Gamal Abdel Nasser
Gamal Abdel Nasser, egyptisk offiser og politiker. Han deltok i krigen mot Israel 1948 og ble oberst. Senere var han en av lederne av kuppet mot kong Farouk 1952.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Muhammad Naguib
Muhammad Naguib ble utnevnt til øverstkommanderende for de væpnede styrker i 1952, ledet kuppet mot kong Farouk juli samme år, overtok ledelsen av det nye regimet og proklamerte republikken juni 1953. Han ble selv president, statsminister og formann for Revolusjonsrådet.
Av .

I 1952 ble Kong Farouk styrtet av de militære, hvoretter Egypt året etter ble en republikk. En avtale inngått med Storbritannia i 1936 gjorde formelt slutt på den britiske okkupasjonen av landet, men ga britiske styrker adgang til kanalsonen (Suezkanalen) for ytterligere 20 år. Under andre verdenskrig ble Egypt en slagmark mellom tyske og allierte styrker under kampene i Nord-Afrika, og landet var igjen av vital strategisk betydning som britisk base i Midtøsten.

Egypts strategiske betydning ble understreket under andre verdenskrig, og vedvarte under den påfølgende kalde krigen – og den framvoksende Midtøsten-konflikten. Landets geografiske beliggenhet og dets kontroll med Suezkanalen var én årsak til dets strategiske verdi; en annen var Egypts betydning som den største av de arabiske stater og dets politiske, radikaliserende, innflytelse etter revolusjonen i 1952.

Egypt har forblitt en toneangivende arabisk stat, og var allerede i 1945 aktivt med på å danne Den arabiske liga, hvis hovedkvarter ble lagt til Kairo. Egypt var samme år blant grunnleggerne av FN.

Revolusjonen i 1952

Som en dominerende stat i Midtøstens politiske og militære utvikling, fikk Egypt også en sentral rolle knyttet til etableringen av den nye staten Israel i 1948 – som følge av at Storbritannia i 1947 besluttet å avvikle sitt mandatstyre over Palestina. De arabiske stater, gjennom Arabiske liga, motsatte seg den delingsplan for mandatområdet som FN vedtok høsten 1947, og da den sionistiske ledelsen i Palestina erklærte opprettelsen av Israel 14. mai 1948, gikk Egypt sammen med Jordan, Libanon og Syria samt Irak til militære aksjoner mot den nye staten – i den første arabisk-israelske krig.

Opposisjon mot monarkiet

Egypt var dårlig forberedt til krigen, som endte i nederlag for de arabiske styrkene. Krigen bidro til at kongens popularitet svant, samtidig som oppslutningen om opposisjonsgrupperinger vokste. De viktigste av disse var Det muslimske brorskap (Ikhwan al-Muslimin) dannet i 1928, og Unge Egypt (Misr al-Fatah), dannet i 1933. Den første var en islamistisk gruppering, den andre en høyreorientert organisasjon med fascistiske overtoner. Det egyptiske kommunistpartiet, dannet i 1922, økte også sin oppslutning etter andre verdenskrig.

Etter krigen mot Israel sto egyptiske geriljagrupper bak angrep mot de britiske styrkene i Kanalsonen, i et forsøk på å presse britene ut derfra. 25. januar 1952 omringet britiske styrker en politistasjon i Ismailia, og åpnet ild da politiet nektet å overgi seg. 40 politimenn ble drept og hendelsen førte til opprør i Kairo, hvor britisk eiendom ble stukket i brann. Kairo-opprøret betydde slutten på det liberale eksperiment i Egypt, hvor parlament og politikere i manges øyne hadde vist seg ute av stand til å regjere. De sosiale forholdene i landet økte misnøyen med regimet.

Den tiltagende opposisjonen mot monarkiet skjedde i et politisk klima med økende nasjonalisme – og en politisk-kulturell bevisstgjøring i den arabiske verden, med framveksten av en gryende panarabisme. Ikke minst vokste misnøyen med monarkiet i det egyptiske offiserskorpset. I 1949 dannet noen av disse den løst organiserte bevegelsen «De frie offiserer», som ville reformere og modernisere Egypt, uten at de hadde en felles ideologi. Flere av de mest fremtredende personene i offisersbevegelsen hadde erfaring fra Palestina-felttoget, blant dem Gamal Abdel Nasser og Muhammad Naguib. Nasser var den ledende offiser i bevegelsen og ble valgt til formann i Komitéen for de frie offiserers bevegelse i 1950. En annen framtidig egyptisk leder som var med fra starten, var Anwar al-Sadat.

Militær maktovertakelse

Revolusjonsrådet, Egypt
De frie offiserer tok makten i Egypt ved et statskupp i 1952, og dannet et revolusjonsråd som styrte landet, ledet av Mohammad Naguib. Bildet er tatt 19. juni 1953. Sittende fra høyre til venstre: Anwar al-Sadat (president 1970–1981), Salah Salem, Abdel Hakim Amer, Mohammad Naguib, Gamal Abdel Nasser (president 1956–1970) og Abdel Latif Bohgdadi. Stående, fra høyre mot venstre: Zakaria Mohieddin, Hassan Ibrahim, Kamal el-Din Hussein, and Hussein el-Shafei.

De frie offiserer støtte sammen med kongen på flere områder, og i juli 1952 fikk de kjennskap til at kong Farouk hadde til hensikt å arrestere noen av lederne. Nasser besluttet å handle omgående, og 23. juli 1952 grep offisersgruppen makten i Egypt gjennom et militærkupp. General Naguib ble leder for Revolusjonsrådet, som tok over styringen av landet. Kongen ble tvunget til å abdisere, og dro 26. juli i eksil, samtidig som han utropte sin seks måneder gamle sønn til ny konge under navnet Ahmed Fuad 2.

I diskusjonene om Egypts framtidige styreform i Revolusjonsrådet, gikk Naguib inn for overgang til demokratisk styre, men han ble etter hvert skjøvet til side til fordel for Nasser. I juni 1953 ble monarkiet formelt opphevet og Egypt gjort til republikk. Naguib ble president og statsminister, Nasser visestatsminister. I februar 1954 tok Nasser over som statsminister, en stilling han beholdt i flere perioder; i november ble han også president. Med revolusjonen hadde Egypt for første gang på over 2000 år fått egyptiske ledere, og med offiserenes kupp hadde landet fått et institusjonalisert militærstyre.

En av militærregimets første reformer var å begrense eiendomsretten til jord, med en øvre grense for hvor mye en enkelt person kunne eie. Egypt og Storbritannia ble i 1953 enige om en løsning på Sudan-spørsmålet, og Sudan oppnådde full selvstendighet fra 1956.

Hovedmålet for offiserene var å frigjøre Egypt fra den siste rest av britisk styre. Forhandlinger med Storbritannia om en evakuering av Kanalsonen startet i 1953, og en avtale som ble inngått i oktober 1954 innebar full britisk tilbaketrekking innen juni 1956. I oktober 1954 ble Nasser utsatt for et attentatforsøk i Alexandria. Skuddene ble avfyrt av et medlem av Det muslimske brorskap, og Nasser arresterte deretter flere tusen medlemmer av Brorskapet.

Suez-konflikten i 1956

Nasser, Sadat, Sabri og Shafei
Fire egyptiske ledere: President Gamal Abdel Nasser, visepresident Anwar Sadat, ASU-leder Ali Sabri og visepresident Hussein el-Shafei i Alexandria, 1968.
Port Said
Port Said sett fra luften under Suezkrisen.
Av .

Den første Aswandammen, en oppdemming av Nilen langt sør i Egypt, ble bygd i 1902, og en av militærregimets første beslutninger etter maktovertagelsen var å bygge en større demning, som et symbol på det nye Egypt, og som et grunnlag både for jordbruk og industrireising. I 1955/1956 var finansiering av byggingen sikret gjennom lån fra Verdensbanken, USA og Storbritannia. Også Sovjetunionen hadde tilbudt lån. Da først USA og så Storbritannia trakk sine lånetilbud tilbake, svarte Nasser med å nasjonalisere Suezkanalen. Inntektene fra kanalen var ment å skulle finansiere byggingen av Aswandammen. Et forslag om internasjonal administrasjon av kanalen ble avvist av Egypt, og de vestlige stormakter valgte å gripe militært inn overfor det egyptiske regimet.

Den påfølgende krigen om kanalen (Suez-konflikten) begynte med at Israel angrep Egypt ved å rykke inn i Sinai 29. oktober 1956, for – offisielt – å ødelegge palestinske baser der. Helt siden krigen i 1948 hadde det funnet sted en rekke mindre sammenstøt mellom Egypt og Israel, og egypterne støttet den palestinske motstandsbevegelsen, blant annet fra Gazastripen, som Egypt tok kontrollen over etter krigen i 1948. 29. oktober møttes britiske og franske representanter og framsatte et ultimatum: de egyptiske og israelske styrkene skulle trekke seg 16 kilometer til hver side av kanalen, ellers ville Frankrike og Storbritannia intervenere.

Egypt nektet å bøye seg for kravet, og 31. oktober begynte den fransk-britiske militæroperasjonen mot Egypt med bombing av mål flere steder i landet og ilandsetting av militære styrker. Invasjonen ble sterkt kritisert i FN, og av USA og Sovjetunionen. Ved midnatt 6. november ble en FN-støttet våpenhvile vedtatt, og FN satte inn en fredsbevarende styrke, United Nations Emergency Force (UNEF), som også Norge deltok i, og som ble stående til 1967. Byggingen av Aswandammen startet etter krigen med teknisk og finansiell støtte av Sovjetunionen.

Forholdet mellom Egypt og Israel forble spent etter krigen i 1956, og i 1967 ba Nasser FN om å trekke ut FN-styrken. 23. mai stengte Egypt Tiranstredet ved innløpet av Akababukta for israelsk skipstrafikk, og blokkerte dermed havnebyen Eilat. Egypt inngikk samtidig en forsvarspakt med Jordan og Irak. Israel betraktet stengingen som en krigshandling, og spenningen mellom de to land tiltok.

Seksdagerskrigen i 1967

Sinai-fronten 1967

Israelske styrker rykker frem i Sinai under Seksdagerskrigen.

Av /NTB Scanpix ※.

5. juni brøt Seksdagerskrigen ut da Israel iverksatte et omfattende flyangrep mot egyptiske, jordanske, syriske og irakske flybaser, samtidig som israelske tropper rykket fram på Gazastripen og i Sinai, så vel som på Vestbredden og langs den israelsk-syriske grensen mot Golan. 8. juni sto israelske styrker ved Suezkanalen, og en ny FN-støttet våpenhvile ble inngått. Egypt led nederlag og mistet Gazastripen og Sinai, som ble okkupert av Israel; Suezkanalen var blokkert. President Nasser tok på seg ansvaret og kunngjorde sin avgang. Etter massedemonstrasjoner i Kairo trakk han resignasjonen tilbake.

Egypt hadde mistet 80 prosent av sitt flyvåpen, og begynte å gjenoppbygge sine militære styrker med sovjetisk hjelp. Egypt mottok også økonomisk hjelp fra flere arabiske stater, særlig Saudi-Arabia, Kuwait og Libya. I 1970 døde Gamal Abdel Nasser, og fire millioner egyptere fulgte ham til graven i Kairo.

Den militære ledelsen, den panarabiske orienteringen og den anti-israelske politikken ble videreført av visepresident Anwar al-Sadat som overtok som statssjef. Sadat startet imidlertid en omfattende endring av egyptisk politikk, først på det innenrikspolitiske og økonomiske området, deretter på det utenriks- og sikkerhetspolitiske. Han dreide den politiske og økonomiske orientering bort fra Nassers sosialistiske kurs, og la til rette for en senere fredsavtale med Israel.

Oktoberkrigen i 1973

Oktoberkrigen 1973.
Egyptiske soldater reiser Egypts flagg i Sinai, etter å ha inntatt området som Israel okkuperte i 1967, 6. oktober 1973.

Siden 1971 hadde Egypt sammen med Syria planlagt et koordinert angrep på Israel, og i 1973 ga Sadat etter for det sterke indre presset om å gå til ny krig, den såkalte Yom Kippur-krigen. 6. oktober – midt under den jødiske høytiden yom kippur såvel som den muslimske fastetiden ramadan – krysset egyptiske styrker Suezkanalen, brøt gjennom det israelske forsvarsverket og inntok Sinai. Snart snudde imidlertid krigen, og israelske styrker rykket fram til de sto bare 60 kilometer fra Kairo. En FN-støttet våpenhvile ble på ny inngått, og en fredsbevarende styrke satt inn, United Nations Emergency Force II (UNEF II). I 1974 kom Egypt og Israel frem til en avtale om begrenset tilbaketrekning, og forholdet til USA bedret seg. 5. juni 1975 ble Suezkanalen åpnet for trafikk igjen.

Dette var den tredje krigen mot Israel, og Egypt hadde – til tross for sin befolkningsmessige overlegenhet og militære overmakt – lidd nederlag i alle. Dette bidro til den politiske endring president Sadat gjennomførte de følgende år, til sin død i 1981 – dels på det økonomiske området, dels på det sikkerhetspolitiske.

Fredsavtalen med Israel

Camp David-avtalen
USAs president Jimmy Carter (i midten) med Egypts president Anwar Sadat til venstre og Israels statsminister Menachem Begin til høyre etter at fredsavtalen ble signert 26. mars 1979.
Camp David-avtalen
Av /NTB scanpix.

Allerede forut for Oktoberkrigen var president Anwar al-Sadat innstilt på å søke fred med Israel, men han ønsket å kunne forhandle ut fra styrke – og iverksatte derfor krigen som viste Egypts militære trussel overfor nabolandet, og i regionen. Han initierte en tilnærming til Israel, og i november 1977 reiste Sadat overraskende til Jerusalem, hvor han talte i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset og hadde samtaler med Israels statsminister Menachem Begin. Med USAs president Jimmy Carter som mekler underskrev Sadat og Begin Camp David-avtalen, som munnet ut i to rammeavtaler for fred.

26. mars 1979 undertegnet de to land så en fredsavtale, hvor Israel forpliktet seg til å tilbakelevere Sinai til Egypt i løpet av tre år. De to land skulle gjenoppta diplomatiske forbindelser og handelssamkvem, og israelske skip skulle få passere uhindret gjennom Suezkanalen. En fredsbevarende styrke skulle settes inn i en buffersone mellom de to land, øst i Sinai på grensen til Israel, og en slik – Multinational Force and Observers (MFO), med norsk sjef – ble satt inn i mars 1982, parallelt med den siste fasen i den israelske tilbaketrekkingen.

Mens Sadat og Begin fikk Nobels fredspris for fredsslutningen, ble den fordømt i den arabiske verden, og Egypt ble utelukket fra Arabiske liga, som flyttet sitt hovedkvarter fra Kairo til Tunis. De arabiske land brøt de diplomatiske forbindelser med Egypt og innstilte den økonomiske bistanden. I Egypt ble fredsavtalen forelagt folket i en folkeavstemning, hvor 99,9 prosent av stemmene støttet Sadat. I parlamentet stemte imidlertid 13 representanter mot avtalen, og motstanden var større enn hva resultatet av folkeavstemningen skulle tilsi.

I september 1981 slo Sadat til mot store deler av opposisjonen, hvor en rekke ledende kritikere av hans regime innenfor de muslimske organisasjonene og den koptiske kirken ble arrestert. Broren til en av de muslimske aktivistene som ble fengslet, løytnant Khaled el-Islambouli, endte Sadats styre ved å myrde presidenten under militærparaden til minne om Oktoberkrigen, 6. oktober 1981.

Radikalisering og panarabisme

Egypt, Sadat

President Anwar al-Sadat (til høyre) og daværende visepresident Muhammad Hosni Mubarak. Mubarak overtok som president etter at Sadat ble drept i et attentat 1981, og satt i 30 år frem til han ble avsatt av militæret etter folkelige protester i 2011, som del av «Den arabiske våren».

Av /NTB Scanpix ※.

Etter regimeskiftet i 1952/1953 fant det sted omseggripende politiske endringer i Egypt, både i innenrikspolitikken – og framfor alt i den økonomiske politikken – og i utenrikspolitikken. Under De frie offiserer innførte Egypt en radikal politikk og en sterkere regional rolle.

Politisk radikalisering

President Nasser la om Egypts økonomiske kurs i retning av større statlig deltagelse. Utenlandske investeringer ble nasjonalisert, det samme ble Nasjonalbanken og øvrige deler av finanssektoren. På landsbygda ble det fremmet tiltak for en kooperativisering av landbruket. Denne radikaliseringen, i retning av 'arabisk sosialisme' vant oppslutning blant de egyptiske massene, og gjenklang i store deler av den arabiske verden. Egypt under Nasser ble en inspirasjonskilde for opposisjon og folkelige bevegelser i store deler av den arabiske verden, og Egypt ble den regionale stormakten – som også førte en aktiv utenrikspolitikk, både globalt og regionalt.

I 1957 ble Nasjonalunionen dannet som det eneste tillatte parti i Egypt; i 1962 omdannet til Den arabiske sosialistunionen. Samme år ble det lagt fram et program for utviklingen av Egypt etter sosialistiske prinsipper.

Parallelt med den utenrikspolitiske reorienteringen fra Sovjetunionen mot USA, foretok Sadat en politisk og økonomisk kursendring hjemme. Han innførte en liberal økonomisk politikk (infitah), som blant annet inviterte til utenlandske investeringer i næringslivet og større privat deltagelse.

Etter president Nassers død, og under al-Sadats styre, ble det en ny politisk kursendring. al-Sadat påbegynte en prosess i retning av flerpartistyre, og i 1977 ble flere partier igjen tillatt. I 1976 ble han gjenvalgt for en ny seksårsperiode, og i 1978 ble Nassers Sosialistunion i praksis oppløst gjennom å bli smeltet sammen med Sadats nydannede maktplattform, Det nasjonaldemokratiske parti (Hizb al-Dimuqratiyah al-Wataniyah, NDP). Demokratiseringsprosessens mål var å liberalisere egyptisk samfunnsliv, men også å skape en maktbasis for Sadat selv, og for å tiltrekke økonomisk støtte fra Vesten.

På det økonomiske området var det også liberalisering, men blant annet på grunn av høy folketilvekst og mangel på jord og arbeid, ble de sosiale forholdene for massene forverret. I 1975 kom det til opptøyer i Kairo, som protest mot de høye levekostnadene og den høye inflasjonen. Da al-Sadat i 1977 forsøkte å redusere de store statlige subsidiene på enkelte matvarer, som siden Nassers tid hadde vært en sikkerhetsventil for å redusere fattigdommen, kom det til voldsomme opptøyer, og han ble tvunget til å reversere beslutningen.

Panarabisme

Egypt og Syria inngikk en forsvarsavtale i 1955. 1. februar 1958 gikk Egypt og Syria sammen i Forente arabiske republikk,(United Arab Republic, U.A.R.) med Nasser som president. En invitasjon ble rettet til andre arabiske stater om å slutte seg til, men bare (Nord-)Jemen inngikk i en løs assosiasjon under navnet De forente arabiske stater, som så ble oppløst i 1961. Da hadde Syria samme år trukket seg ut av U.A.R. Etter kuppet i Jemen i 1962 engasjerte Egypt seg i borgerkrigen der og hadde på det meste 70 000 soldater i landet. Etter et militærkupp i september 1961 trakk Syria seg ut av unionen med Egypt.

I 1970 ble Egypt, Sudan og Libya enige om å inngå i en ny union, men Sudan trakk seg ut og ble i 1971 erstattet med Syria. I 1971 ble en ny grunnlov vedtatt og landets navn endret til Den arabiske republikk Egypt.

Stormaktspolitikken

I 1972 forverret forholdet til Sovjetunionen seg, da Sadat utviste sovjetiske militære rådgivere og eksperter. En av grunnene til det delvise bruddet var at Egypt mente Sovjetunionen trenerte levering av våpen i en tid hvor Sadat var under politisk press om å gå til ny krig mot Israel.

Etter fredsavtalen med Israel ble Egypt en av de største mottakere av militær og annen assistanse fra USA.

Kort historisk oversikt

År Hendelse
30 fvt. Egypt blir romersk provins
395 evt. Ved Romerrikets deling kommer Egypt under Det bysantinske riket
641 Araberne inntar landet
969–1171 De fatimidske kalifer har sitt sete i Egypt
1171–1250 Ayyubide-dynastiet regjerer
1250–1517 Egypt styres av mamelukkene
1517 Egypt blir tyrkisk provins
1798–1800 Frankrike holder Egypt okkupert
1869 Suezkanalen åpnes
1882 Storbritannia okkuperer Egypt og sikrer seg full kontroll over Suezkanalen
1914 Egypt blir britisk protektorat
1922 Egypt blir selvstendig kongedømme
1952 Kong Farouk 1 blir styret, og Egypt blir republikk året etter
1956 Suezkanalen blir nasjonalisert. FN griper inn mot en britisk-fransk-israelsk militæraksjon (Suezkrisen).Fredsstyrken UNEF blir satt inn i Gaza og Sinai.
1958–61 Egypt er i union med Syria og Yemen (Forente arabiske republikk)
1967 Israel besetter Gaza og Sinai (Seksdagerskrigen).Suezkanalen blir stengt.
1970 Gamal Abdel Nasser dør; etterfølges av Anwar al-Sadat. Aswandammen står ferdig.
1973 Egypt går til krig mot Israel (Oktoberkrigen).
1974 Israel går med på å trekke sine styrker tilbake fra Suezkanalen.
1975 Suezkanalen blir gjenåpnet
1977 Sadat besøker Israel. Bilaterale forhandlinger blir innledet.
1978 Camp David-avtalen med Israel blir inngått.
1979 Fredsavtale med Israel blir inngått. Egypt blir ekskludert fra Den arabiske liga.
1981 President Sadat blir myrdet; etterfølges av Hosni Mubarak.
1982 Israel leverer tilbake de siste okkuperte områdene i Sinai.Fredsstyrken MFO blir satt inn i Sinai.
1980-åra Stor befolkningsvekst og høy arbeidsledighet bidrar til ustabile sosiale forhold, med folkelike protester bl.a. mot høye matpriser.
1988 Egypt blir gjenopptatt i Den arabiske liga.
1991 Gjennom innsatsen i Golfkrigen og fredsforhandlingene om Midtøsten gjenvinner Egypt sin tapte i den arabiske verden.
1990-åra Muslimske fundamentalister gjennomfører attentat for å ramme Egypts turistindustri, og dermed landets økonomi og regjering.
2011 Folkelig opprør rettet mot regimet under Den arabiske våren.President Mubarak blir tvunget til å gå av.
2012 Mohamed Morsi blir valgt til president.
2013 Morsi blir tvunget til å gå av etter nye opprør.Den militære ledelsen tar over styringen av landet.
2014 Abdel Fattah al-Sisi blir valgt til ny president.
2018 Abdel Fattah al-Sisi blir gjenvalgt som president.

Statsoverhoder

Tabellen omfatter statsoverhoder siden 1805

År Statsoverhode
1805–1848 Muhammad Ali
1848 Ibrahim
1848–1854 Abbas 1
1854–1863 Said
1863–1879 Ismail
1879–1892 Tewfiq
1892–1914 Abbas 2
1914–1917 Husain Kamil
1917–1922 Fuad 1
Kongedømme
1922–1936 Fuad 1
1936–1952 Farouk 1
1952–1953 Fuad 2
Republikk
1953–1954 Muhammad Naguib
1954–1970 Gamal Abdel Nasser
1970–1981 Muhammad Anwar al- Sadat
1981–1981 Sufi Abu Taleb (fungerende)
1981–2011 Muhammad Hosni Mubarak
2011–2012 Mohamad Hussein Tantawi
2012–2013 Mohamed Morsi
2013–2014 Adli Mansour
2014– Abdel Fattah al-Sisi

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Frank Bjørnø

I artikkelen "Egypts nyere historie" står det at "I april 1954 tok Nasser over som statsminister, og i november også stillingen som president." I artikkelen om Gamal Abdel Nasser står det derimot at han ikke ble president før i 1956 og at han ble statssjef (militærguvernør) i november 1954. Fra artikkelen om Gamal Abdel Nasser: "I juni 1953 ble han visestatsminister, februar 1954 statsminister og november samme år også statssjef (militærguvernør)." og i påfølgende avsnitt: "I 1956 ble Nasser president i Egypt, etter at han hadde satt general Naguib ut av spillet." Jeg foreslår derfor at førstnevte artikkel endres en smule slik at troskyldige lesere ikke ledes ut på viddene og skjemmer seg ut i middagsselskaper med sine villarelser og misforståelser om Nassers politiske virke. Mvh Frank Bjørnø

svarte Dag Leraand

Vi vil ingenlunde forårsake villfarelser, og enda mindre bidra til blameringer, og tar til oss poenget ditt! Det noe forvirrende (i tillegg til det ikke aldeles korrekte, formuleringsmessig – som du påpeker) er jo at Nasser overtok som Egypts statssjef, qua formann i Revolusjonsrådet, etter at Naguib ble avsatt høsten 1954, for å bli formell president fra juni 1956, iht. ny grunnlov. Og han bekledde statsministerposten i flere runder fra februar 1954, helt til 1962. Vi justerer – og forebygger forviklinger!

skrev Frank Bjørnø

Takk for svar og presiseringer. Jeg får likevel ikke helt tak i hvem som var president i Egypt fra Naguib ble endelig avsatt i november 1954 til valget i juni 1956. Var Egypt uten president i dette tidsrommet? Var Naguib fortsatt president, juridisk sett, selv om han i praksis var fratatt all myndighet og satt i husarrest? Eller overtok Nasser, juridisk sett, også presidentembetet?

svarte Dag Leraand

Kildene strides. Ifølge bl.a. ’Heads of States and Governments’ (Routledge, 2013) og Washington Post var Nasser president fra november 1954, mens bl.a. ’Political Dictionary of the Arab World’ (Macmillan, 1987), ’The Penuin State of the Middle East Atlas’ (Penguin, 2016) og Encyclopædia Britannica oppgir 1956. Nasser-biografen Saïd K. Aburish (’Nasser’, St. Martin’s, 2004) er uklar på dette punktet. Svaret er kanskje dette, at presidentembedet sto ubekledt, og at Nasser fungerte som statssjef i kraft av å lede revolusjonsrådet (ref: http://nasser.bibalex.org/common/pictures01-%20sira_en.htm#6) "At this point, precisely on 14 November, 1954, the Revolutionary Council decided to acquit Naguib of all his responsibilities while the presidential post remained vacant and the Revolutionary Council headed by Nasser took charge."

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg