Kay Bojesen

I 1919 kjøpte Bojesens far Oscar Dahls verksted. Sønnen ble kompanjong på betingelse av at han skulle drive det fornuftig og økonomisk forsvarlig. Det samme året giftet han seg med Erna Drøge-Møller. De kommende årene arbeidet Bojesen i Georg Jensens organiske, sen-jugendstil. Etter en tid gikk han lei og begynte lage sølvarbeider med glatte former. Fra 1928 ble formspråket mer nøkternt og han nærmet seg funksjonalismens idealer.

Samtidig som Bojesen arbeidet som sølvsmed laget han leker. De ble først vist på foreningen Dansk Arbejde's utstilling i 1922. En dampveivals i malt tre var funksjonalistisk utformet og det flere år før funksjonalismen fikk sitt gjennombrudd i Skandinavia i 1930. Som flere andre produsenter startet Bojesen å produsere byggeklosser som barna kunne bruke til å lage egne konstruksjoner. Senere samarbeidet han med arkitekten Ole Wanscher om å lage byggesett som kunne settes sammen til velkjente bygninger. Først ut var noen Københavnerbygninger og senere utviklet de en Manhattan-serie. Det sistnevnte byggesettet var av mer realistisk art.

Meget populær ble Kay Bojesens jernbaner som han utviklet i 1930-årene. De var som byggeklossene konstruert over grunnformer som sylinder og kube. Et nyskapende arbeid var Forvandlingsbilen som besto av fire klosser og to par hjul. Med få grep var det mulig å konstruere fire varianter.

Dyr var et gjennomgangstema i Kay Bojesens formgivningsunivers. Skammelhunden, en hund i tre på hjul, ble laget i 1932. Den var festet med snor slik at barna kunne trekke den etter seg. Gravhunden Pind kom på markedet i 1934. Den sjarmerende dachsen var rundere og mer elegant i formuttrykket enn Skammelhunden. Det samme året ble en serie hester og sebraer lansert. De ble produsert i både lakkert og håndmalt utførelse etter teatermaleren Svend Johansens tegninger. Med noen leker fra landbruket med bønder og dyr nådde Bojesen ut til det brede lag.

Sammen med kurvmakeren R. Wengler i København produserte Kay Bojesen i tiden rundt 1938 dukkevogner, senger og taburetter i rimelig bambus. De var alle fint dimensjonert i myke, svungne former. Andre verdenskrig bød på en del utfordringer. Materialknappheten stanset nær all produksjon av både leker og sølvvarer. Som en protest mot nazistene og en hyllest til kongeriket og den danske nasjonalstat laget Bojesen i 1942 en serie med figurer fra Den Kongelige Livgarde. Foretaket må ha vært svært dristig. Det samme året kom hans populære brannbil med syv brannmenn i malt tre.

I 1952 kom Bojesens bjørn. Som apen har bjørnen bevegelige armer og bein. Den populære elefanten kom året etterpå og lundefuglen 1954. Sistnevnte har en kjegleformet kropp, utstående vinger og karakteristiske nebb. Den ble malt etter Svend Johansens forslag i svart og hvitt med nebb i rødt, gult og blått.

Bojesens flodhest (1955) har likheter med hans formspråk fra 1930-årene. Kroppen er kasseformet og med sylindriske bein. Hodet er typisk for flodhesten, med utstikkende ører og store tenner i nedre kjeveparti. Øvre kjeveparti er bevegelig, og Bojesen selv pleide å legge en penn i munnen, støttet bak tennene. Et av Kay Bojesens siste dyr var kaninen som kom i 1957.