Kalevi Sorsa

Faktaboks

Kalevi Sorsa
uttale:
sˈårsa
født:
21. desember 1930, Keuru, Finland
død:
16. januar 2004, Helsingfors, Finland
Kalevi Sorsa fotografert i 1975.
Av /Museovirasto.
Lisens: CC BY-SA 4.0
Sorsa var på offisielt besøk i Norge i 1986. Her med daværende statsminister Kåre Willoch.
Av /NTB Scanpix.

Kalevi Sorsa var en finsk statsviter og sosialdemokratisk politiker. Sorsa var en av Finlands mest innflytelsesrike politikere på 1970- og 1980-tallet. Han var medlem av Riksdagen fra 1970 til 1990, statsminister fra 1972 til 1975, 1977 til 1979 og 1982 til 1987. I tillegg var han utenriksminister i 1972, fra 1975 til 1976 og fra 1987 til 1989. Sorsa var president i Riksdagen fra 1989 til 1991. Senere var han også blant annet direktør i Finlands bank. Sorsa var også aktiv i Den sosialistiske internasjonale.

Bakgrunn

Kalevi Sorsa var tidlig knyttet til Finlands Socialdemokratiska Parti, men arbeidet først som journalist og deretter sju år i UNESCO før han ble generalsekretær for partiet i 1969. Han var partiformann fra 1975 til 1987. I 1972 ble han utenriksminister i Rafael Paasios sosialdemokratiske mindretallsregjering som hadde mange unge medlemmer, og fikk kallenavnet «knatteligan» (knatte: liten fyr). Sorsa ble gallionsfiguren i kretsen, og da president Urho Kekkonen drev fram en koalisjonsregjering med flertall i riksdagen høsten 1972, ble den samarbeidsvillige Sorsa statsminister. Regjeringen dempet på ulike måter det som har blitt karakterisert som Kekkonens presidentspill rundt regjeringsdannelser, og ble med sine neste tre år den lengstsittende regjeringen i Kekkonens presidentperiode. Presidenten satte i stigende grad sin lit til sosialdemokratene, og særlig grad Sorsa, utover 1970-tallet.

En grunnleggende forutsetning for finsk politikk i størstedelen av Sorsas politiske karriere var den såkalte Paasikivi-Kekkonen-linjen overfor Sovjetunionen etter fredsslutningen i 1944. President Juho Paasikivi staket ut denne politikken i sin tale på den finske nasjonaldagen 6. desember 1944. Kjernen i politikken var at Finland heretter aldri skulle føre en utenrikspolitikk som var uforenlig med Sovjetunionens interesser. Målet var ikke at Finland skulle alliere seg med sin mektige nabo i øst. Tvertimot kunne Finland unngå en slik allianse gjennom å overbevise Moskva om at landene framover ikke skulle komme i konflikt med hverandre. Denne såkalte Paasikivi-linjen fulgte også Kekkonen som president, og politikken endret derfor navn til Paasikivi-Kekkonen-linjen. Sorsas forslag etter Kekkonens presidentperiode om i stedet å kalle den «Finlands linje», fikk gjennomslag.

Statsminister og utenriksminister

Sorsa ble en av Kekkonens mest trofaste talsmenn, og opptredenen hans i alle vesentlige spørsmål var godt synkronisert med presidentens vilje. Også Sorsas andre koalisjonsregjering fra mai 1977 var påskyndet av Kekkonen. Denne regjeringen la opp til en omfattende stimuleringspakke for den svekkede finske økonomien. Trass i indre spenninger i regjeringen om pengepolitikken som gjorde at Svenska folkpartiet trakk seg ut, bidro forbedringen av de internasjonale konjunkturene til at Finlands økonomi begynte å hente seg inn igjen allerede våren 1978. Det gav arbeidsro til Sorsas regjering, som kunne sitte fram til riksdagsvalget i mars 1979.

Valget i 1979 forrykket ikke den innenrikspolitiske stabiliteten selv om regjeringspartiene mistet 15 mandater. Valgkampen var imidlertid dominert av visse oppsiktsvekkende økonomiske feilvurderinger fra sosialdemokratenes side, blant annet det mislykkede forsøket på å etablere en statlig tv-bilderørsfabrikk. Noen før måneder før valget ble det dessuten avslørt at Sorsa og finansminister Johannes Virolainen hadde mottatt stereoapparater i gave fra elektronikkfirmaet Salora. Firmaets direktør var anklaget for omfattende skattefusk. Verken Sorsa eller Virolainen kunne derfor komme på tale som statsminister for en ny koalisjonsregjering etter valget. I stedet ble det Mauno Koivisto som dannet en ny koalisjonsregjering. President Kekkonen var opprinnelig mot at Koiviso skulle bli statsminister, og Sorsa og den øvrige ledelsen av det sosialdemokratiske partiet hadde ved ulike anledninger forholdt seg kjølig til Koivisto fordi de anså synet hans på økonomi som for borgerlig. Koivistos posisjon i Moskva ble også vurdert som for svak med tanke på Paasikivi-Kekkonen-linjen. Det sosialdemokratiske partiet stod likevel fast på Koivisto som statsministerkandidat i 1979, og Kekkonen gav etter.

Da Kekkonen måtte trekke seg fra presidentembetet på grunn av sviktende helse høsten 1981, ble Koivisto det sosialdemokratiske partiets presidentkandidat. Det hadde vært en økende uro i Finland over presidentens helse. Sorsa hadde imidlertid vist liten interesse for å støtte sin mer folkekjære sosialdemokratiske partifelles mulige kandidatur til presidentembetet. Koivistos store og økende popularitet i befolkningen gjorde likevel at den sosialdemokratiske ledelsen, med Sorsa i spissen, utpekte Koivisto til partiets presidentkandidat. Koivisto ble da også valgt til Finlands president med klar margin i januar 1982.

Den korte presidentvalgkampen hadde karakter av en sterk reaksjon mot det politiske etablissementet som i Kekkonens kjølvann hadde regjert Finland siden begynnelsen av 1970-tallet. Trass i at Sorsa var en sentral person i dette etablissementet, dannet han sin tredje regjering da Koivisto ble president. Sorsa etablerte en særlig sterk plattform i riksdagen. De økonomiske konjunkturene var dessuten gode. Som landets mest erfarne minister på det tidspunktet holdt Sorsa regjeringen i stramme tøyler. President Koivisto grep derfor mye mindre inn i den finske innenrikspolitikken enn hva Kekkonen hadde gjort. Han holdt seg imidlertid godt informert om hva som ble diskutert i de politiske korridorene og i offentligheten, slik at han kunne gripe inn i tilfelle noe truet troverdigheten hans i utenrikspolitikken.

Sorsas koalisjonsregjering opplevde likevel indre slitasje. Det sosialdemokratiske partiet ble styrket gjennom valget av Koivisto til president. Centerpartiets posisjon ble svekket gjennom Mikhail Gorbatsjovs glasnost-politikk som betydelig reduserte Sovjetunionens engasjement i finsk politikk. Det svekket betydningen av Paasikivi-Kekkonen-linjen, og Centerpartiets ledelse hadde dermed ikke lenger noen avgjørende fordel av sin langvarige og gode kontakter med Sovjetunionen. Sorsa uttrykte i et avisintervju høsten 1985 at sosialdemokratene hadde fått nok av samarbeidet med Centerpartiet og var i stedet interessert i et regjeringssamarbeid med det konservative Samlingspartiet, som hadde vært i stadig opposisjon siden 1966. Uttalelsen gjorde at både Sosialdemokratene og Centerpartiet hver for seg nærmet seg Samlingspartiet med tanke på regjeringssamarbeid etter valget i mars 1987.

Høsten 1986 brøt det ut en hatsk diskusjon mellom statsminister Sorsa og utenriksminister Paavo Väyrynen fra Centerpartiet, som med all tydelighet viste hvor betent stemningen i regjeringskoalisjonen var blitt. Det saklige grunnlaget for krangelen var det kraftige fallet i råoljeprisen på verdensmarkedet, noe som hadde ført til at Finlands handelsbalanse med Sovjetunionen hadde blitt problematisk positiv. Centerpartiet krevde kraftige tiltak for å få handelen i balanse, og rettet kritikken mot Sorsa, som i egenskap av statsminister og finsk leder i landenes handelskommisjon forsøkte å dempe panikkstemningene.

Et intrikat politisk spill på borgerlig side der også visse innflytelsesrike næringlivsledere ble trukket inn, skjedde forut for valget i 1987 for å sikre en borgerlig regjering dersom valgresultatet gav grunnlag for en slik. Valgresultatet åpnet da også veien for en borgerlig regjering. President Koivisto greide imidlertid i tett samarbeid med den tidligere lederen av Samlingspartiet, Harri Holkeri, å styre prosessen slik at Holkeri kunne danne en koalisjonsregjering mellom Samlingspartiet og Sosialdemokratene. Sorsa ble utenriksminister. Koivisto begrunnet opptreden sin med at han ville forhindre at næringslivsrepresentanter fikk direkte innflytelse på regjeringsdannelse. De to regjeringspartiene hadde på sin side samarbeidet på kommunalt nivå i flere tiår. Regjeringens brede parlamentariske majoritet gjorde at den ble sittende helt til det neste riksdagsvalget i 1991. Sorsa gikk imidlertid ut av regjeringen i 1989 og ble i stedet president i Riksdagen.

Konsensuspolitikken

Sorsa var ikke minst sentral i det som har blitt kalt den finske konsensuspolitikken. Partisplittelser, streiker, sterke ideologiske debatter og økonomisk krise la grunnlaget for en nasjonal vilje i samfunnet og over partigrensene til samarbeid for å styrke landet. Det siste kvartalet av 1900-tallet var en periode i finsk politikk uten dype indre stridigheter, opprivende politiske kampanjer, omfattende streiker, stor emigrasjon, opprør eller omfattende demonstrasjoner. Sorsas andre regjering, fra mai 1975 til mai 1977, gikk inn for en helt ny politisk tankegang, den såkalte «Korpilampi-andan», oppkalt etter et konferansesenter i nærheten av Helsingfors der landets politiske og korporative ledelse trakk opp retningslinjene for samarbeidet. Avgjørende var at den politiske venstresiden avstod fra sosialiseringsframstøt og dessuten gikk inn for å stimulere den privateide industriproduksjonen, noe som la grunnlaget for det følgende tiårets økonomiske vekst, gode sysselsetting og sosiale tilfredshet i Finland.

Sosialdemokratenes endrede innstilling bygde på en ny tankegang innenfor partiets økonomiske elite. Skattleggingen hadde blitt så omfattende at også de bredere velgergruppene for partiet merket skattetrykket. Det ble derfor ønskelig med en gradvis forskyving av tyngdepunktet fra direkte til indirekte skatter. En viktig forutsetning for konsensuspolitikken var at Sovjetunionen ble oppfattet som farlig og lunefull, samtidig som forholdet til den mektige naboen i øst gav Finland betydningsfulle økonomiske fordeler. Det finske kommunistpartiet var splittet i en majoritet som ønsket å fremme partiets politikk gjennom parlamentariske kanaler, og en minoritet som holdt fast på politikken fra Josef Stalins tid. Minoriteten var i realiteten et parti innenfor partiet og ble ansett som en innenlandsk revolusjonær bevegelse. Det sovjetiske moderpartiet (SUKP) arbeidet hardt for å holde det finske kommunistpartiet samlet. Sovjetpartiets inngripen ble likevel som regel oppfattet som støtte til den stalinistiske delen av partiet. Denne revolusjonære delen av det finske kommunistpartiet ble ikke ansett som farlig i seg selv, men på grunn av den mulige støtten fra Sovjetunionen. Et utbredt syn var derfor at den beste måten å motvirke revolusjonsideologien var nasjonal enighet.

Presidentambisjoner

Da Koivisto annonserte at han ikke ønsket en tredje presidentperiode i 1993, ble Sorsa ansett som den selvsagte presidentkandidaten for Sosialdemokratene. Sorsa tapte imidlertid partiets primærvalg mot diplomaten Martti Ahtisaari. Sammenliknet med Sorsa ble Ahtisaari oppfattet som en frisk pust fra den store verden. Han var en av den finske utenrikstjenestens fremste afrikaeksperter, og hadde nylig som FN-utsending lyktes i å forhandle fram et fungerende forhandlingsresultat for Namibia. Ahtisaari ble i motsetning til Sorsa ikke forbundet med Kekkonen-epokens innenrikspolitikk, som hadde fått et stadig dårligere omdømme etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sorsa hadde gjennom årenes løp skaffet seg mange motstandere i eget parti. Disse drev fram at alle finske statsborgere fikk rett til å stemme i Sosialdemokratiets primærvalg av partiets presidentkandidat. Et betydelig antall tilhengere av andre parti gav dermed sin stemme til Ahtisaari i det åpne primærvalget bare for å utmanøvrere Sorsa. Ahtisaari vant presidentvalget i 1994.

Sorsa fortsatte å delta i samfunnsdebatten helt fram til sin død. Han døde etter lengre tids sykdom (tykktarmskreft) i 2004.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Henrik Meinander, Finlands historia 4, Helsingfors 1999

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg