng-hospitalet i Shanghai fra 1930 og 1937. Etter revolusjonen i 1949 har en mer anonym internasjonal stil i stor grad også preget kinesisk arkitektur. I de senere år har en rekke kinesiske storbyer blitt preget av moderne høyhusbebyggelse.