KK-prinsippet er påstanden om at kunnskap impliserer kunnskap om denne kunnskapen. Med andre ord hevder prinsippet at dersom man vet at p er sant, vil man også vite at man vet p.
Prinsippet er en parallell innen epistemisk logikk til det modallogiske prinsippet om at nødvendige sannheter nødvendigvis er sanne, som karakteriserer såkalt S4 modal logikk. Følgelig er KK-prinsippet et interessant prinsipp å undersøke opp i mot G.H. von Wrights tese om at epistemisk logikk kan modelleres som en form for modal logikk.
Dersom prinsippet er gyldig følger det altså at om man vet at epler ikke er bananer, så vil man også vite at man vet at epler ikke er bananer. Siden man da vet at man vet at epler ikke er bananer, så vil man i henhold til KK-prinsippet også vite at man vet at man vet, og så videre. På denne måte genererer ethvert tilfelle av kunnskap en uendelige kjede av kunnskap om denne kunnskapen.
En annen følge er at kunnskap i så fall blir en luminøs tilstand: en tilstand som man vet at man er i simpelthen ved å være i den. Ifølge flere filosofer er slik luminøsitet et karaktertrekk ved en rekke mentale tilstander, så som smerte. Det er derimot mer overraskende og kontroversielt om det samme skulle gjelder for en tilstand som kunnskap.
Mange finner dette og andre implikasjoner av prinsippet urimelig og har derfor avvist eller problematisert dets gyldighet, eller søkt å revidere det slik at det blir mer rimelig. En mer sofistikert utgave av prinsippet sier for eksempel at kunnskap ikke nødvendigvis impliserer kunnskap, men at man i hvert fall er i posisjon til å vite at man vet. Om man altså får tenkt seg om vil man derfor være i stand til å vite at man vet noe p for enhver proposisjon man har kunnskap om.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.