Min kamp er en selvbiografisk fortelling i seks tykke bind. Verket ender med et essay om Adolf Hitler, som tittelen er hentet fra (se Mein Kampf). De tre første bøkene kom ut i 2009, de to neste våren 2010 og den siste i 2011. I Norge ble Min kamp et litterært fenomen fra utgivelsen av første bok i 2009, som fikk kritikernes og lesernes anerkjennelse gjennom Brageprisen og P2 lytternes romanpris.
Romanserien fikk stor medieoppmerksomhet og ble diskutert både for sine litterære kvaliteter og for hvordan den overskred romanens tradisjonelle grenser ved å omtale navngitte personer, spesielt Knausgårds avdøde far, og leses nok forskjellig i miljøer der de omtalte personene er kjent, og der de omtalte figurene blir oppfattet som fiksjonsskikkelser.
Sjangerblandingen av selvbiografi og fiksjonslignende tekst skapte en ny fremstillingsform som er blitt kalt «autofiksjon». I litteraturforskningen er Poul Behrends begrep «dobbelkontrakt» og Jon Helt Haarders teori om «performativ biografisme» viktige referanser. Historisk er sjangeren i slekt med «nøkkelromanen» som spesielt Hans Jæger, Agnar Mykle og Tom Kristensen er kjent for, og den såkalte «bekjennelseslitteraturen», som mange forbinder med Jan Myrdal og Suzanne Brøgger fra 1970-tallet.
Selvbiografiske tekster er sjelden nøytrale rapporter om levd liv. Heller ikke tradisjonelle selvbiografier er det. Oftest dreier det seg om forsøk på å konstituere et selv ved hjelp av skrift. Et skrivende jeg prøver å skape en selvfortelling som gir identitet og sammenheng i eget liv. Det skrivende jeget på nåtidsplanet oppsøker sitt fortidige jeg og forteller det inn i og ut av sammenhenger som kan gi mening for det individet som skal leve sitt liv inn i fremtiden. Det dreier seg ikke bare om å skrive disse to jegene sammen, men om også om å skape forbindelser mellom selvet og kultur, nasjon, etnisitet, kjønn og samfunn som det gir mening å tilhøre – eller å skrive seg ut av fellesskap som virker undertrykkende, for eksempel familie- eller klanfellesskapet. Hos Knausgård handler det mye om lokalsamfunn, familie og i siste instans om forfatteridentitet.
Det romanaktige i Min kamp består i at fortellingen fremstår som komponert tekst, med et ekspressivt språk og med virkemidler fra fiksjonssjangeren. Det innebærer blant annet skildringer som ikke kan være erindret av jeget i teksten, og en vilje til å søke estetiske virkninger. Videre benytter fortelleren ledemotiver, som for eksempel en serie ansikter som fører til refleksjoner og assosiasjoner. Første bind starter for eksempel med skildring av et ansikt som Karl Ove ser på vannet under et innslag på Dagsrevyen som 8-åring. Dette ledemotivet videreføres så til et ansikt på vinduet som forfatteren ser som 39-åring. Dernest følger en skildring av et Rembrandt-selvportrett i et essayistisk innslag, etterfulgt av den nyfødte datteren Vanja som stirrer på sine foreldre, og et Kristus-ansikt som Karl Ove ser i et kvisthull på panelet. Den selvbiografiske diskursen formidler standard fakta som fødselsår og bestemte erindringer fra Karl Oves livsløp («Jeg var 8 år den kvelden ...»).
Tematisk fremstår romanserien som en dannelsesroman, der hovedpersonen, Karl Ove, blir til som mann, som far, som individ og som forfatter. Et viktig motiv i det første bindet er døden, som både åpner romanen og varsler den kommende hendelsen som handler om farens død. Åpningssetningen er en av de mest kjente i norsk samtidslitteratur «For hjertet er livet enkelt, det slår så lenge det kan.» Familie-motivet og ekteskaps-motivet står sterkt i flere av bindene, og til syvende og sist fremstår romanserien som en kunstnerroman, der Karl Ove blir til som en internasjonalt anerkjent forfatter.
Fra 2010 kom Min kamp ut på engelsk med tittelen My struggle og er oversatt til over 30 språk. Verkets berømmelse internasjonalt må forstås i sammenheng med hvordan det utfordrer grensene mellom roman og selvbiografi og bryter ny grunn i sin utilslørte skildring av det intime hverdagslivet. For lesere i den internasjonale verden fremstår fortellemåten først og fremst som en insistering på at livets trivialiteter har eksistensielle dimensjoner, og at hverdagen er rik på emosjonell mangfoldighet.
Kommentarer (2)
skrev Henrik Keyser Pedersen
svarte Anne Marit Godal
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.