dialekter på Karmøy

Tidleg på 1900-talet var skarre- r vanleg på Sør-Karmøy; i dag er skarre-r dominerande på heile Karmøy. Dette er ein vanleg utvikling i fleire dialekter, sjå endringar i dei norske dialektene.

Konsonantfonemet lang l (ll) har tradisjonelt blitt uttalt som dl på Karmøy og resten av Sørvestlandet: fjell blir til fjedl, alle blir til adle, smell blir til smed’l, og svull til svod’l.

Andre eksempel:

• rulla blir rodla
• troll blir tråd’l (fleirtal tråddler – tråddlene)
• trylla blir trådla, ull blir til ud'l
• mellom blir i mydlå
• gamal blir gamadle
• høvel blir høved’l (ballbedheved’l)
• snegel blir snied’l
• nøkkel blir til nøkjed’l (fleirtal nykklar).

Eit fellestrekk for fleire av dei sørvestnorske dialektene er differensiasjon mellom konsonantfonem, det vil seie at skilnaden mellom to lyder blir gjort større. I Karmøy-dialektene skjer dette tradisjonelt med to konsonantsamband: rn som blir til dn, og fn som blir til bn.

Rn blir uttalt som dn: barn blir til bad'n (båddne i bestemt form), garn blir til gad'n (gadne), horn blir til håd'n (hådne) og tann blir til tåd'n – (tådne).

Fn blir uttalt som bn: favn blir til fab'n (fabbnar – fabbnane), havn blir til hab'n (habbnar – habbnane) og søvn blir til sveb'n.

På sørlege Karmøy finn ein overgang frå p, t, k til b, d, g etter vokal, i likskap med dialektene i Rogaland. Fenomenet startar ved Ferkingstad og aukar på sørover til Skudeneshavn.

Overgangen p, t, k til b, d, g vil seia overgang frå ustemde til tilsvarande stemde plosivar. Populært blir dette dialektdraget kalla overgang til blaute konsonanter.

Endringa skjer ved opphavleg korte plosivar som står etter lang eller forlengd vokal, for eksempel å bida og å veda (norrønt bíta og vita). Andre døme på overgangen er eda (eta), liden, mad (mat), bog (bok), å kòga, ei vega (ei veke), å taba, eit håb, å roba (ropa).

I dag er dei blaute konsonantane på retur blant unge, særleg på Sør-Karmøy. Ungdommen bytter ut b-d-g med p-t-k, og mange seier nå difor motepress, stupebrett, eit møte, ukeplan og så bortetter.

Karmøydialekten har som dei fleste vestnorske dialektar som hovudregel palatalisering (oppmjuking) av g og kj, for eksempel å tenkja, å byjja (byggja), ei rekkja, ein bakkje – bakkjen, eit stykkje, ein sekk – sekkjen – fleire sekkjer, ein legg – lejjen – fleire lejjer (legger), har dròkkje (drukke), har lijje (lege), ingjen, fin hårfarje (hårfarge), haje (hage), kraje (krage), majje (mage) og så bortetter. Ordet ikkje høyrer også med her. Denne palataliseringa i innlyd er på retur på heile Sør-Vestlandet. Dei unge seier då sekk – sekken, legg – leggen, ein mage, ein hage og så bortetter.

Æ-lyden blir i karmøydialekten til vanleg til ein e-lyd: sær > ser, hæl > hel, bær > ber.

Diftongane blir borte i einskilde ord: him (heim), hørre te (høyre til), flære (fleire) og andre.

• hankjønnsord, hovudregel: ein gutt – gutten – flære guttar – alle guttane
• hokjønnsord, hovudregel ei jenta – jentå – flære jentår – alle jentene. Ei dør – dørå – flære dørår – alle dørene. I delar av Karmøy brukar ein e-endingar i staden for å-endingar i bestemt form eintal av hokjønnsorda, til dømes kjeringje (kjerringa), tråppe (trappa), øyne (øya). Nord på Karmøy (Torvastad) har ein tradisjonelt o-ending i bestemt form av hokjønnsorda: den jento, den døro
• inkjekjønnsord, hovudregel ett hus – huse – flære hus – alle husene eller huså. Ett eple – eple – flære eplårr – alle eplene

Merk at hankjønns- og hokjønnsorda held på r-en i ubestemt form fleirtal, medan dei svake verba mister r-en i presens.

Alle tostava verb har a-ending i infinitiv, som verba å skriva, å lesa og så bortetter. Sjå ovanfor om a-målet. Ein del verb manglar ending i infinitiv, det gjeld «nå-verba»: å gå, å nå, å tru og så bortetter.

• a-verb: å snubla – snuble – snubla – har snubla. Mange av a-verba har i karmøydialekten blitt e-verb og fått endinga -te i preteritum: skrenste, stoppte, flytte og så bortetter
• e-verb: å spilla – spille – spillte – har spillt, å prøva – prøve – prøvte – har prøvd-/t
• nå-verb: å nå – når – nådde – har nådd, å spy – spyr – spydde – har spydd

Bøyingsmønster:

• å hiva – hive – heiv – har heve (å hiva = å kaste)
• å slita – slite – sleit – har slete/slitt
• å krypa – krype – krøyp – har krøpe

Subjektsformer av dei personlege pronomena:

• eintal: eg, du, han, hu, de
• fleirtal: me, dåkke, di/dei

Objektsformer av dei personlege pronomena:

• eintal: meg, deg, (h)an, henna/na («venninde med na Klara»), de
• fleIrtal: oss, dåkkår, di/dei

Eigedomspronomen:

Eintal:

• hankjønn: min, din, (h)ans, hennas/nas
• hokjønn: mi, di, (h)ans, hennas/nas
• inkjekjønn: mitt, ditt, (h)ans, hennas/nas

Fleirtal:

• vårt/våres/våras, dåkkas

Nynorsk – dialekt:

• kva – ka
• kor – kor
• kven – kimm
• kvifor – koffårr
• korleis – koss/kossen