Migrantarbeidere
Migrantarbeidere fra Etiopia krangler med saudiarabisk politi i kjølvannet av myndighetenes jakt på papirløse arbeidere høsten 2013.
Migrantarbeidere
Av /Reuters/NTB.
Kafala
En hushjelp rydder foran sin arbeidsgivers bolig i Shamiya i Kuwait. Mens mannlige migrantarbeidere ofte jobber i byggebransjen, er det vanligst for kvinner å jobbe i hjemmene.
Kafala
Av /Reuters/NTB.
Kafala
Et arbeidslag bygger vei i Dubai i De forente arabiske emirater i 2011.
Kafala
Av /Reuters/NTB.
migrantarbeidere
Migrantarbeidere i bydelen Musheireb i Doha i Qatar i 2019.
migrantarbeidere
Av /AP/NTB.

Kafalasystemet regulerer arbeidsmigrasjonen til de seks golfmonarkiene Saudi-Arabia, Kuwait, De forente arabiske emirater (FAE), Bahrain, Qatar og Oman. Grunnprinsippene i systemet er at alle utenlandske arbeidstakere må ha en lokal sponsor. Sponsoren kan være en person eller et selskap, som i de langt fleste tilfeller også vil være ens arbeidsgiver.

Dersom en utenlandsk arbeidstaker mister jobben og dermed også sin sponsor, må vedkommende forlate landet. Sponsoren kan når som helst avslutte sponsorforholdet. I flere land må også arbeidsgiver søke sponsors tillatelse for på eget initiativ å forlate landet eller bytte arbeid. Systemet gir dermed nesten all makt til arbeidsgiver og har i praksis ført til at mange utenlandske borgere arbeider under dårlige og til dels farlige forhold.

Systemet har de senere årene vært gjenstand for betydelig internasjonal kritikk og golfmonarkiene har i kjølvannet av dette innført enkelte endringer. Kritikere peker imidlertid på at det grunnleggende prinsippet – og dermed det skjeve maktforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver – fremdeles er det samme. Systemets utforming varierer noe mellom de ulike golfmonarkiene, men hovedtrekkene er felles. Varianter av systemet er også i bruk i andre land i Midtøsten, som eksempelvis Libanon.

Bakgrunn

Etymologi

Begrepet kafala kommer fra den arabiske språkroten k-f-l, som kan ha flere betydninger, blant annet å være noens verge, å gå god for noen og å være ansvarlig for noen. Den som er ansvarlig for noen refereres til som kafil, som i moderne forstand viser til personen eller selskapet som utgjør en sponsor. Konseptet har røtter i islamsk rettslære, men bakgrunnen for dagens system kan spores tilbake til Storbritannias tilstedeværelse i Golfen.

Historie

Fra slutten av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet inngikk britene en rekke avtaler med de lokale herskerne som i praksis gjorde Qatar, Bahrain, Kuwait og FAE til britiske protektorater. Også herskerne i Oman inngikk liknende avtaler. Saudi-Arabia ble derimot aldri et protektorat, men innførte like fullt en variant av kafalasystemet på samme tid som nabolandene.

Britene forpliktet seg overfor protektoratene samt Oman til å ivareta disse landenes sikkerhet, mot at herskerne overdro forsvars- og utenrikspolitikken til britene. Som en del av dette ønsket britene å føre kontroll med hvor mange utenlandske borgere som kom til disse landene for å arbeide, og hvor de kom fra. Samtidig søkte britene å minimere kostnadene knyttet til sin administrasjon. Løsningen ble et system hvor alle utenlandske borgere måtte inneha en lokal sponsor, altså i tråd med kafalasystemet. Videre måtte lokale borgere som ønsket å fungere som sponsor i noen land innhente en tillatelse fra britene, samt stille økonomiske garantier for arbeiderne man sponset.

Således satte britene i praksis ut mye av administrasjonen av systemet til lokalbefolkningen og kunne slik minimere eget byråkrati. Det var særlig i Bahrain at britene utviklet dette systemet, først med tanke på arbeidere i perlefisket, og senere i den fremvoksende oljeindustrien.

Kuwait fikk sin uavhengighet i 1961, og de øvrige protektorater ti år senere. Ansvaret for utenlandske arbeidere ble imidlertid overtatt av de lokale herskerne tidligere enn dette. Disse holdt fast ved de samme grunnprinsippene som britene, og varianter av kafalasystemet ble kodifisert inn i lovverket på 1950-, 1960- og 1970-tallet. Endringer i systemene har siden blitt gjennomført ved flere anledninger. Også Saudi-Arabia innførte et slikt system, selv om landet altså aldri var et britisk protektorat.

Systemets utforming

Grunnprinsippet i systemet er at alle utenlandske borgere som ønsker å jobbe i et av golfmonarkiene må ha en lokal sponsor, som i de aller fleste tilfeller vil være vedkommendes arbeidsgiver. Utenlandske borgere har ikke anledning til å reise til et av golfmonarkiene for å søke om jobb, men må ha jobb og sponsor før man kan få utstedt innreisevisum. Dersom man mister sin jobb og sin sponsor og ikke lykkes i å finne nytt arbeid i løpet av en kort periode, vil man måtte forlate landet. På denne måten sørger systemet i teorien for at det ikke vil forekomme arbeidsledighet blant utenlandske borgere i landene; de har kun rett til å befinne seg i landet så lenge de har jobb, deretter forventes de å reise hjem.

Videre må arbeidstakere søke om utreisevisum før de kan forlate landet, enten det er midlertidig, eksempelvis ved ferier, eller om det er for godt etter at arbeidsforholdet i landet er avsluttet. Slike visa har tradisjonelt fordret sponsorens tillatelse, med andre ord kan ikke arbeidstakeren forlate landet uten samtykke fra arbeidsgiver. Tilsvarende har arbeidstakere måttet innhente tillatelse fra inneværende arbeidsgiver før de eventuelt kan bytte til en annen arbeidsgiver. Dersom en arbeidstaker ikke møter til jobb, vil arbeidsgiver kunne melde dette inn til myndighetene, og arbeidstakeren vil kunne straffes i form av bøter og/eller fengsel og deportasjon dersom vedkommende pågripes.

Arbeidsgiver kan på sin side når som helst si opp en arbeidstaker og avslutte sponsorforholdet, hvilket altså medfører at vedkommende må forlate landet med mindre vedkommende finner nytt arbeid i løpet av kort tid. Således sitter arbeidsgiver med svært mye makt overfor arbeidstaker, som på sin side er avhengig av arbeidsgiver for å kunne reise eller bytte jobb. Dette har vekket sterk kritikk internasjonalt de senere årene, og mange peker på at det svært skjeve maktforholdet har lagt til rette for utbytting. Flere av golflandene har respondert på kritikken med å gjøre enkelte endringer i systemet, som beskrevet nedenfor.

Utenlandske arbeidstakere har ikke tilgang til det generøse velferdssystemet statsborgere i golflandene nyter godt av. Alle utenlandske arbeidere må imidlertid ha en helseforsikring, og det er gjerne arbeidsgiver som har ansvar for dette. Utenlandske borgere som selv sponser familiemedlemmer, må skaffe helseforsikring for disse.

Klassedelt system

Burj Dubai
Indiske arbeidere jobber på oppførelsen av skyskraperen Burj Dubai i 2010.
Burj Dubai
Av /Reuters/NTB.

Alle utenlandske borgere som arbeider i golfmonarkiene, omfattes av kafalasystemet. Samtidig er det enkelte forskjeller i hvordan det fungerer for den enkelte arbeidstaker avhengig av vedkommendes stilling og inntekt.

Eksempelvis vil utenlandske arbeidstakere under gitte forutsetninger selv kunne fungere som sponsor for nære familiemedlemmer, så som ektefelle og barn. I utgangspunktet må arbeidstakere reise alene til landet de skal arbeide i, men på denne måten vil de kunne bo sammen med sin familie. Gitt at arbeidere gjerne kan jobbe i et land i flere år, og av og til flere tiår, er dette naturlig nok viktig for mange.

For å kunne benytte seg av denne ordningen må man imidlertid ha inntekt over et visst nivå, og i enkelte land også inneha gitte typer yrker. I praksis betyr dette at ordningen kun er tilgjengelig for personer i typiske høystatusyrker, som leger, direktører, akademikere og lignende, og ikke for personer som eksempelvis jobber i byggebransjen eller i private hjem. Ettersom enkelte områder, som har mange restauranter eller ulike underholdningstilbud, ofte er forbeholdt familier i de konservative golfmonarkiene, betyr dette at mannlige arbeidere som er i det aktuelle landet alene også er ekskludert fra en rekke geografiske og sosiale arenaer.

Videre vil personer i høystatusyrker i praksis også ofte oppleve mindre problemer knyttet til byråkrati og forholdet til sin arbeidsgiver, eksempelvis hva angår inn- og utreise, selv om de formelt er underlagt samme regler som andre arbeidstakere.

Som det følger av dette er utenlandske arbeidere i golfmonarkiene langt fra noen enhetlig gruppe, og deres hverdag og muligheter kan variere stort. Dog er det ingen tvil om at mange utenlandske arbeidere er utsatt for utbytting og jobber under dårlige og ofte også farlige forhold.

Permanent midlertidighet

Som det følger av beskrivelsen av systemet ovenfor, må utenlandske arbeidstakere forlate golflandene når de avslutter sitt arbeidsforhold der. De har ikke mulighet til å forbli i landene som pensjonister, og har i praksis så å si ingen mulighet til å søke om eller tildeles statsborgerskap i det aktuelle landet, til tross for at enkelte endringer har funnet sted de senere årene. Dermed forblir deres opphold i landene midlertidig, men det kan like fullt vare i mange år, og ofte også i flere tiår.

Ettersom utenlandske arbeidstakere under gitte forutsetninger kan bo i det aktuelle landet med sine ektefeller og sin familie, er det også mange barn som er født av utenlandske borgere i golflandene, og som har vokst opp i disse landene. Disse har heller ikke tilgang til statsborgerskap i det aktuelle landet, og vil måtte forlate landet dersom den av deres foreldre som fungerer som sponsor mister sitt arbeide. De vil imidlertid kunne forbli boende i landet dersom de studerer eller selv skaffer seg arbeid og sponsor.

Det bor og arbeider i dag over 30 millioner utenlandske borgere i golfmonarkiene, og utenlandske borgere utgjør et flertall av befolkningen i fire av landene: FAE (87 prosent), Qatar (88 prosent), Kuwait (69 prosent) og Bahrain (53 prosent). I de to siste landene utgjør utenlandske borgere betydelige mindretall, omtrent 39 prosent av befolkningen i både Oman og Saudi-Arabia. Således befinner golfmonarkiene seg i en relativt unik situasjon, hvor et flertall eller et betydelig mindretall av befolkningen kun er midlertidig til stede i landene.

Kritikk

Doha

Slik så rommene til migrantarbeiderne som bygde mange av VM-arenaene i Qatar ut.

Doha
Reuters/NTB.

Kafalasystemet og det skjeve maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker har vært gjenstand for mye kritikk internasjonalt. Ikke minst har en rekke aktører rettet søkelyset mot ordningen og arbeidsforholdene for utenlandske borgere i Golfen etter at Qatar i 2010 ble tildelt VM i fotball for menn i 2022. Fokus har særlig vært på forholdene for bygningsarbeidere involvert i konstruksjonen av VM-anleggene, men forholdene for utenlandske arbeidere mer generelt – i Qatar og i nabolandene – har også blitt kritisert av journalister, politikere, menneskerettighetsorganisasjoner og andre aktører.

Som en respons på kritikken har Qatar og enkelte andre land innført endringer i sine lovverk som man hevder vil bedre situasjonen for utenlandske arbeidstakere. Qatar har selv hevdet å ha fjernet kafalasystemet fordi kravet om utreisevisum er opphevet og ordet «kafala» fjernet fra lovverket. Saudi-Arabia har på sin side åpnet for at arbeidstakere både kan forlate landet og bytte arbeidsplass uten tillatelse fra inneværende arbeidsgiver, mens FAE har innført ordninger som skal gjøre det mulig for utenlandske borgere å oppnå emiratisk statsborgerskap.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, et FN-organ som arbeider for å sikre gode arbeidsforhold og sosial rettferdighet, lanserte i 2018 et program for å samarbeide med myndighetene i Qatar om å bedre arbeidsforholdene for utenlandske borgere i landet. ILO har siden uttalt seg svært positivt om reformene som har funnet sted, selv om man også peker på at mye arbeid gjenstår.

Andre aktører har imidlertid vært mer kritiske til reformene som er gjort, og blant annet vist til at sponsorer fremdeles besitter makten til når som helst å si opp arbeidstakere som så må forlate landet, og at det skjeve maktforholdet dermed består. I forlengelsen av dette peker flere på at kontrollregimet er mangelfullt, og at formelle lovendringer dermed kan ha liten praktisk betydning for arbeidstakerne. Enkelte bestemmelser gjelder heller ikke for alle utenlandske arbeidere; eksempelvis er arbeidstakere i private hjem i Saudi-Arabia ikke omfattet av endringene referert til ovenfor. Tilsvarende er kriteriene for å kunne oppnå statsborgerskap i FAE så snevre at det i praksis ikke utgjør noen reell mulighet for vanlige, utenlandske arbeidere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg