Karl Davydov, russisk komponist og cellist, regnes som grunnleggeren av den nye russiske celloskolen og som sin tids fremste cellist.

Davydov, som ble født i en musikalsk familie – faren var amatør-fiolinist – begynte å spille klaver fem år gammel, men skiftet til cello 12 år gammel og begynte studier med Heinrich Schmidt, solocellist ved Moskva-teatret. Foreldrene krevde av sønnen at han skulle ta en ikke-musikalsk utdannelse før han fikk egne seg helt og holdent til celloen og musikken. Han gjennomførte derfor et matematikkstudium ved universitetet i St. Petersburg for så å fullføre sine cello-studier i St. Petersburg med cellisten Carl Schuberth. Deretter ble han ansatt i Gewandhausorkestret i Leipzig. Her studerte han også en tid komposisjon med Mortitz Hauptmann. Hans plan etter dette var å bli komponist, men etter på kort varsel å ha vikariert for Friedrich Grützmacher med stor suksess, valgte han celloen fremfor komponist-banen. Da Grützmacher flyttet til Dresden, overtok den 22-årige Davidov Grützmachers plass som cello-professor ved Leipzig-konservatoriet. Med dette fulgte også omfattende turneer i Europa.

Etter tre sesonger i Leipzig vendte Davidov tilbake til St. Petersburg der han ble utnevnt til solocellist ved den Keiserlige Italienske Opera samt ble medlem av det russiske musikkselskaps strykekvartett med Leopold Auer som primarius. I 1863 overtok Davidov professoratet ved konservatoriet i St. Petersburg etter Carl Schuberth som hadde avgått ved døden; Davidov ble konservatoriets direktør i 1876. Hans stilling som direktør for konservatoriet forløp uanstrengt i en tiårs tid. Men i 1887 ble han offer for intriger samt en skandale med en vakker ung student ved konservatoriet og måtte flykte fra Russland. Han vendte tilbake året etter og begynte å konsertere igjen. Men i januar 1889, 50 år gammel, ble han plutselig syk mitt under en fremførelse av en Beethoven-sonate.

Davidov møtte betydelige vanskeligheter i å etablere seg som komponist. Ikke desto mindre komponerte han rundt 40 verk med opusnummer.

I 1870 fikk Davydov av kunstmesenen Grev Wilhorsky en Stradivarius-cello bygd i 1712. Celloen er blitt kjent som Davidov-celloen og var i Jecqueline du Prés eie frem til hennes død. Nå for tiden er celloen utlånt til cellisten Yo-Yo Ma.

 

Konsert for cello og orkester nr. 1 i h-moll, op. 5 (1859)

”Souvenir de Zarizino”: 2 salongstykker, op. 6 for cello og klaver

Fantasi over en russik folkesang for cello og orkester, op. 7

”Pièces caractéristiques”, op. 9 (1861)

Allegro i a-moll for cello og orkester/cello og klaver, op 11

Konsert for cello og orkester nr. 2 i a-moll, op. 14 (1863)

Tre salongstykker for cello og klaver, op. 16

”Souvenirs d'Oranienbaum”, op. 17 (1864/1868)

Konsert for cello og orkester nr. 3 i D-dur, op. 18 (1868)

Fire stykker for cello og klaver op. 20 (1869)

Romanse, op. 22

”Romance sans Paroles”, op. 23, for cello og klaver (1861)

Ballade for cello og orkester (eller klaver) i G-dur, op. 25 (1875)

Tre salongstykker, op. 30 (1877)

Konsert for cello og orkester nr. 4 i e-moll, op. 31 (1878)

Strykesekstett, op. 35

Strykekvartett, op. 38

Kvintett for klaver og strykere, op. 40

Silhouetten, op. 41 (1887)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.