Karl 1., også kjent som Karl Knutsson Bonde (i Sverige Karl 8.) var konge av Norge i perioden 1449–50 og konge av Sverige i perioden 1448–57, 1464–65 og 1467–70.

Karl tilhørte den svenske adelsslekten Bonde. Han sluttet seg til opprøret mot Erik av Pommern i 1434, ble utnevnt til marsk og var 1435 rikshøvedsmann sammen med Engelbrekt Engelbrektsson. I perioden 1438–41 var han riksforstander. Etter valget av Kristoffer av Bayern til konge i 1441, trakk han seg tilbake og ble slottshøvedsmann i Viborg med store forleninger, inntil han ved Kristoffers død ble valgt til svensk konge i 1448.

I Norge hadde Karl og den nye danske kongen Christian 1 hvert sitt parti. Erkebiskop Aslak Bolt var Karls fremste talsmann, og det var også han som kronet Karl til norsk konge i Trondheim i 1449. Da det ikke lyktes Karl å ta Akershus, måtte de svenske riksråder på et riksrådsmøte i Halmstad i 1450 oppgi hans krav på Norge.

I Sverige kom det til reisning mot ham, ledet av erkebiskop Jöns Oxenstierna. Karl måtte vike for kong Christian i 1457, og flyktet til Danzig. I 1464 ble han på ny konge i Sverige, men måtte si fra seg kronen året etter. I 1467 ble han kalt tilbake og styrte til sin død. I denne siste perioden gjorde han stadig krav på den norske tronen.

I Karlskrönikan, som er et propagandaskrift for Karl, blir hans styre og person fremstilt i et meget fordelaktig lys. I sine ekteskap med Birgitta Turesdotter (Bielke), død 1436, og Katarina Karlsdotter (Gumsehufvud), død i 1450, og med sin frille Kristina Abrahamsdotter, som han lot seg vie til på sitt dødsleie, hadde han en mengde barn; de fleste døde som spedbarn.

  • Harrison, Dick: Karl Knutsson : en biografi, 2002, isbn 91-89442-58-x, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.