Justinas Marcinkevičius

Marcinkevičius tilhørte forfattergenerasjonen som opplevde etterkrigstidens eksistensielle usikkerhet og moralske kvaler ved den sosiale og psykologiske tilpasningen til sovjetregimet. Under dette regimet ble ordet «fedrelandet» nesten utvisket fra skriftspråket, men Marcinkevičius brakte det på bane igjen for å vekke folkets selvfølelse, og hans litterære innsats har vært viktig for den nasjonale oppvåkningen. Diktene hans rommer et helhetssyn på tilværelsen, og er preget av kjærlighet og ekte humanisme.

Marcinkevičius skapte et nasjonal epos i verstrilogien Mindaugas (1968), Katedra (1971) og Mažvydas (1977), der hovedtemaer er tilblivelsen av den litauiske staten, utviklingen av de åndelige verdier og det litauiske skriftspråket. Han står sterkt forankret i landets lyriske tradisjon som en av de betydeligste bærerne av den litauiske nasjonale bevissthet, og fremhever kulturens rolle i en demokratisk utvikling.

I norsk gjendiktning finnes samlingene Dikt til kjærligheten (1978), Åkrene taler (1984) og Godhetens brød (1989).

• Litauens litteratur
• Teater i Litauen
• Litauens historie
• nasjonalisme

• Marcinkẽvičius i Visuotinė lietuvių enciklopedija (litauisk)
• Dikt til kjærligheten (Nasjonalbiblioteket)
• Åkrene taler (Nasjonalbiblioteket)
• Godhetens brød (Nasjonalbiblioteket)