Kasimir Malevitsj, russisk maler.

Bildene fra hans tidligste periode røper påvirkning både fra fauvistene og fra Die Brücke-ekspresjonismen. Tematisk konsentrerte han seg i denne perioden om menneskets lodd, og fremstilte gjerne mennesker i arbeid. Figurene reduseres til geometriske former, hender og føtter gjøres unaturlig store. Deformasjonen understrekes ved bruken av sterke fargekontraster. Fargene reflekterer ikke den ytre verden, men innstilles på hverandre og får sin funksjon innenfor bildets geometriske rytme.

I 1912 var han med på Blaue Reiters andre utstilling i München. I Moskva stilte han samme år ut sine første modne kubo-futuristiske bilder; i 1915 viste han for første gang sine «suprematiske» arbeider på utstillingen «0.10» i Petrograd, og utgav samtidig Suprematismens manifest. I 1916 kom hans teoretiske skrift, Fra kubisme og futurisme til suprematisme.

I begynnelsen av 1920-årene forsøkte han seg som keramiker, og tegnet dessuten kostymer for et skuespill av Majakovskij. I 1926 viet Grosse Berliner Kunstausstellung en sal til hans arbeider. Disse arbeidene ble aldri returnert, og danner det viktigste materialet for vårt kjennskap til grunnleggeren av det gjenstandsløse maleri og en av de store fornyerne i 1900-tallets billedkunst. Han besøkte også Bauhaus og planla en Bauhaus-utgave av skriftet Die gegenstandslose Welt (utgitt 1927).

Den geometriske reduksjon som preget Malevitsjs bilder i den første fasen (omkring 1910), var innledningen til en prosess som i det følgende skulle drives til det ytterste. I likhet med den russiske futurismens diktere ville Malevitsj befri kunsten fra dens sammenheng med den ytre, sansbare verden. I denne prosessen spiller alogismen en stor rolle. Allerede på bildet Alogisme (1911) foregriper han dadaistenes montasjeteknikk. I sine suprematistiske komposisjoner Sort firkant mot hvit grunn (ca. 1913) og Hvit firkant mot hvit grunn (1918) ville han vise «det frigjorte intet». Bildene betegner en maksimal negasjon av den sansbare virkelighets farger og former. Der hvor farge og form er blitt rent fravær, åpenbarer de sitt «supreme» nærvær. Suprematismen er en kunst som i tilintetgjørelsen av maleriets tradisjonelle konvensjoner ville gjenskape kunsten som avbildning av intet, av det tause Ene bakenfor tingenes sansbare mangfoldighet: «den gjenstandsløse verden».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.