Kashmir nevnes tidlig i indisk litteratur; keiser Ashoka skal ha innført buddhismen i landet ca. 250 f.Kr. En tid hørte Kashmir til Kushanariket, senere ble landet erobret av de såkalte hvite hunere; men på slutten av 500-tallet ble Kashmir selvstendig, og bredte sin makt ut over lavlandet like til sjøen. En tid stod landet under kinesisk overhøyhet.

Ca. 1294 ble den siste hinduske konge avsatt av sin vesir, senere regjerte islamittiske sultaner, og islam vant stor utbredelse. Kashmir kom under stormogulen Akbar 1586; 1756 ble landet erobret av afghaneren Ahmed Shah Durani. I 1819 ble Kashmir tatt av sikhene fra Punjab, under Ranjit Singh. Etter sikhenes nederlag mot britene 1846 ble Kashmir overdratt til herskeren av det lille land Jammu, Gulab Singh, som fikk tittel av maharaja. Gulab Singh hadde da allerede underlagt seg områdene øst og vest for Jammu, erobret det buddhistiske området Ladakh og det islamittiske Skardo. En av hans etterfølgere underla seg området Gilgit. I denne perioden ble Kashmir integrert i India.

Da britene 1947 gav opp sitt herredømme over India, var Kashmir formelt fritt å slutte seg til India eller Pakistan. Fyrsten, som var hindu, bad om militærhjelp fra India da det brøt ut opprør blant muslimene. Med støtte fra Pakistan dannet muslimske ledere en regjering i den nordligste del av Kashmir, som ble kalt Azad Kashmir (Fritt Kashmir). Fyrsten søkte i oktober 1947 tilslutning til India. Indiske styrker stanset de muslimske opprørstroppene, men Pakistan kom opprørerne til unnsetning.

Ved FNs megling ble det 1949 inngått våpenhvile og trukket en våpenstillstandslinje som delte Kashmir i et indisk- og et pakistansk-dominert område på henholdsvis ca. 140 000 og 83 000 km2. Både India og Pakistan har imidlertid hele tiden gjort krav på hele Kashmir og betraktet motpartens del som okkupert.

Kina gjør også krav på landområder i Kashmir, og dette har medvirket til at forholdet mellom Kina og India til tider har vært svært spent. Høsten 1959 var det væpnede sammenstøt ved Ladakh og 1962 flere blodige grensetrefninger. Kina gjorde krav på store landområder, noe India avviste. Siden 1962 har Kina, etter Indias oppfatning, okkupert en del av indisk Kashmir.

Kashmir er et kjerneproblem i forholdet mellom India og Pakistan og en av de grunnleggende årsaker til det indisk-pakistanske fiendskap. Den provisoriske delelinjen, med omtrent tre fjerdedeler av befolkningen på indisk side, er blitt mer og mer permanent. India gikk i prinsippet inn for at Kashmirs endelige status skulle avgjøres ved folkeavstemning, men denne er aldri blitt holdt. Fra pakistansk side har det i perioder funnet sted væpnet infiltrasjon. Misnøye med det indiske styret har gjentatte ganger utløst uro i Kashmir.

Regjeringen i den delen av Kashmir som India kontrollerer, var ledet av sjeik sjeik Muhammad Abdullah, også kjent som «Kashmirs løve». I 1953 tok han til orde for at Kashmir skulle få status som egen stat. Han ble da avsatt, arrestert og tilbrakte over 12 år i fengsel. Hans etterfølger, Bakshi Ghulam Muhammad, gikk inn for å innlemme Kashmir i India. Kravet om folkeavstemning ble flere ganger reist av Pakistan. Indias statsminister, Jawaharlal Nehru, tok 1956 åpent avstand fra dette. I november 1956 vedtok en «grunnlovgivende» forsamling i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir en ny forfatning som gjorde Jammu og Kashmir til en del av den indiske union. FNs sikkerhetsråd nektet å godta vedtaket.

Siden delingen 1947 har det vært flere kriger og sammenstøt langs delelinjen. Direkte forhandlinger mellom India og Pakistan 1960–63 førte ikke til resultater. I 1965 brøt det ut omfattende krigshandlinger, og indiske tropper okkuperte enkelte områder som var under pakistansk kontroll. Styrkene ble trukket tilbake etter et halvt år. Under krigen mellom India og Pakistan om Bangladesh i desember 1971, var det kamper også langs våpenhvilelinjen i Kashmir. Denne ble noe forskjøvet i indisk favør, men de indiske troppene trakk seg året etter tilbake etter at Pakistan hadde gått med på visse justeringer av den opprinnelige linjen. Siden 1984 har det vært mange trefninger på den store isbreen Siachin, hvor det ikke ble trukket noen våpenhvilelinje.

I 1974 inngikk sjeik Abdullah og den indiske regjering et forlik der sjeiken godtok Kashmirs tilslutning til India som «endelig og ugjenkallelig». 1975 ble han igjen sjef for delstatsregjeringen etter 22 års fravær, og arbeidet videre for størst mulig grad av indre selvstyre. Etter Abdullahs død i 1982 overtok sønnen Faroooq Abdullah som regjeringssjef og leder for det pro-indiske partiet National Conference. Periodevis alliert med Kongresspartiet ledet han, bortsett fra 1984–86, delstatsregjeringen frem til 1990.

I 1990-årene deltok et økende antall geriljagrupper i kampen mot indiske sikkerhetsstyrker; det antas at i perioden 1990–97 ble over 20 000 mennesker drept.

Den muslimske motstandsbevegelsen har vært splittet i mange fraksjoner. Det skjelnes mellom to hovedgrupperinger. En hovedsakelig sekulær frigjøringsbevegelse kjemper for et selvstendig Kashmir, uavhengig av såvel India som Pakistan. JKLF har vært selvstendighetsbevegelsens sterkeste geriljagruppe. På den andre siden finnes en rekke fundamentalistiske muslimske motstandsgrupper som har sammenslutning mellom Kashmir og Pakistan som mål.

I midten av 1990-årene hadde India, gjennom massiv militær innsats, nesten knust oppstanden av lokale kasjmirer. JKLF og de fleste kashmirske motstandsgruppene la 1995 ned sine våpen, og har siden ført kampen med politiske og hovedsakelig ikke-voldelige midler. Hurriyet-alliansen har vært et samlingspunkt for de til dels svært ulike fraksjonene.

Både India og Pakistan gjennomførte kjernefysiske prøvesprengninger våren 1998. Dette gav striden om Kashmir en ny dimensjon. Da de indiske grensetroppene i mai skulle gå i sine sterkt befestede sommerstillinger i Kargil-Dras-sonen, fant de disse besatt av et tusentall muslimske geriljakjempere over bred front. India hevdet at styrken hovedsakelig bestod av spesialtrente soldater fra Pakistans regulære hær, med et innslag av «fremmede militante». Pakistan kalte dem kashmirske frihetskjempere. Inderne angrep stillingene med en kombinasjon av tungt artilleri, infanteri, jagerbombere og kamphelikoptre. To indiske MiG-jagere ble skutt ned. Artilleridueller ble utkjempet også ellers langs den 720 km lange kontrollinjen. Under 11 ukers kamper, også kalt «Kargil-krigen», gjenerobret inderne gradvis det vanskelige fjellterrenget. Partene hadde rundt 1000 falne. Pakistan ble gjenstand for kritikk fra vestlige land, som ikke festet lit til påstanden om at den pakistanske hæren ikke var involvert.

Rundt år 2000 var den væpnede motstandskampen i hovedsak overtatt av militante islamske organisasjoner som har en islamsk stat som hovedmål. De tre fremste er Lashkar-i-Taiba («De rettroendes soldater»), Jaish-i-Mohammad («Muhammeds hær») og Harkat-ul-Mujahedin. De fleste av disse geriljakrigerne er ikke hjemmehørende i den indiske sonen. India har anklaget Pakistan for medvirkning til såkalt «grenseoverskridende terrorisme», dvs. at militante grupper infiltrerer og angriper indisk område fra baser i Pakistan. India gav 2001 Pakistan skylden for at militante grupper gjennomførte blodige angrep mot delstatsparlamentet i Kashmir og Indias parlament i New Delhi. India har ofte anklaget Pakistan for aktiv bistand til geriljaen, men Pakistan innrømmer bare «politisk og moralsk støtte».

Våren 2002 ble konflikten dramatisk tilspisset. India truet med krig i stor skala om ikke Pakistan stanset infiltrasjonen av «gjestekrigere». Reservestyrker ble innkalt og en million soldater sto overfor hverandre langs den indisk-pakistanske grensen, de fleste i Kashmir. Pakistans daværende president Musharraf sa senere at partene hadde vært nær en kjernefysisk krig i mai/juni 2002.

2004 tok konflikten en vending til det bedre etter forsonlige utspill fra begge land. De to ferske atommaktene gjenopptok en dialog som hadde vært avbrutt siden 2001. I 2005 ble det etter forslag fra India gjenåpnet en regulær, ukentlig bussforbindelse mellom hovedstedene Srinagar og Muzaffarabad. Bussruten hadde vært innstilt i nesten 60 år. Etter gjenåpningen ble busser angrepet. Konflikten var stadig uløst.

Terroraksjonen i Mumbai i 2008 skapte sterke spenninger i forholdet mellom India og Pakistan. India hevdet at pakistanske terrorister stod bak angrepet, og det spente forholdet mellom de to landene preget også situasjonen i Kashmir.

I 2010 ble over 100 personer drept i nye opptøyer i Kashmir, i sammenstøt mellom demonstranter og indiske sikkerhetsstyrker. I 2012 ga India amnesti til dem som hadde deltatt i de voldelige protestene i 2010, og Pakistan nedskalerte støtten til opprørsgrupper mot indisk styre.

I 2014/2015 ble  konflikten igjen tilspisset, med blant annet kamphandlinger i grenseområdene. Situasjonen mellom hinduer og muslimer ble også mer spent i Kashmir, etter at det hindunasjonalistiske partiet BJP kom til makten i India i 2014. BJP kom også til makten i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir i 2015, i koalisjon med People's Democratic Party (PDP).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.