Øst-Karelen kom på russiske hender fra 1323, men Vest-Karelens grense langs den finske østgrense var utsatt for hyppige endringer i svensk favør, bl.a. 1595 og 1617. Lutheranernes intoleranse førte likevel til masseutvandring østover fra de nyvunne områdene.

I 1721 og 1743 ble størstedelen av Karelen avstått til Russland, men da Finland ble russisk storfyrstedømme, ble disse områdene tilbakeført og deltok i finnenes økonomiske og kulturelle fremgang. Det fortsatt russiske «Fjern-Karelen» lå mer avsides og ble ofte brukt som deportasjonssted for regimets motstandere. Denne delen av Karelen var en del av guvernementet Olonets, og det var et stort tilsig av russere, især i forbindelse med byggingen av Murmansk-banen 1915–17.

Etter novemberrevolusjonen 1917 ble Øst-Karelen innlemmet i Russiske SFSR. I juni 1920 ble en karelsk arbeiderkommune dannet og i juli 1923 ble denne omdannet til Den karelske autonome sovjetrepublikk under RSFSR. I løpet av tvangskollektiviseringen og utrenskingene i 1930-årene ble mange karelere deportert til Sibir. Etter vinterkrigen måtte Finland 31. mars 1940 avstå den verdifulleste og tettest befolkede del av Karelen til Sovjetunionen, og praktisk talt hele det avståtte området ble forent med Sovjet-Karelen (bortsett fra Det karelske nes med Viborg og Kexholm, som ble lagt under RSFSR).

Det nye og utvidede Sovjet-Karelen ble opptatt som Sovjetunionens 12. unionsrepublikk – før Estland, Litauen, Latvia og Moldavia – under navnet Den karelsk-finske SSR. Formann i republikkens Øverste sovjet var Otto V. Kuusinen. I 1956 ble republikkens status og navn igjen endret tilbake til Den karelske ASSR (i Russiske SFSR). Til Finland hører ca. 23 500 km2; det øvrige til den autonome republikken Karelia i Russland (1997).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.