(elementær-)partikkel, ca. 3,5 ganger tyngre enn π-mesonet og ca. halvparten så tungt som protonet. K-mesonene er bygd opp av en (anti-)kvark med særtall s med strek og en lettere kvark (u eller d) (se kvark).

K-mesonene finnes i fire varianter, K+ (med kvarkinnholdet s med strek og u som er positivt elektrisk ladet, det nøytrale K0 s med strek og d samt de tilsvarende antipartiklene K (u med strek og s) og stor K0 med strek over (d med strek og s). De nøytrale K-mesonene opptrer som regel som en kortlivet partikkel KS og en langlivet partikkel KL som begge er (lineær-)kombinasjoner av K0 og K0 med strek.

K-mesonene har levetid av størrelsesorden 10–8 sekund (unntatt KS, som har levetid av størrelsesorden 10–10 sekund). De desintegrerer (henfaller) ofte til to eller tre π-mesoner, de ladede (Khøy pluss/minus) oftest til et (anti-)myon og et myon–nøytrino. Desintegrasjon til et π-meson, et (anti-)myon eller et elektron med tilhørende nøytrino forekommer også ofte. Ellers har man observert mange mer eller mindre eksotiske desintegrasjonsmåter med relativ sannsynlighet fra 10–3 til 10–9.

Eksperimentelle og teoretiske studier av K-mesoner har bidratt til å gi økt kunnskap om elektrosvake vekselvirkninger. I 1964 oppdaget man f.eks. at det i desintegrasjoner av nøytrale K-mesoner finnes effekter som bryter såkalt CP-symmetri (materie–antimaterie symmetri). Videre kunne man tidlig i 1970-årene, ved å sammenholde eksperiment og teori for massedifferansen mellom KL og KS, forutsi eksistensen av den såkalte c-kvarken, som ifølge teorien deltar i prosessene på en indirekte måte. Man fant at den måtte være lettere enn ca. to nukleonmasser. Denne kvarktypen ble påvist eksperimentelt i 1974 ved oppdagelsen av ψ- (psi) og D-mesonene. (Se elementærpartikkelfysikk.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.