Kent, engelsk earl- og duketittel.

Tittelen earl of Kent ble i 1067 gitt til Vilhelm Erobrerens halvbror Odo (cirka 1036–1097), biskop av Bayeux, og i 1221 til Hubert de Burgh. I 1321 ble kong Edvard 1s sønn Edmund of Woodstock (1301–1330) utnevnt til earl of Kent. Tittelen gikk senere i arv til Edmunds datter Joan (cirka 1328–1385), og deretter til hennes etterkommere i slekten Holland. Sønnesønnen Thomas de Holland (1371–1400) fikk i 1397 tittelen duke of Surrey, men mistet hertugtittelen i 1399 og ble deretter henrettet, og earltittelen gikk ut av slekten ved hans brors død i 1410.

Admiral William Neville, lord Fauconberg (cirka 1405–1463) fikk tittelen earl of Kent i 1461, men døde uten legitime arvinger. I 1465 ble tittelen gitt til Edmund Grey (1416–1490), og var deretter i slekten Grey til 1740. Henry Grey (1671–1740), den tolvte earl of Kent, fikk titlene earl of Harold og marquess of Kent i 1706, og ble i 1710 utnevnt til duke of Kent, men døde uten arvinger.

Kong Georg 3s fjerde sønn prins Edward (1767–1820) fikk i 1799 tittelen duke of Kent. Hans eneste barn var dronning Victoria, som i 1866 utnevnte sin sønn Alfred, duke of Edinburgh (1844–1900) til earl of Kent. Kong Georg 5s fjerde sønn, prins George (1902–1942) fikk i 1934 tittelen duke of Kent. Han var gift med prinsesse Marina av Hellas (1906–1968), og ble etterfulgt av sin eldste sønn Edward (født 1935), den andre duke of Kent.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg