Kent, engelsk earl- og duketittel. Tittelen earl of Kent ble 1067 gitt til Vilhelm Erobrerens halvbror Odo (ca. 1036–1097), biskop av Bayeux, og 1221 til Hubert de Burgh. 1321 ble kong Edvard 1s sønn Edmund of Woodstock (1301–30) utnevnt til earl of Kent. Tittelen gikk senere i arv til Edmunds datter Joan (ca. 1328–1385), og deretter til hennes etterkommere i slekten Holland. Sønnesønnen Thomas de Holland (1371–1400) fikk 1397 tittelen duke of Surrey, men mistet hertugtittelen 1399 og ble deretter henrettet, og earltittelen gikk ut av slekten ved hans brors død 1410. Admiral William Neville, lord Fauconberg (ca. 1405–1463) fikk tittelen earl of Kent 1461, men døde uten legitime arvinger. 1465 ble tittelen gitt til Edmund Grey (1416–90), og var deretter i slekten Grey til 1740. Henry Grey (1671–1740), 12. earl of Kent, fikk titlene earl of Harold og marquess of Kent 1706, og ble 1710 utnevnt til duke of Kent, men døde uten arvinger.

Kong Georg 3s fjerde sønn prins Edward (1767–1820) fikk 1799 tittelen duke of Kent. Hans eneste barn var dronning Victoria, som 1866 utnevnte sin sønn Alfred, duke of Edinburgh (1844–1900) til earl of Kent. Kong Georg 5s fjerde sønn, prins George (1902–42) fikk 1934 tittelen duke of Kent. Han var gift med prinsesse Marina av Hellas (1906–68), og ble etterfulgt av sin eldste sønn Edward (f. 1935), 2. duke of Kent.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.